Er religion et hinder for dialog i et flerkulturelt samfunn?

1. Verden som én. Og religion og det ondes problem. Det største flerkulturelle samfunnet vi har, er egentlig verden, globaliseringen gjør det mer relevant å tenke slik. Nasjonen kan tidvis skygge for denne tankens klarhet. Dialog er et nødvendig alternativ til rykende geværmunninger, raketter og bomber. Dialog er også et alternativ til en antagonisering av vi/dem-forhold lokalt, nasjonalt og globalt. Dessuten er dialog et alternativ til hierarkisering av religioner eller religiøse praksiser. Vesten, inklusive Norge, har en lang, orientalistisk historie med innebygde hakkelover i forhold til andre sivilisasjoner og religioner.

Tenker vi på verden som ett samfunn, er det kanskje lettere å føle et utvidet ansvar, det som ligger i Emanuel Levinas’ formulering om det gitte ansvaret som oppstår i møtet med den Andres ansikt. Må dette ansiktet være fysisk til stede for oss? Ansiktene henvender seg til oss hver time på døgnet og vi blir tvunget til å velge bort. Betyr det at Levinas’ tenkemåte er avleggs? Eller er det slik at den virtuelle nærheten har et potensial for humanisering? Etter å ha sett den Andres ansikt på nært hold, er det da vanskeligere å drepe henne? Hvorfor hadde – og har - mange av torturofrene i Abu Ghraib og i Guantanamo hetter på hodet? Er det noe med blikket som torturistene ikke vil møte?

Men hvilke blikk dirigerer historien? Jurist og tidligere våpeninspektør Hans Blix filosoferer over lederne Bush og Blair og deres temmelig uforsonlige holdning når det gjaldt spørsmålet om å gå til krig mot Irak i boken Avgjørende dager. Han skriver at den legitimeringen de har brukt om at ’man i alle fall ble kvitt Saddam’ savner legitimitet, i og med at de da blir svar skyldig i forhold til spørsmålet om å skifte ut alle verdens terrorregimer. Blix nevner religion: ”Men kanskje Blair og Bush, som begge er religiøse mennesker, følte seg styrket i sin politiske overbevisning av følelsen av å kjempe mot det onde, ikke bare mot våpenspredning. I mangel på funn av masseødeleggelsesvåpen i det okkuperte Irak har de to lederne ikke særlig overraskende konsentrert seg om terrorargumentet.” Og ondskapen.

Demonisering er til hinder for dialog. Da amerikanerne bombet et bryllup i Irak i vår, var kommentaren fra øverstkommanderende for USA-styrkene i Irak: ”Evil people have celebrations, too!” (IHT) Forestillingene om det onde gjennomsyrer store deler av USA-administrasjonen. Viseforsvarsminister G. Jerry Boykin skal ifølge siste nummer av Le Monde Diplomatique ha uttalt at ”radikale islamister hater USA fordi vi er en kristen nasjon, fordi vårt fundament og våre røtter er jødisk-kristne. Og fienden er en fyr ved navn Satan.” I forbindelse med krigen i Somalia erklærte Boykin i sin omtale av en somalisk krigsherre: ”Jeg visste at min Gud var større enn hans. Jeg visste at min Gud var en virkelig Gud og at hans var en avgud”. Dette var før han tiltrådte. Etter kritikk kom noen halvhjertede unnskyldninger, men siden ble han altså, tross sin forstand, belønnet med et høyt embete og i dag er han blant annet ansvarlig for Guantanamo-fengselet.

Følelsen av å kjempe mot det onde trenger ikke være knyttet til religion i klassisk forstand. Men det finnes en lang misjonsk tradisjon som bygger på denne ideen om vårt som bedre; og som er blitt supplert med en mer sekulær utviklingsideologi som entydig promoterer ’våre’ løsninger som de globalt riktige. I denne blir ’de andre’, der nede, gjerne omtalt som barn, infantilisert i ’det godes’ tjeneste. Dette er ikke dialog, men hierarki.

Men det var da ikke religionen som drev Bush og Blair, var det? Nei, det er mer komplisert, selv om det finnes opplagt misjonske elementer i deres retorikk: Om det store vi-et som skal innføre vestlig demokrati. Som Blix syrlig kommenterer det, respekten for det tyrkiske demokratiet – da det faktisk nektet å gi USA baser i opptakten til den siste Gulfkrigen – var liten, der ble det raskt snakk om bestikkelser. Som i forhold til Egypt i 1991. Men Bush-adm. bruker religionen for alt den er verdt, på en lite dialogisk måte.

Men religion: Hva er nå det? Er det religiøse handlinger, praksis? Inkluderende protestantiske kirkesamfunn som hegner om asylsøkere. Eksklusive forsamlinger som ser ned på ikke-troende, på hedninger. Eller er religion bare et sett fortolkninger? Fundamentalistisk skrift-trohet eller åpenhet for historiens krav om tilpasning? Eller først og fremst troen på noe større enn det til enhver tid fattbare og vitenskapelig beviste, troen som trosser beviskravet og Thomas’ tvil. Når handlinger begås i religionens navn, vil de troende, ikke-ansvarlige for handlingene henvise til troens renhet og handlingenes skittenhet. Som avvik. Nesten slik marxister gjør det. (Men selv Marx, den minst kritiserte i den kommunistiske tradisjonen, var ikke stuerein i forhold til koloniveldet.)

