Slik uttrykte en talsmann for forsvarsdepartementet i USA seg til den kjente pakistanske journalisten Ahmed Rashid 11. april i år. Krigen er over, men rengjøring pågår fremdeles. Vel en uke senere ble fire kanadiske soldater – og hvem vet hvor mange afghanere – drept i en ny fase av denne renselsesprosessen. Krigen er ikke over.

I de fleste kriger blir kvinnene og kvinners tradisjonelle områder ganske usynlige. Kvinner er sjelden statssjefer, utenriks- eller forsvarsministre. De flyr sjelden kampfly og de fyrer få kalashnikover. De snakker lite på skjermene, ja, de gråter kanskje mer enn de snakker, for de er gode illustrasjoner på sorg.

Likevel har et slags kvinnelig domene kommet ettertrykkelig frem, spesielt i engelskspråklig krigsretorikk etter 11. september. Jeg tenker på uttrykket ’mop up’. Et annet velbrukt uttrykk i den nye krigen er ’flush out’, som vel må sies å være mer allmennmenneskelig. De to uttrykkene er brukt av Bush og hans allierte om fienden, de som skal bekjempes med alle midler i friheten og demokratiets navn.

Hvilke assosiasjoner gir de?

La oss begynne med moppen: Den skal ta for seg støv og skitt og gjøre det rent. Fienden, Al Qaida og andre terrorister, og deres allierte blir indirekte, stilltiende forutsatt, her til støv og skitt som må bort. Moppen, det mest anvendte redskapet i moderne renhold, dyppes i vann og føyser ideelt sett med seg det som befinner seg på en golvflate. Den er bred og får med seg mye på en gang. Kanskje ikke bare skitt, men en og annen verdifull gjenstand som noen har mistet på gulvet? En pengeseddel, et frimerke, et bilde av en elsket person?

Så er det flushen. Skyllesystemet anvender vi for å kvitte oss med det mest intime menneskelige avfallet på en lettvint måte, sanitært, umerkelig. Flushen tar seg av urin og avføring. Men det hender vi mister verdigjenstander nedi – jamfør den kjente vandrehistorien om gifteringen som ble funnet igjen etter en rundtur i kloakken.

I de siste måneders kamp mot terrorismen har renhetsmetaforene blomstret – og invitert mange, deriblant undertegnede, til å snu og vende på dem.

Renhet er også en viktig egenskap i de etterlatte notatene til selvmordsbomberen Mohammed Atta, en av hovedmennene bak 11. september:

Kari Vogt og Anders Heger skriver at Attas renselse er symbolsk, den hører hjemme før alle rituelle plikter. Renhetskravet går som en rød tråd gjennom notatene til Atta. Det handler om å distansere seg fra de(t) besmittede, å oppnå en ren tilstand der man er rede til å møte Gud. Besmittelsen ligger i synden han skal begå.

Tidvis blir politikeres metaforer adoptert av mediene og går derfra til å bli allemannseie. Som da en adopsjonens fiende, Jack-Erik Kjuus fra Hvit Valgallianse – en renhetens venn – med hell fikk presset ordet ’fremmedkulturell’ inn i mediedagligtale.

’Fremmedkulturell’ er ikke egnet til brobygging, snarere er det et avstands-ord, et kløftesprenger-ord. På hver sin side av avgrunnen, stirrende vekselvis skeptisk på hverandre, vekselvis med redsel ned i kløften står et ’vi’ og et ’dem’. Vi bruker en del skille-ord, begreper som skaper avstand – ikke nødvendigvis med ondsinnede intensjoner eller aggresjon – men ofte uten omtanke. Som da Dagsrevyens ankerperson spurte en representant for øvrigheten dagen etter drapene i Moss om hva ’vi nordmenn’ skulle gjøre mens vi ventet på en strengere utvisningspolitikk. Underforstått: Ikke-nordmennene (les: innvandrerne) hadde ikke noe å frykte mens ’de’ ventet. For de tilhørte de Andre, som de lovløse stammer fra. Denne typen ’ren norskhet’ blir svært lite inkluderende. Er ikke allmennkringkastingen for alle?

