Kanskje er mediene mindre viktig enn vi tror. Kanskje betyr ikke den dramatiske underrepresentasjonen av kvinner i radio, aviser og TV noe for kvinners selvoppfatning. Selvbildet henter vi fra så mange kilder. Men gradvis tar vi inn over oss at vi lever i en medietid, en mediert tid, der virkeligheten - eller nyhetsversjonen av dem - tidvis blir opplevd som fiksjonsfilm, og såpeopera som virkelighet. Da betyr de kanskje en del likevel?

Det ser ut som om nyhetsmediene har en "tålegrense" på rundt 20-25 prosent kvinner. Ikke som ansatte - der kan de ha både færre og flere - men som åpne kilder, med mening og betydning. Som blikkfang tåler man noen fler, i ruta, i spaltene, delvis under sexifiseringens banner. En skulle tro at tjuefem år med kvinnebevegelse og en rekke framskritt for kvinnekjønnet i arbeidsliv, politikk og utdanning, ville gi andre utslag i mediebildet - i form av økt representasjon. Overrasket må jeg konstatere at undersøkelser viser stagnasjon.

Tabellen er basert på en innholdsanalyse av en ukes utgaver av følgende aviser: Adresseavisen, Arbeiderbladet (nå Dagsavisen), Bergens Tidende, Nordlys, Verdens Gang og Vårt Land. Alt redaksjonelt stoff er med, unntatt ledere og kommentarer.

Oppslagene er vurdert etter kriteriene kilde (hvem kommer til orde?), bilde og vinkling (hva fokuserer artikkelen på?).

Resultatene viser at de mannlige innslagene beholder sin andel gjennom de siste tjue årene, mens andelen kvinnelige oppslag øker i første periode, og deretter holder seg konstant.

En undersøkelse initiert av Verdikommisjonen bekrefter 1999-tallene. Bare tjue prosent av de åpne kildene til journalistene i et utvalg på ti dagsaviser, er kvinner.

Kvinner er altså underrepresentert i avisene. Det er de også i allmennkringkastingen.

Et interessant fenomen er at mens andelen kvinner som snakker har økt, om enn flatet mer ut i årenes løp, så har deres taletid gått noe tilbake i perioden. Men forskjellene er så små at de knapt er statistisk overbevisende. Vi kan i alle fall snakke om en stagnasjon. Med andre ord: Flere kvinner snakker kortere enn før.

TV-undersøkelsen, som dekket hele Norden pluss Tyskland og Nederland, viser at mens kvinner er godt (nesten likeverdig) representert i barne- og ungdomsprogrammer, er de elendig representert på Sporten; i Norge med ti prosent.

Hvilke kvinner er det så som får mest plass i norske medier? Min avisundersøkelse fra 1989 viste at lederkvinnene (ledere innen politikk og organisasjon, i mindre grad næringsliv) var den største gruppen. I 1999-undersøkelsen av de samme avisene ser vi en ny tendens: idolkvinnene (= kvinner fra underholdningsverdenen: film- og popstjerner, prinsesser, unge TV-vertinner, pornodronninger osv.) har tatt ledelsen (Gjørven, Grønn og Vaagland 1999). Noe av forklaringen kan være at Gro-epoken i norsk politikk er over, og at menn igjen dominerer mer i norsk politikk. Men en annen forklaring kan være medienes tiltagende letthet (med mer vekt på underholdning) som igjen er knyttet til kommersialiseringen. "Babe-effekten" er et ganske dekkende ord for denne tendensen. Kvinner som kan være forlystelsesobjekt for det mannlige blikket, kommer til i mediene selv når de ikke har så mye å si (eller ikke får si så mye). Når Porno-redaktør Tanya Hansen opptrer med imponerende utringning i Cannes eller andre steder, er hun sikret oppslag i en rekke norske aviser. Når forbrukerstoff om såvel kvinners som menns helse skal illustreres, velger avisdeskene ofte bilder av pur unge, friske og nakne kvinnekropper (til og med for å illustrere hjertesykdom, som erfaringsmessig rammer denne gruppen mennesker svært sjelden) (Grønn 2000). Kanskje ligger det i dette et slags "opprør" mot det "politisk korrekte"?

