(Kabul) To døtre i hvitt blir trakassert av svartkledde menn med svarte masker, svarte pisker av lær. Moren fortviler, roper ut sine klager. Tre av Afghanistans tidligere konger bivåner piskingen, bedrøvet-livløse i rammer på en imaginær vegg.

I en smal korridor i bygningen til Kabul nasjonalgalleri øver skuespillerne ved Kabul Teater. Det er generalprøve. Neste dag skal forestillingen vises på den nasjonale TV-stasjonen.

Ringer i vannet

Teatersjef Gul Makai Shah troner bak skrivebordet i det ørlille kontoret bak det midlertidige øvingslokalet. En veltet globus, en fersken av papp, og tre halvgamle datamaskiner. Prekært, men det klarer seg, så vidt. Selve teaterbygningen er i ruiner etter tjuefem års krig.

Teatersjef Gul Makai Shah

- Oppholdet her må bli midlertidig, sier sjefen bestemt, samtidig som hun prøver å gjøre det ytterste ut av situasjonen. - Vi har 45 skuespillere, og vi har hatt seksten ulike forestillinger det siste året, små forestillinger riktignok, men … Vårt høyeste ønske er å bygge opp igjen Kabul Nandari - teateret vårt!

Begynnende vennskapsbånd ble knyttet til Norge da Den Nationale Scene i fjor donerte en forestilling til inntekt for gjenreisningen av Kabul teater. Initiativet har fått andre til å røre på seg: I Oslo har flere teatre tatt opp hansken, og institusjoner over hele landet er utfordret. - Jeg elsker dere for dette, hilser Gul Makai Shah, som kommer til Norge - og Bergen - i slutten av måneden.

Bidraget fra Den Nationale Scene hviler ennå hos Kulturdepartementet i Kabul, men Gul Makai Shah har godt håp om at de vil tilflyte teateret i nær framtid. - Alt er vanskelig i et land som ikke en gang har et ordentlig bankvesen.

Maskerte menn pisker løs på de to unge kvinnene, akkompagnert av svart latter. Kvinnene drukner stadig mer i et gedigent svart slør, til moren, spilt av veteranen Toorpaykay Usna Tanha, gjør opprør og river sløret bort. Hun maner med stor patos de reformvennlige rustningkledde kongene ut av rammene sine, ut av historien og inn i striden. Dermed blir skurkene slått til marken.

Et gapende skall

- Azad! Fri, roper moren, og kongene kneler for henne, som ikke bærer skyld, bare alle historiens byrder. De svartkledte, nå livløse, blir lempet ut av scenen – til historiens skraphaug.

Mor og datter blir plaget av Taliban

Teatersjefen husker hvordan det var å stå på scenen i det opprinnelige teateret, en ruin som ligger femten minutters kjøring unna. Her mangler alt, men Gul Makai Shah prøver å gjøre skallet uten tak, uten seter, uten scenegolv levende for oss, slik det en gang var. Før sovjeternes bombing, før mujahedin-tiden da ulike fraksjoner beskjøt hverandre og skapte nye ruiner, før Talibans totalforbud mot alt som smakte av underholdning. Bygget er nakent, bombet, plyndret, omkledningsrom, toaletter, kontor er tomme, bare med en smule graffiti på de mørke veggene. Og det nydelige sceneteppet er borte, sukker teatersjefen.

- Jeg spilte her som ung, for 25 år siden, Shakespeare, Romeo og Julie. Du skjønner, I was a little bit beautiful then, hvisker hun skjelmsk. - Jeg har vært lenge i eksil, men nå ønsker jeg bare å opptre her igjen. Hun dirrer lett der hun står på den støv- og murpussstrødde scenen og tenker på fordums roller, på hva hun kanskje igjen en dag skal spille. – Nå som jeg er eldre, kan jeg spille mødrene!

Dreiescenens rustne innvoller ligger oppe i dagen, benkene er redusert til betongtrinn, og kongelosjen griner svart mot oss øverst i salen opprinnelig med plass til sjuhundre tilskuere. Kanskje kan et steg på veien til gjenreisning være å gjøre ruinen til et amfiteater?

Historiens nesten-død

Bygningen var i bruk nylig. Slik den står. Tilbake på kontoret viser Gul Makai Shah videoopptak fra en friluftsforestilling i ruinen. Hovedpersonen er Historien, med stor H, en eldre herre ikledd et fargerikt lappeteppe, langt hvitt hår og skjegg, med grønt tørkle over pannen. Historien er utkjørt, orker knapt mer. Han har opplevd for mye, erfaringens vekt har økt og økt mens mange sto urørlige og så hvordan han ble tynget ned. Til slutt synker han sammen, men vekkes til live igjen av Afghanistans nasjonalsang. Stykket konsentrerer seg nå om Historiens muligheter for å overleve. Alle – tiggeren, rikmannen, menn og kvinner, ulike etniske grupper, kysser hånden hans og blir forlikte.

Oppgjør-med-historien-teater. Pedagogisk teater med åpenbare skurker og helter, kledd i hvitt og svart, svart kappe når heltinnene er i ferd med å forsvinne i historiens mørke gap, svarte menn som angriper den edle fargerike Herr Historien, halsbrekkende framført i ruinen, med provisoriske planker over hullene på scenegolvet.

Slik må det kanskje være når en nasjons teater forsøker å reise seg på nytt etter langvarig krig, egentlig under en pågående krig, men også under nye forhold. Teaterfolk får nå, med enkelte restriksjoner, ha sine prøvetider, sine opptredener på radio, i TV og i andre fora. Kvinnene får ikke danse. Ikke ennå, sier Gul Makai Shah. Det kommer, håper hun. Staben teller foreløpig tre kvinner i tillegg til henne selv.

På TV-skjermen i det lille kontoret taler Historien til sine landsmenn.

- Alle angrepene på våre bestefedres land har gjort meg veldig svak. Nå burde det være tid for liv, glede, og arbeid, ellers kommer jeg til å dø. Hvordan kan jeg bevare nasjonen i hjertet mitt? Jeg kjemper, for dette er løvenes land. La ikke fiender utenfra få komme hit mer. For jeg er veldig, veldig sliten.

I dag er teatersalen et skall uten tak
 
 

Aksjon Kabul Teater Teateret i Kabul er ødelagt etter mer enn tjue års krig. Den Nationale Scene i Bergen bidro med en forestilling til inntekt for gjenreisning høsten 2002. Flere av Osloteatrene bidro helgen 26. og 27. april. Den Nationale Scene gir en festforestilling 17. mai.