2. Jeg er en ikke-troende som tror på det jeg ser. Jeg er ingen religionsforsker, men i sommer har jeg reist i et øyrike fra den ene verdensreligionen til den andre; fra Islam på Java, til Hinduismen på Bali, til Katolisismen på Øst-Timor, og jammen fantes det ikke en fangeøy utenfor hovedstaden Dili, Atauro, der de fleste var protestanter. Jeg har reist, og sett. Jakartas museum, stolt fylt av velholdte hindu-guder, og tilsvarende velholdte buddhistfigurer på Bali (men også møtt afghanere som gråter over sine sprengte buddhaer). Jeg har opplevd kvinnekonferanse i Dili med hijabkledte kvinner side om side med katolske nonner. Ganske like i klesdrakten for øvrig. I Dili finnes en jesuitt som er medieviter og lager TV-program sammen med unge sekulære timoresere. Jeg har møtt toleranse, med andre ord. Det er kanskje trivielt, men viktig å understreke, fordi en ennå merker restene etter noe helt annet: representert ved laber turisme på Bali etter bombene i diskoteket i 2002.

Når jeg sier at jeg tror på det jeg ser, mener jeg at jeg stoler på tolerante, makt-utfordrende og menneskevennlige handlinger fra religiøse og ikke-religiøse.

I tolkingshorisonten til maktmennesker blir religionen brukt til det motsatte: det være seg brahminer som nekter daliter (såkalt kasteløse) adgang til templene sine; eller vranglærde mullaer som segregerer kjønnene og stenger kvinner inne. Gandhi representerte det motsatte. For ham var integrasjon av religionene særs viktig. Da delingen av India var et etablert faktum, da Mountbatten hadde tegnet sine grenser, da hinduer og muslimer var begynt å myrde hverandre, reiste Gandhi til Calcutta og steg opp på et podium sammen med en av de mest kjente muslimske lederne for å mane folk til gjensidig respekt. (Sunderlal-historien. Vi ser vel konturer av noe slikt her. )

Jeg tror på det jeg ser, men jeg kan vanskelig tro på mediene, nettopp fordi de marginaliserer de alternative fortellingene og særlig Islam blir gjort synonymt med bare problemer. Frankrikes hijab-forbud kan lett sees i denne konteksten. Kan vi se respekt som det motsatte av ydmykelse? Og kan vi i ydmykelsen se motsatsen til dialog?

Hvordan skal vi se på begrepet ’et flerkulturelt samfunn’ i snevrere forstand? Som en myr full av tuer? Eller som et gjerde med gliper, og der en prosess med tilnærming er det som holder gjerdet sammen nede ved jorda, mens det øverst er nasjonen og institusjonene? Eller er det slik at institusjonene skiller mer enn de samler? Det flerkulturelle samfunnet blir gjerne sett på som et sted der integrasjon av ’de andre’ skal foregå, der norskopplæring og tilegnelse av antatt norske verdier (heri opptatt Luthers lære) er en slags glidemidler. Men det er kanskje på tide heller å velge kulturteoretikeren Homi Bhabhas ’tredje rom’, der alle som treder inn, majoritet eller minoritet, risikerer å forandre seg og der det ikke a priori er klart at den ene eller andre parten besitter de beste verdiene, eller den mest høytstående religionen. Jeg observerer norske teologer med ståsted i protestantismen – nærme seg muslimske ledere i dialog. Jeg registrerer at en rekke kirker i Oslo, blant dem Lilleborg kirke, nærmest mitt tilholdssted, har tverr-religiøse arrangementer og at Aril Edvardsen reiser på besøk til palestinere. Det finnes en del slike ’tredje rom’.

3. Dialog. Uansett

Hvordan møter vi hverandre? For det første på det planet der folk finner fellesskap i å være religiøs, i fellesverdier som en deler med andre religiøse – men ikke med de ikke-troende. Et slikt fellesskap er jeg på mange måter avskåret fra. Men jeg tror det er viktig, også som forfatter, journalist og pedagog å framheve likheter ved religioner som i dag av maktmennesker blir satt opp mot hverandre.

Det andre planet er der en legger til side religiøsiteten og samles om andre spørsmål. Eksempelvis fredelig løsning på konflikter. Religiøse ledere har vært av stor betydning i denne prosessen, og her går mange skulder ved skulder.

Et siste eksempel er der Human-etisk forbund gikk sammen med aktive muslimer i protester mot det nye kristendom med livssyn-faget. Enheten var veldig taktisk. For HEF: sekularisme. For muslimene: et defensivt trekk for at ungene deres skulle slippe opplæring i en annen religion enn den de selv tilhører. Kanskje var en del muslimer overbevist om at den religiøse opplæringen bør skje utenfor skolen, slik den gjør det i mange andre land? Var KRL- faget en god invitt til dialog? Nå ser vi at man planlegger tre muslimske skoler, med islamkunnskap på timeplanen, og spørsmålet er hvordan det påvirker dialogen.

Symmetri, gjensidig respekt, er grunnleggende; og det krever åpen tro. God, ikke vond tro. Den sistnevnte ifølge Sartre et resultat av at vi flykter fra vårt ansvar og fra oss selv og skjuler og fornekter sannheten overfor oss selv. I denne sammenhengen snakker vi om ansvaret for dialog. For sannheten i den grad den lar seg definere, befinner seg et annet sted enn i de rigide vi/dem-skillene. I vår informasjonsovermette verden er det lett å flykte, men kanskje bedre å strebe, som Gayatri Spivak sier, mot symmetriske relasjoner, mål vi aldri helt kan nå, men alltid bør ha for øyet og arbeide mot.