Flere medieundersøkelser viser dessuten at kvinner fortere "går ut på dato" enn menn når det gjelder representasjon i mediene. (Eie 1998, Dahl og Klemetsen 1999) Det betyr i korthet at unge kvinner har større sjanser til å få oppslag enn eldre kvinner, og at aldersmønsteret ikke er likt for menn og kvinner. Eies TV-undersøkelse viser at bare elleve prosent av de menneskene som "snakket på TV" i alderen 50 +, var av kvinnekjønn. Denne tendensen gjenspeiles også i programledersjiktet, der modne sindige menn veksler med yngre, vakre kvinner (Skretting 1996, Pedersen 1997).

Hvorfor er det slik? Årsaksforholdet er komplisert og mangfoldig. Jeg mener det finnes en rekke ulike (og utfyllende mer enn alternative) forklaringer på kvinners lave (og skeive) representasjon i massemediene.

Forsker Odd Vaage undersøkte midt på 1980-tallet hvem som faktisk var journalistenes kilder. Han kom fram til at seksti prosent av de som ble intervjuet, tilhørte de høytlønte, mot åtte prosent av den norske befolkningen. 56 prosent av kildene hadde universitets- og høgskoleutdannelse mot 11 prosent av befolkningen den gang. Han konkluderte:

Det er ikke så veldig annerledes i dag. Verdikommisjonens undersøkelse (Allern 1999) viser at i bare sju prosent av hovedkildene i de ti avisenes oppslag, var fra "grasrota", her definert som mennesker i vanlige yrker som ikke representerer eller leder en institusjon eller organisasjon.

Journalistikken er tradisjonelt topptung. Kildene blir hentet fra ledernivå i næringsliv og politikk, og sindige menn med bastante uttalelser blir ofte foretrukket framfor kvinner som kanskje uttaler seg mindre skråsikkert. Mediene vil gjerne ha entydighet, ikke for mange "kanskje det". Problemet er at virkeligheten sjelden er særlig entydig. Men problemet kan også være at den som uttaler seg (især om det er en politiker) vegrer seg for å komme med klare svar der det burde være mulig. En "kanskje det"-type (og kvinner er kanskje overrepresentert i denne gruppen?) blir sjelden medienes favoritt.

Den nord-europeiske TV-undersøkelsen viste at sporten var det området der kvinnene fantes minst; i Norge var det bare ti prosent kvinner som "snakket" i sportssendingene. I avisene er det ikke så mye bedre (Haukeberg og Syrstad 1995). I tillegg kommer det faktum at sporten er et særdeles høyt prioritert område i mange aviser. Fire av de ti avisene i Verdikommisjonens undersøkelse hadde sport som det viktigste stoffområdet, målt i spaltemeter. En avis hadde sporten som nest viktigst, og tre hadde sporten på en god tredjeplass. "Sportifisering" er antakelig et vel så anvendelig ord som "tabloidisering", skriver forsker Sigurd Allern.

Sporten er et stoffområde som blir lest langt mer av menn enn av kvinner: og antallet kvinnelige sportsjournalister i Norge er meget lavt. Kanskje er her en sammenheng?

Men et mysterium gjenstår: når leserundersøkelsene viser at sporten slett ikke er et område som scorer spesielt høyt blant leserne, hvorfor bruker mediene så mange medarbeidere, så mye ressurser og så mye spaltemeter og sendetid på den? Kan det ha sammenheng med interne maktforhold i avisene? Og med at 19 av 20 sjefredaktører er menn?

