OM Å SKRIVE SEMESTEROPPGAVER (8.01.2001)

1. Hvorfor?

a) kritisk og selvkritisk gransking

Journalistikk er i mangt og mye en flyktig øvelse. Med et lengre studieforløp ville vi hatt muligheten for å inkorporere mer fordypning og mer medievitenskap i utdanningen. Slik det nå er, blir det begrenset. Men her er en mulighet for at dere kan fordype dere i et journalistfaglig emne, og anvende noe teori og tidligere forskning til å komme videre. Noe av målet er at dere skal få anledning til å forholde dere granskende og kritisk til det feltet der dere seinere skal arbeide som journalister. Det kan være snakk om en slags kritisk selvgransking, slik den franske sosiologen Pierre Bourdieu ivrer for. Han skriver om betydningen av at forskere trenger å sette seg selv og sine institusjoner under kritisk søkelys. Det samme gjelder journalistikken - i høy grad. Bourdieu sier om sitt eget verk Homo Academicus: (TRANSP)

Journalistikk kan lignes med en narcissistisk profesjon, i den forstand at journalister blir - og ofte ønsker å bli - eksponert for en offentlighet under utøvelsen av yrket sitt. Dette gjelder selvsagt i varierende grad. Den formen for selvrefleksjon Bourdieu snakker om, mener han er grunnleggende anti-narcissistisk, det er ikke en intimiserende selvtilfreds vending mot sosiologen som privatperson. Ei heller en narcissisme som vil øke oppmerksomheten om subjektet på bekostning av "de andre" (jfr. Saids kritikk av Conrad) - slik han beskylder en del antropologer for - men et redskap for en mer kritisk forskning og kunnskapstilegnelse. Hva er det egentlig jeg gjør? Hvilke interesser har jeg av å holde på med det jeg gjør? Hvorfor valgte jeg dette yrket? Hva gjør jeg om jeg vinkler en sak slik? Hva gjør jeg om jeg henger ut denne kilden? Det finnes mange muligheter i journalistikken for slik refleksjon: enten man roterer i Stortingskorridorene i påvente av at noen skal komme ut av et møte, eller man står frysende på et ikke helt tilfeldig valgt punkt av Ullevålsveien, eller man humper rundt på en buss i utkanten av Bagdad. Nå er det i vårt tilfelle snakk om kritisk selvrefleksjon i to ledd:

* innen en profesjon som dere antas å skulle tilhøre - i alle fall for deler av livet

* i forhold til eget, personlig (forsknings)arbeid: blir arbeidet styrt av deg jeg forventer/håper å finne? (RadiOrakel: legge svar i munnen på intervjuobjektet: en nokså vanlig fare i forskningen også, men her ser vi likhetspunkter!)

b) forskjell journalistikk/forskning

Men tross likhetene, som opplagt finnes - vitsen med semesteroppgaver er også at dere skal forstå mer av forskjellene mellom journalistikk og forskning som disipliner. Det fester seg sannhetskrav til begge disiplinene. Men mens en med stor overbevisning sier om journalistikk og medieutbud at det er "konstruert virkelighet" - fordi journalister velger og vinkler uten noen forskningsmessig stringente krav; vil en vegre seg mer for å si det om forskningen.

c) forskerforståelse

Gjennom kurset i forskningsjournalistikk fikk dere mer av et innblikk i hva forskere bedriver når de undersøker et fenomen: det kan også bli nyttig i deres framtidige virke som journalister. (Hva lært av fo-jo-kurset?) Her vil dere lære det mer gjennom egen praksis, forstå mer av dilemmaer som knytter seg til pålitelighet og generalisering, til utvalg og spørremetoder osv.

d) faglig debatt, fagutvikling

Et siste, men viktig punkt, er at semesteroppgavene kan være med på å bidra i den faglige debatten. Eksemplet Groupies for Gro; der åtte politiske journalister ble dybdeintervjuet, og innrømte at de ofte lot seg styre. Mange andre semesteroppgaver har også bidratt i debatten om utviklingen av norsk journalistikk.