Like ubevisst forløp det sikkert da en kommentator i Dagsavisen to dager senere i en kritisk artikkel skrev at ’nå kjenner vi bakgrunnen’ til dem som er varetektsfengslet for drapene. Gjør vi? Gjorde vi? Det eneste som da var kjent, var hvor de fengslede kom fra. Her blir ’bakgrunn’ brukt synonymt med etnisitet om ’dem’, de Andre, de som ikke har en entydig nord- og vesteuropeisk identitet. Men er det slik vi etnisk norske tenker bakgrunn hos oss selv? Nei, det blir som regel mer komplisert. Bakgrunn er ikke en enkel størrelse.

Forfatteren Amin Maalouf sier det slik i boken Identitet som dreper:

Det som gjør meg til meg og ikke en hvilken som helst annen person er det faktum at jeg står mellom to land, to eller tre språk og flere kulturelle tradisjoner. Det er akkurat dette som definerer min identitet. Ville jeg ha en mer autentisk eksistens hvis jeg skar av en del av meg selv?

Det ovennevnte kan vi kalle en brutal retorisk vending. Men mediene skjærer og tilpasser. For dem som ikke tilhører majoriteten, kan trøyen bli for trang.

Det er ikke noe poeng i å henge ut enkeltreportere for disse måtene å gjøre folk enklere på: forenkling i skrift og tale. Poenget er snarere at journalister, som ikke har en toårig eller fireårig deadline for det de driver med, slik forskere noen ganger kan bevilge seg, uttrykker seg i døgnet og langt på vei må forstås ut fra døgnets press. Men jeg tror to remedier kan avhjelpe retoriske glipper: kritisk selvrefleksjon – og det norske tvisynet som forfatteren Aasmund Olavsson Vinje gjorde seg til talsmann for på 1850-tallet.

La meg vende tilbake til renselsesprosessen som faktisk ennå foregår – relativt udokumentert nå, unntatt når kanadiske soldater blir truffet av USA-prosjektiler – i deler av Afghanistan, med norsk bistand. Hva vet vi om bakgrunnen til en middels, menig Talib (ordet betyr religiøs student; entallsformen av Taliban) som kanskje ennå velger eller blir presset til å kjempe i fjellområdene i Paktia? Skal vi følge USA-retorikken et stykke videre fra renhetsmetaforene, er den oppgitte bakgrunnen ondskap. Han – eller snarere de, for han eksisterer ikke som enkeltmenneske – vil oss vondt. I de enkle fiendebildene blir individene borte.

Enhver krig har til en viss grad som forutsetning at de krigførende ikke fatter den Andres situasjon, at de avgrenser seg fra muligheten for selv den minste grad av identifikasjon med eller forståelse for sine potensielle ofre. Slik må det ha vært med de mennene som styrte flyene mot World Trade Center og Pentagon, og slik må det ha vært med de som planla gjengjeldelsen mot et av verdens mest krigsrammede folk – og som planlegger andre kriger mens jeg skriver dette. Menneskelivene drukner i mer eller mindre uttalte hellige motiver ledsaget av en ordflom. Ordkrig: forarbeidet til neste krig består både av ord og ikke-ord.

Aggressorer, mordere, kjeltringer, bøller, voldtektsforbrytere, analfabeter, degenererte, slaktere, fjellserbere, usiviliserte, bastarder, fordrukne serbere, fascister, nasjonalister, stalinister, nazister, bolsjeviker. Alt dette ble serberne kalt, skriver Carl Savich i en analyse av mediedekningen av Bosnia og Kosovo-konfliktene, datert juni 2000. Under Golfkrigen ble USAs fiender kalt ’ørkenrotter’, mens de antatte al-Qaida- og Taliban-medlemmene som gjemte seg i Tora Bora-området øst i Afghanistan har gått under navnet ’hulerotter’. Selv om noen litt aparte mennesker har rotter som kjæledyr, er det nærliggende å se på rottemetaforen som stemplende negativ. Rotter forlater et synkende skip. Rotter trives der det fins søppel og avfall. Der rengjøringsarbeiderne ikke har nådd frem. Og rotter kan man drepe, påføre kreftceller og virus. Rotter deltar ufrivillig i eksperimenter, på en annen måte enn søte puser. Hvem har ikke klappet en katt? Men en rotte? På skulderen?