"Så lenge de fleste vaktsjefer er menn, tenker kvinnelige journalister som menn" som en journalist sa det (Eide 1991:93). Erfaringene viser at flere kvinner er en nødvendig, om ikke tilstrekkelig betingelse for en jevnere mediedekning av kjønnene. En hovedoppgave i medievitenskap der de kvinnelige sjefredaktørene (dagspresse) i Norge ble intervjuet, konkluderte blant annet slik:

De fleste av disse redaktørene framhever sitt ansvar for bedre synliggjøring av kvinner og barn, og mer bruk av dem som kilder. Dessuten er de negativt innstilt til medienes fokusering på vold og sex, og advarer mot at avisene skal bli mer lik ukebladene; med mer vekt på underholdning og mindre på seriøse spørsmål.

Mange kvinnelige medarbeidere er alene på jobb, og føler et sterkt press i retning av å opptre som "en av gutta". De blir lett sosialisert inn mot en mannlig journalistisk norm. Den er ikke uttalt. Den "sitter i veggene", i form av taus samstemmighet om hva som er viktige saker og hva som ikke er det; hvem som er gode kilder for journalistene og hvem som ikke er det, hvilke bilder som bør brukes av kvinner og menn og hvilke som kan gulne i arkivet.

Med andre ord: en "feminisering" av redaksjonen kan hjelpe i retning av forandring, men den vil møte motstand. Flere undersøkelser viser imidlertid at kvinnelige journalister står bak flere kvinnelige oppslag/programinnslag enn deres mannlige kolleger (Zilliacus-Tikkanen 1997, Allern 1999, Gjørven & co 1999).

I september 2000 fantes det knapt åtte prosent kvinnelige sjefredaktører i Norge, et land med 220 aviser. Ingen av dem er å finne i de største avisene, men noen i solide, mellomstore aviser som kommer ut hver dag.

Kommersialiseringen i hverdagen, med stadig motepress, med vekt på "shopping som hobby" og på de unge slanke modellenes (og pornomodellenes) liv og levnet, skaper en voldsom kontrast til den mer hverdagslige hammen mennesker flest ifører seg.

Men modellene (også mannlige) selger. Sex selger. I alle fall må det være mange i redaksjonene som tror det. Aviseierne har økt sine krav om aksjeutbytte og krever nedbemanning i staben. Utradisjonell journalistikk blir kanskje den først skadelidende, den koster gjerne litt mer energi og tankearbeid.

Mange journalister har erfart at kvinner vegrer seg mer for å eksponere seg i mediene. Flere journalister (Eide 1991) nevner dette som årsak til manglende kvinner i spaltene. Det kan henge sammen med måten kvinnene blir behandlet på i de samme mediene, men det kan også være utslag av perfeksjonisme, beskjedenhet eller generell frykt for å bli eksponert. Her må kvinner selv ta ansvaret for ikke stadig å bekrefte denne tendensen.

Mer enn sytti prosent av de kvinnelige journalistene i min ti år gamle undersøkelse mente at den gjeldende nyhetsprioriteringen hindret mer "likestilt stoff" i mediene. Mer enn førti prosent av de mannlige kollegene deres var enige.

Er den rådende nyhetsprioriteringen en selvfølge? Den er i alle fall ikke nødvendigvis et uttrykk for "det publikum vil ha".

De tradisjonelle nyhetskriteriene med sin vekt på konflikt, makt og sensasjon og på det usedvanlige bidrar til å skyve menn inn i nyhetsbildet og kvinner ut. Den store vekten på kriminalitet, der kvinner er grovt underrepresentert, gjør sitt.

Slik forklarer en ung mannlig journalist den rådende nyhetsdekningen (Eide 1991) Bortsett fra at denne journalisten overser de mange kvinnelige politikerne, pådriverne, forslagsstillerne og deltakerne, så har han et poeng. Må kvinner rane og sprenge seg inn i nyhetsbildet, eller kan vi tenke oss et nyhetsbilde med noe mindre vekt på kriminalitet?

