Etter å ha lest de aller fleste avisinnleggene i den såkalte Shabana-debatten, der skribenter deler ut karakterer i øst og vest og beskylder hverandre for blindhet, brutal relativisme, arroganse og overskygging, blir jeg fristet til å sitere Amin Maalouf, fra boken ’Identitet som dreper’. Han mener at hvor vi enn lever på planeten, så er all modernisering i dag ensbetydende med vestliggjøring. Det betyr at erfaringene folk høster vil variere sterkt, og det igjen kan føre til identitetskrise for folk som må forlate deler av seg selv:

"Min tilnærming krever stadig gjensidighet", skriver han, "og dette av hensyn både til rettferd og effektivitet. I denne ånden vil jeg si til den ene parten: "Jo mer du dykker ned i vertslandets kultur, jo mer vil du bli i stand til å dykke ned i din egen". Og så, til den andre parten: "Jo mer en innvandrer føler at hans egen kultur blir respektert, jo mer åpen vil han være overfor vertslandets kultur."

Så enkelt – og så vanskelig. Forenklet kan en si at Shabana Rehman står nær det første rådet, og Marianne Gullestad det andre. Maalouf kaller denne tosidige øvelsen en moralsk kontrakt, der begge (alle) kulturer bør bli stilt spørsmål ved på lik linje. Det kan ikke bety at alle skal gjøre alt på en gang. Jeg har deltatt i demonstrasjon arrangert av Shabana, og jeg har protestert mot norsk rasisme og krigsinnsats i Afghanistan. Jeg har hatt stort utbytte av Marianne Gullestads siste bok – og av Shabanas spalter og kommentarer. Det jeg ikke forstår, er hvorfor enkelte debattanter på død og liv vil at alle skal mene at NOE (les: deres egen prioriterte kampsak) er altoverskyggende (sic!) viktigst. Da Gullestad lanserte boken sin, kom det kommentarer fra sidelinjen om at hun burde tatt opp noe annet og (for dem) viktigere; nemlig tvangsgifte og kjønnslemlesting. Ja, det er veldig viktig. Men det var nå en gang ikke Gullestads prosjekt. Har vi glemt at den norske rasismen også dreper og lemlester, forkrøpler folk som fortjener et verdig liv? Er ikke en kritisk selvrefleksjon over det selvtilfredse ukritiske ’norske’ verdt forskningsinnsats?

Debatten etter Shabana Rehmans utspill har satt søkelys på en rekke motsetninger i samfunnet vårt. Ett er forholdet mellom intellektuelle og ’menige’: Er de mest synlige norske intellektuelle nedlatende – eller er de mest nedlatende som ikke gidder å formidle seg til et breiere publikum? Finnes det en understrøm av aggresjon mot intellektuelle fordi de ikke har alle svarene og engasjementene den tabloide medievirkeligheten krever – raskt og ingressformulert?

Et annet: Har redselen for brakoppslutning om FrP gjort den gjensidigheten Maalouf går inn for vanskelig i en del radikale miljøer – slik debatten om dårlig, unyttig og sløsete u-hjelp fikk skrinne kår tidligere? Jeg tror det, men mener også det er historieløst å late som om ingen har ’brydd seg’ om ofre for tvangsgifte og kjønnslemlesting tidligere.

Et tredje spørsmål er nemlig dette: Kan en unngå ’det polariserende grepet’ – der de som er opptatt av overgrep på den tradisjonelt private arena beskylder de som er opptatt av offentlige overgrep og diskriminering for enøydhet – og vice versa?

Og i forlengelsen: Har kritikken av Shabana Rehman fra ulike hold delvis karakter av å rette baker for smed? Er det ikke egentlig mediene som lenge (ofte med rette, men også med urette) har prioritert de spektakulære og kontroversielle personene? Mediene trenger i dag gode, unge forbilder i form av skribenter og bidragsytere – personer som ungdommen kan identifisere seg med. Mediebedriftenes frykt for å miste grepet om ungdommen er forståelig. Shabana Rehman er en flott representant (sic!) for en ny generasjon av skribenter med stor gjennomslagskraft.