En av de mest kjente historiene fra Vestfronten under første verdenskrig handler om hvordan franske og tyske soldater på julaften stiger opp av skyttergravene og deler det lille de har med hverandre i noen små øyeblikk av fred. Det skal ha skjedd i virkeligheten. Hvem vet om noen etter slike glimt av menneskelig gjenkjennelse av den vanligvis abstrakte og hat-erklærte fienden, siktet litt høyere da de første juledag igjen skjøt mot fiendens mål?

Mediene kan bidra til en viss identifikasjon på tvers av murer og politikernes fiendebilder, eller de kan styrke den mistroen som allerede finnes ’der ute’, blant krigere som blir opplært til å se på motstanderne som umennesker.

Ja, men så var det denne taleb-en da, den religiøse studenten som havnet på gal side etter noen års innrullering i en ortodoks pakistansk madrasa (norsk: Koran-skole). Det er ikke konge- eller kjendisfjesk fra min side når jeg nå hevder at Ari Behn er en av de få skribentene her i Norge som har gjort et forsøk på å komme den Andre som Taleb en smule inn på livet. Simpelthen fordi han i et TV-program (riktignok etter å ha kommet behørig til orde selv) lot dem få snakke, og dermed gjorde det klarere at de er mennesker, ikke bare fenomener, fiender, rotter, drevet av en mystisk, dyrisk ondskap. I krig handler ordkrigen i høy grad om hvem som får stukket en mikrofon under nesen.

Fattige familier i Pakistan – som for øvrig betyr de renes land (pak = ren) ser stundom madrasa-ene som eneste utvei for sønnene sine: Der kan de få mat, utdanning og en slags framtid. De unge studentene som ble sendt til fronten ble lurt til å tro at de skulle forsvare islam mot de vantro (urene). De som ikke ble drept, men tatt til fange av sin afghanske motpart, oppdaget fort at det fantes islamister på den siden også.

Eksil-palestineren Edward Said, hvis bok Orientalismen nå er komnet i ny norsk utgave, snakker om en orientalismens fremstillingsform, en dominerende fremstilling av de Andre, er bygd på politisk hegemoni. Forskere, forfattere, reiseskildrere og journalister som oppsøkte verden øst for Europa (til dels også sør), fremstilte ’de Andre’ som lenger nede på en imaginær evolusjonsstige med det vestlige ’vi’ tronende på toppen. ’De’ var despoter, vi demokrater; de foraktet individet og fremhevet kollektivet, vi forsvarte individet; de var statiske og uforanderlige, vi i kontinuerlig utvikling, teknologisk og åndelig. Denne typen rendyrkede fremstillinger av ’Vesten og Resten’ bidro ifølge den kenyanske forfatteren Ngugi wa Thiongo til å få ’de andre’, her afrikanere, til å se sine kulturer som en ødemark der intet var bygd, skapt eller oppnådd: "a Wasteland of non-achievements". Wasteland: ja, egentlig betyr jo waste også avfall: ikke-verdifulle gjenstander eller søppel.

Hvordan tok disse fremstillingene form? Jo, nettopp ved at de som hadde makt til å fremstille de Andre, holdt seg til kløftegravingen, og opererte med det som i retorikken kan kalles binære motsetningspar: vår klassiske musikk mot deres folkemusikk, vår kunst mot deres kunsthåndverk, våre religioner mot deres overtro (animisme). Dette maktperspektivet er viktig for fremtidens retorikk-analyser både i krig og fred.

Hvordan skal vi orientere oss i medienes ordjungel, en jungel så tett at vi ikke ser alt som mangler? Den britiske diskursanalytikeren Norman Fairclough har gitt oss eksempler på hvordan metaforer og andre språklige uttrykk fra ett samfunnsområde sniker seg inn i et annet. Som moppen inn i krigen.