En annen grunn til at mediene fremdeles framstår som kvinnefattige, kan være at de som kunne utgjort en pressgruppe for forandring, ikke er enige seg imellom. Det skulle bare mangle. Kvinnelige journalister er like forskjellige som mannlige. Noen av dem er opptatt av å markere seg på "typiske kvinneområder", andre er det ikke. Enkelte har til og med blitt beskyldt for å være "menn i skjørt". "Mange kvinner tar avstand fra sitt kjønn i sitt virke som journalist. Kanskje på grunn av usikkerhet", sier en mannlig journalist (Eide 1991:92).

Samtidig har journalistikken idealer som kan virke innbyrdes motstridende. På den ene siden skal journalistikken gi et så sant og etterrettelig bilde av det som skjer i samfunnet som mulig; uten å ta parti, uten å misjonere. Noen kaller det å speile samfunnet, selv om vi trygt kan slå fast at det er et umulig prosjekt. På den annen side sier andre idealer at mediene nettopp skal ta parti, vise engasjement. Honnøruttrykk som "den fjerde statsmakt", "Samfunnets vaktbikkje", "den lille manns forsvarer" inngår i det som kalles det "journalistiske oppdraget", som gir pressen et stort ansvar for utvikling av demokrati, ytringsfrihet og andre menneskerettigheter. Noen av journalistene i undersøkelsen min mener at å ta stilling for det underrepresenterte kjønnet kan tolkes som en del av dette ansvaret:

Andre journalister er opptatt av at journalistikken skal speile samfunnet, og dermed ikke ta stilling i likestillingskampen. De advarer mot misjonsvirksomhet.

Men journalistikken kan ikke speile samfunnet. Det kan ingen. Den kan i høyden speile brokker, utvalgte deler, utvalgte hendelser, utvalgte mennesker. Og her er det mediene som velger hva som er viktig til enhver tid. At nyhetsbildet gir seg selv, er en sannhet med store modifikasjoner. For noen er det en nyhet at en håndballspiller svarer på spørsmål om hun vil posere for Playboy; for andre er det en ikke-nyhet.

Både "medier og kjønn" og "journalistikk og kjønn" er områder som trenger mer forskningsinnsats. Hvilke utfordringer står vi så overfor?

Journalistiske kulturer og deres kjønnsdimensjoner er et felt å gripe fatt i. Hva er det med dette yrket som gjør at utøvelsen favoriserer menn, trass i at kjønnssammensetningen blant journalister langsomt blir jevnere? Maktaspektet i journalistikken er sentralt. Vi sier at mediene har definisjonsmakt, men hvem har definisjonsmakt innad i redaksjonen? Og hvorfor? I hvilken grad bidrar journalistutdanningene (og pensum der) til å bekrefte eller undergrave den rådende (manns)kulturen?

Hva med publikum? Nyere undersøkelser understreker at menn og kvinner i mangt og mye foretrekker de samme programmene, leser de samme oppslagene. Men det finnes også viktige forskjeller. De publikumsundersøkelsene som er gjort hittil, spriker og er ikke designet først og fremst for å undersøke kjønnsdimensjonen. Mer kvalitative undersøkelser finnes nesten ikke (et unntak er Espedal Måge 1996).

De få studiene som viser kvinners og menns forhold til digitale medier, er gjerne et par år gamle når de publiseres, og datavanene utvikler seg rivende fort. Mye tyder på at jenter har mer av et nytteforhold til de nye mediene, mens gutter har et mer lekende og teknologisk utforskende forhold. (Sunde 1996, Håland 1998) Men hva skjer videre?

Noe av det viktigste som bør skje i større grad, er dialog mellom forskere og medienes utøvere. Det kan bidra til både å tone ned elfenbenstårn-tendenser i forskermiljøer - og til å dempe anti-intellektualismen og forskerskepsisen i en del mediebedrifter. Det vil helt sikkert stimulere den kjønnslige debatten blant journalister og redaktører.