Men det er også mediene som via vaktbikkjefunksjonen setter søkelys noen steder, mens andre kroker blir liggende i mørket. Og i rampelyset er det skjedd noe nytt. De den svenske medieforskeren Ylva Brune snakket om som medieyndlinger for fem år siden: offerheltene, de søte (små) jentene som ble truet av slemme menn i eget miljø (med vold og tvang) eller innvandringsmyndighetene (med utvisning), en del av disse er mindre ofre og mer helter i dag fordi de tar regien selv. De står fram – også med sitt mest private. Ingen bør klandre dem for det. Men en kan klandre et samfunn som ser ut til å ha denne typen eksponering av det mest intime som forutsetning for å ta et problem alvorlig. Kanskje har MIRA-senteret blitt lite hørt nettopp fordi de ikke er så villige til å skaffe mediene ’personifiserte ofre’ i den grad mediene krever det? Unni Wikan skrev at Fadime egentlig ikke ønsket så mye publisitet rundt sin egen person. De fleste som bor her på planeten vil vegre seg for å se egen person og hele familien i alle medier, om de mest intime forhold.

Debatten aktualiserer en annen motsetning som stikker dypt i flerkulturelle samfunn verden over: minoritetsstatus og kjønn. Svarte feminister har ikke uten videre gjennom historien villet identifisere seg med de hvite middelklassefeministenes verdier – med god (ikke minst historisk) grunn. Scarlett O’Hara har fungert som modell for en del hvite feminister i USA, men ikke for dem som føler slektskap til slavene Prissy og Mamie. Samtidig kan denne kløften ha betydd en viss lojalitet mot brutale menn i egen minoritet – menn som ikke fortjente det. Men som kanskje slo fordi de selv ble hundset. Dette er et dypt sensitivt felt som ikke kan avfeies med å håne alt som heter kulturrelativisme.

Dialog med undertrykkeren er noen ganger helt umulig – men ikke alltid et prosjekt til å fnyse av. Kan vi også se noe av undertrykkingen som en forskansing – som en redsel for å miste det en oppfatter som sitt eget – i et samfunn der en ikke blir møtt med Maaloufs respekt for sitt menneskeverd, men tvert om med et sett av negative forventninger? Det arbeidet Marianne Gullestad gjør, kan bidra til å snu forventningene, i noen tilfeller til å bryte ned forskansingen. Det arbeidet de gjør som kjemper mot tvangsgifte og kjønnslemlesting, blant dem Shabana Rehman, hjelper en del kvinner ut av lenkene og tvangen. Er det helt umulig for de mest hardnakkete debattantene å se de to feltene som ett felles løft?!

Maalouf skriver om gjensidig respekt. Jeg synes jeg hører noen debattanter fnyse: Hvordan kan vi respektere en kultur som kjønnslemlester, som tvangsgifter? Nei vi skal protestere mot overgrep. Vi skal vel heller ikke respektere de sidene ved vestlige samfunn som ser på mennesker annensteds som overflødige, som betrakter de ’fjerne’ krigsoffer som unødvendige å telle eller sultende vanskelige å hjelpe midt i vår overflod. En ’kultur’ der tvangen mot kvinner tydelig rammer ’importerte’ kvinner i Europas bordeller. Å respektere en kultur betyr ikke å respektere alle sider ved den, men det betyr å erkjenne andre menneskers rett til forskjellighet og individuelt menneskeverd (med alt det innebærer av motstand mot tvang) – og å se majoritetssamfunnets svakheter.

Et av de vestlige samfunnenes hovedproblem er en dobbeltmoral stadig blir mer synlig for flere. ’Vi’ er mot diktatur, men ’våre’ allierte støtter de verste diktaturer på kloden, og norske storbedrifter har ofte samarbeidet med dem. ’Vi’ er for fri konkurranse, men tar patent på ’de andres’ gener og pådytter de sultende afrikanerne genmanipulert korn. ’Vi’ er for frihet og humanisme, men vi har religionstvang på skolen her i Norge. Storsamfunnet. Asylanter vet de kan søke ly i norske kirker, men ikke i moskeer. ’Vi’ er nå raske til å stille overgripere med ikke-vestlig bakgrunn for retten, men har ikke vært like ivrige overfor dem som har rasistiske overgrep på samvittigheten. Listen er mye, mye lengre, og en del av dagens anti-vestlighet må forståes i dette lyset.

Hvem som skygger for hvem? Jeg vil påstå at debatten om personer og gruppers ansvar har overskygget en debatt om medienes rolle og ansvar for en politisk situasjon der det ser ut til å være ’umoderne’ å reflektere selvkritisk over det norske. Problemet er at medienes aktører ofte vegrer seg for refleksjon om egen rolle. Det burde bli mer moderne med minst to tanker i hodet på en gang, slik Maalouf viser at han er i stand til. Kan vi gå videre uten å rakke ned på hverandres prisverdige prosjekter?!

Elisabeth Eide

Forfatter/førsteamanuensis

(Elisabeth Eide arbeider som førsteamanuensis i journalistikk ved Høgskolen i Oslo)