Vi vet hvordan sportsmetaforene kryper inn i politikerspråket: Det finnes knapt den politiker som i løpet av et år ikke blir sterkt oppfordret til å ’komme på banen’. Denne uken slo en politiker knockout på en annen i spaltene. Men hva med krigens metaforer? De finnes i rikt monn i det journalistiske dagligspråket: en kanonade av spørsmål, et revolverintervju, politikerne ble beleiret av journalister.

I ordkrigen er ikke alle parter like synlige. Noen blir ikke sett og sjelden hørt. Fairclough opererer med en slags skala av tilsynekomst i sitt forhold til tekster, inklusive elektroniske medier, en inndeling mellom det som synes og det som ikke synes, det som er der og det som ikke er der i en diskurs. Ifølge ham er enhver tekst en kombinasjon av eksplisitte og implisitte meninger. Som i fortellingen om moppen eller flushen. Den eksplisitte: Vi skal flushe, skylle dem ut, og den implisitte (ikke uttalt klart og entydig): fienden er ekskrementer eller skitt.

Ofte er den historiske sammenhengen fraværende i mediedekningen av en begivenhet, ifølge Fairclough. Historien er kompleks og bryter rammene for korte nyhetssendinger og ditto tekster. Egentlig fantes det klare, rasjonelle grunner, kanskje til og med edle motiver, for at mange menn sluttet opp om Taliban. Afghanistans nåværende leder, Hamid Karzai, støttet også Taliban til å begynne med. Men Taliban fremstilt uten kontekst blir til en serie irrasjonelle og umotiverte handlinger. Derfor er avisenes rolle, med sin større plass for kronikker og kommentarer – så avgjørende. I den pågående krigen mot terror (som så vidt skal være begynt) er det blitt plass til noe historie, noe kontekst, men mye har måttet vike. For eksempel savner jeg et nøyere blikk på al-Qaidas og bin Ladens historie, hans forbindelser med britiske MI5. Og oberst Ghadafis forsøk på å bli kvitt ham ved henvendelser til Interpol allerede før bombingen av USAs ambassader i Nairobi og Dar-es-Salam. Men økt vekt på slike nyanser ville lett bidra til å forkludre det ’rene’ bildet av ’oss’ og ’dem’.

Fra dette trinnet, fraværet, stiger vi med Fairclough opp på trinnet for såkalte presupposisjoner: Alt det som er tatt for gitt i en henvendelse til et bestemt publikum, for eksempel. En presupposisjon er noe innforstått, noe jeg som skribent og dere som publikum forutsettes å dele. I en artikkel om avhørsfiaskoen i Guantanamo Bay-basen skriver Dagbladets korrespondent om underkvalifiserte tolker og avhørsledere:

Innforstått i denne uskyldige setningen ligger en premiss om at alle de 299 fangene i ’Røntgen’-leiren (Camp X-Ray) på Cuba må være skyldige: Det er bare udugeligheten hos avhørerne som ikke får det frem. Dette sier og skriver sikkert en rekke USA-medier. Blir det ikke her opphøyd til et autorisert utsagn fra reporteren?

En annen, litt mer falmet tatt-for-gitt-premiss: Norsk og vestlig u-hjelp er bra for de fattige. Det viktige å diskutere er bare størrelsen på den. Her har nyansene vokst de senere årene i takt med tilsynekomsten av en del hvite elefanter i bistanden. Ja, hvorfor kaller vi dem hvite elefanter – hvis det er noe vi har påført dem der nede? Hvorfor ikke hvite elger?

Neste trinn på Faircloughs side: De som ‘er der’, men bare får lov til å spille annenfiolin, det vil si befinne seg i bakgrunnen. Kanskje viet en replikk eller to. Med andre ord: til stede, men med markert lavere betydning enn hovedaktørene. Her finner vi ofte kvinnene i en krig. I ordkrigen rundt Afghanistan har henvisning til afghanske kvinner vært et viktig forsvar for bombingen av landet. Men da de protesterte mot USAs krigføring – og det har en rekke kvinneorganisasjoner gjort – viste mediene liten interesse. Da ble de borte, for at innforståttheten om at bombingen egentlig var satt i gang for å ’berge’ kvinnene (et resonnement som passer godt til modellen om det hjelpsomme Vesten), skulle bli bevart.

Øverst på Faircloughs stige troner det som får plassen i forgrunnen. Med moderne teknologi, og det redaktøren av Le Monde Diplomatique, Ignacio Ramonet, kaller ’direkteriet’ eller direktifiseringen, får reporteren selv lett hovedrollen. I alle fall i TV-mediet. Det å stå der i skuddsikker vest borger for autentisitet og autoritet: Reporteren er der på vegne av oss alle, nøyaktig når det skjer. Uttrykket blir viktigere enn innholdet, enn det noen faktisk sier. Et eksempel på hvor langt det kan gå: CNNs korrespondent Richard Blystoke var til stede på Haiti i 1994, under innsettingen av Jean-Baptiste Aristide som president. Han skulle ta sin n’te ’stand-up, eller ’fjesing’ som det heter på norsk og fortelle seerne hva som foregikk. Blystoke stod på en høyde utenfor hovedstaden Port-au-Prince og trodde han snakket (forberedende, før sending) med studio, mens han i realiteten gikk rett på luften. Ankeret spør: "How is the situation in Port-au-Prince now, Richard Blystoke?" Og han svarer: "How the fuck should I know? You’ve been commandeering me to do all these stand-ups ever since I arrived here, so I haven’t had the chance to go down and find out!"

Kravene om direkte tilstedeværelse kan med andre ord virke svært hemmende på søkingen etter sannhet.

Hva med terror og terrorisme? Disse ordene framstår som skitne i forhold til det mer blankpussete hevn. På tross av mange års kritikk er det ennå langt fra stuerent å snakke om statsterrorisme (retteprogrammet på PC-en ser ut til å akseptere det nå). Terror-uttrykkene blir forbeholdt de ikke-statlige, de ikke-autoriserte og (noen ganger) avmektige.

Over til det renere og edlere ordet ’hevn’. Det hviler på en måte noe hardt, men rettferdig over ordet. Han fikk sin hevn, sier vi, og ekvilibrium ble gjenopprettet. Nettopp i Midt-Østen er det brukt som et ord for å legitimere handling. Hevn er noe den angrepne har rett til. Men hvem får tildelt ordet hevn for anvendelse i den pågående konflikten?

Idet jeg skriver kommer meldingen fra NRKs korrespondent om at Israel ikke vil godta sammensetningen av gruppen som skal se på det som skjedde i Jenin: "Ifølge Israel er palestinarane opptatt med å koke i hop bevismateriale". Avstanden er fundamental. Palestinerne sier de graver frem sine døde, israelske talsmenn kaller det å koke sammen noe.

Fra 11. september 2001 har George W. Bush fått problemer med å sjonglere ordene krig og kriminalitet. Da angrepene på Manhattan og Pentagon var et faktum, ble de raskt kalt krig, og USA skulle finne de kriminelle som stod bak. Som den amerikanske kritikeren Geov Parrish skriver: Hvis USA hadde gått inn i Afghanistan på jakt etter kriminelle, i en snevert definert politiaksjon, kunne de ha hatt et bein å stå på. Men de gjorde ikke det, og de gjør det ikke. I stedet invaderte de et helt land. Genève-konvensjonen sier direkte at hvis det er noen som helst usikkerhet om en person er krigsfange eller ikke, så er han det. Eller det må holdes et tribunal for å bestemme noe annet. I dette tilfellet er det heller ingen ambivalens, skriver Parrish. USA sier de vil etterforske en forbrytelse, og at de derfor har internert fangene på Guantanamo-basen på Cuba. Med andre ord: De prøver å ’have it both ways’: først føre krig som respons på en forbrytelse; dernest etterforske en forbrytelse blant det som etter konvensjonen skulle være krigsfanger. Dette er et semantisk spill fra USAs side som ikke holder vann.

En variant av dette ser vi når Israels ledere i dag nekter å godkjenne sin motpart som en krigførende motpart som føler seg angrepet – og har rett til både ordet hevn, ordet forsvar og til å kalle seg soldater? Det kan virke som alle palestinere med våpen i dag blir skåret over en kam. Gunmen – med de assosiasjonene det gir til ’det ville Østen’, men ikke soldater.

En av de viktigste årsakene til krigshandlinger er snarere ydmykelse enn fattigdom. Saudi-Arabia sees av opposisjonelle – og av al-Qaida – som et USA-vennlig lydrike, med fast stasjonerte USA-tropper og langvarig svik mot palestinerne, diktert av det samme USA. (Husk at 15 av 19 av 11. septembers selvmordsflygere var fra Saudi-Arabia.) Osama bin Laden har basert mye av sin retorikk på disse kjensgjerningene. Og kanskje: ingen røyk uten ild, med andre ord ingen krenkelsesretorikk uten en viss selvopplevd ydmykelse.

Og tilsvarende kunne vi vel tenke oss at angrepet 11. september 2001 – foruten å påføre USA stor sorg og et enormt sjokk – også må har vært svært ydmykende. Ydmykelse kaller på raseri mer enn på rasjonalitet.

Et problem som den nye verdensorden, har arvet fra den gamle, koloniale, er dobbeltmoralen. Idealer om likhet, brorskap og universelle menneskerettigheter har siden den franske opplysningstiden stått side om side med slaveri, kolonialisme, frie økonomiske soner hvor det eneste frie er eiernes utbytte, og proteksjonisme for noen, ikke for andre. Faglige rettigheter, ytringsfrihet, rett til jobb, hus og rent vann, for noen, langtfra for alle, innen en og samme verdensøkonomi.

Alle vi som lever av å framstille verden i en eller annen forstand, bør bruke tid til å utøve en form for refleksivitet: Vi ser ikke bare splinten i vår ’fjerne’ brors øye, men også bjelken i vårt eget, europeiske. Her er et forsøk fra en stat hvor denne øvelsen for tiden er lite populær: Rådgiver for Ariel Sharon, Zalman Shoval refset Norge ved å uttale følgende: "Folk som ga oss Quisling, trenger ikke å komme her og fortelle oss hva som er rett og galt."

To amerikanske filmforskere, Ella Shohat og Robert Stam, anbefaler ’gjensidig relativisering’. Jeg forsøker å se meg selv med den Andres øyne, og håper at hun gjør det samme. Mange reagerer med rette på hvordan Taliban brukte kvinnene som symbol på nasjonens renhet og ære – simpelthen ved å stenge de fleste av dem inne, eller stenge dem ute fra samfunnslivet. Har vi eksempler fra vår egen tid på en symbolbruk av kvinner? Ikke parallelle, men hva med kvinnene som etter den tyske okkupasjonen ble hundset og skamklipt ble vel også behandlet som symboler på nasjonens tapte renhet og ære?

Tilbake til dobbeltmoralen og krigen, eller kampen, mot terrorisme. Den har svært mye med menneskers (mangel på) likeverd og like rettigheter å gjøre. I april 2001 kom USAs koordinator for ’counter-terrorism’ med rapporten ’Patterns of Global Terrorism’. En del av eksemplene derfra taler et tydelig dobbeltmoralsk språk:

• Den viktigste begivenheten i Angola ble rapportert å være opprøreres kidnapping av tre portugisiske bygningsarbeidere. Mord på hundrevis av angolanske sivile blir ikke nevnt.
• Skal en tro rapporten, var det bare utenlandske journalister som ble rammet av terrorismen i Sierra Leone.
• I Uganda har gruppen ‘Guds motstandshær’ tydeligvis ikke gjort annen skade enn å kidnappe og myrde italienske misjonærer.
• Terroren i den demokratiske republikken Kongo – som har kostet kanskje tre millioner mennesker livet, blir ikke nevnt.

Som vi ser, er de Andre ofrene, med tilhørighet ’der nede’, moppet under glemselsteppet. Guardian-journalisten George Monbiot kommenterer rapporten, som altså skal ta for seg trekk ved den globale terrorismen. Han skriver at det ser ut som om internasjonal terror bare er noe som rammer USA-borgere eller hvite borgere av andre nasjoner. Svarte og brune mennesker er terrorens ansvarlige, ikke ofre. Å bli nektet status som offer, er en annen måte å bli nektet menneskeverd på.

Et ferskt eksempel på ulik vekting kommer fra BBC News 14. mars 2002: "Eight U.S. servicemen have died and 49 have been wounded in the action so far. Several allied Afghans have also been killed." Ble noen afghanere såret? Er det så mye vanskeligere å holde styr på de lokale ofrene?

Den nordamerikanske satirikeren Abbie Hoffman skrev en gang: "I gårsdagens avis kunne vi lese at en brunette ble stukket i hjel, og at 10 000 iranere omkom i et jordskjelv. Jeg lurer på hvilken hårfarge de hadde!"

Den amerikanske mediekritikeren Norman Solomon skriver at siden i fjor høst har den mest utbredte mediefrasen vært ‘krig mot terrorisme’, forkortet til ’krig mot terror’; kanskje den mest demagogiske termen i vår nyere hukommelse. Det er blitt akseptert at USA kan bedrive krig mot terror med høyteknologiske våpen som uunngåelig terroriserer et stort antall mennesker. Og han føyer til: Behovet for uavhengige tanker har aldri vært større.

Tilbyr Norge arenaer for uavhengige tanker? Pressen viser tidvis at det er mulig, men ofte blir tankene trengt bort fra områdene der de trengs mest. For at mediene og andre med ordenes makt skal kunne utvide arenaene, bør vi dyrke vår evne til å se oss selv og verden for øvrig, også fra andre ståsteder enn det tilvante, hjemlige. Tilegne oss et tvisyn. I fjor høst møtte jeg en gruppe palestinere, bosatt på Vestbredden. Jeg hadde i flere uker observert at Israel hadde bedrevet en spesiell form for billedretorikk etter 11. september: ved å henge opp dobbeltportretter av Yassir Arafat og Osama bin Laden. Jeg spurte dem hvordan de reagerte og var sikker på å få en svært kritisk, kanskje aggressiv reaksjon. Var ikke det en form for tilsmussing av lederen deres? Men nei. De smilte og sa at det ikke svekket Arafats omdømme, siden bin Laden slett ikke ble assosiert så veldig negativt blant palestinerne.

Jeg ble overrasket. Dette var velutdannede mennesker. Hvordan kunne vi tenke så forskjellig? Møtet fikk meg til å gruble, slik ordene som betegner den senmoderne tidens kriger også inviterer til nærmere saumfaring: Just Cause (Panama 1989); Desert Shield, Desert Storm (Irak 1991); Restore Hope (Somalia 1993); Humanitarian Intervention (Kosovo 1999); (Infinite Justice) – Enduring Freedom (Afghanistan). Og ikke minst: den kirurgiske bombingen som ble Irak, Eks-Jugoslavia og Afghanistan til del.

Min lille kirurgiske operasjon består i å kludre til skilleveggen mellom et ’vi’ og et ’dem’, ved å oppfordre til refleksiv tenkning, til tidvis å forsøke å se verden også fra den Andres ståsted og utgangspunkt. Mediene hjalp oss med å føle nærhet til de som døde 11. september (minus 19 av dem) og deres etterlatte. Jeg spør meg selv: Hva greier jeg å føle for en avskjegget, glattbarbert burfange i Guantanamo-leiren? Mulighetene for identifikasjon er skrinne, stedet avstengt for innsyn. Jeg prøver likevel, velger meg den villedede Taleb-en som ikke helt forstod hva han var med på. Eller kanskje moren hans.

Fairclough, Norman: Media Discourse, Arnold, London 1995

Heger, Anders og Kari Vogt: Bruddet, Cappelen, Oslo 2002

Herbjørnsrud, Dag: "Dunsten av den norske tidsånde – og 1990-tallets nytale", i Samtiden 5-6/1998

Maalouf, Amin: On Identity, The Harvill Press, London 2000.

Ramonet, Ignacio: La Tyrannie de la Communication, Galilée, Paris 1999