Erfaringer har vist at selv om semesteroppgavene er avgrenset i tid og omfang, så har de representert verdifulle bidrag til å styrke kunnskapsgrunnlaget vårt. En god del interessante semesteroppgaver er innlemmet i bøker: om portrettintervjuet, om kjønn og medier, osv.

e) noe har blitt lettere!

Da jeg for to år siden fikk i oppdrag å skrive et kapittel om norske mediebilder av India, hadde jeg ennå ikke utforsket det området noe særlig. Samtidig syntes jeg det var utilfredsstillende å skrive et kapittel bare på bakgrunn av synsing og allmenne inntrykk. Derfor gikk jeg inn på nettet og søkte på NTB, Aftenposten, Dagbladet og VG. Slik fikk jeg med meg de tre største avisene. Videre søkte jeg på IPS, som fungerer etter andre prinsipper. Jeg hadde en hypotese om at deres artikler var annerledes. Jeg søkte i et avgrenset tidsrom, men fant et ganske stort materiale. Få reportasjer, men mange notiser, små nyheter. Mye k-stoff, lite stoff der India og indere kunne bidra med noe. Nevner bare dette her for å si at for ti år siden måtte søket ha foregått på en langt tungvintere måte, ved å bla gjennom tunge permer med avisutgaver, eller mikrofilm-lesing. Men hva med holdbarheten? Nå var ikke det så farlig i mitt tilfelle, men... Hvilke forbehold?

a) omfang

Arbeidet dere er i gang med kan sammenlignes med et lite, avgrenset forskningsprosjekt. Det kan kalles et pilotprosjekt. Det er for kort tid avsatt til å snakke om et virkelig forskningsprosjekt med krav til både empirisk bredde og teoretisk dybde og til analytiske ferdigheter og grundighet.

Et eksempel: En student her gjorde for noen år siden en intervjuundersøkelse med åtte kvinnelige journalister som alle hadde vært yrkesaktive på 1950-tallet: det tiåret da morer var hjemme og husmorfilmene hadde sin glanstid, og prosenten kvinnelige journalister lå like over ti. De hadde mye å fortelle. Materialet fra intervjuene ble større enn det som kunne rammes av en semesteroppgave. Men mulighetene lå der, for å bygge dette ut til en hovedoppgave: med andre ord et større prosjekt.

b) forbehold

Tross begrensningene som ligger i tid og kapasitet (og her er dere jo forskjellige: en god del av dere har et samfunnsfag i fagkretsen eller har skrevet semesteroppgave i et humanistisk fag); mener jeg det er viktig å si noe om forskning og metoder. Jo mer bevisste dere er om det dere gjør, jo mer stringente metoder dere bruker, jo bedre oppgave, jo færre (elementære) tabber i deres omgang med materialet.

La meg igjen krydre med et eksempel. Forskningen er en forbeholdenes disiplin. Gang på gang, selv i en liten undersøkelse av et begrenset materiale, er det viktig å stille seg spørsmålet: hva svarer egentlig dette materialet på?

Egen spørreundersøkelse til 500 journalister - om kjønn og medier. Spørsmål om egen praksis. Da er det viktig å skille mellom:

det journalister sier at de tenker: holdninger

det journalister sier at de gjør

det journalister faktisk gjør

I spørreundersøkelsen kunne jeg kartlegge de to første spørsmålene, men ikke det siste - når det gjaldt de samme journalistene. Skulle jeg gjort det, måtte jeg tatt utgangspunkt i en ganske stor produksjon fra hver og en av dem, og så konfrontert denne med det de sa om holdningene sine.

Krav: Vite om begrensningene i det en gjør; ta forbehold.

Et annet viktig punkt: du er ikke alene der ute. Husk at det er gjort mange undersøkelser før det du gjør, og for at dine resultater skal bli interessante, er det viktig å legge dem mot et bakteppe av det som er gjort tidligere. En semesteroppgave som totalt mangler slik formidlet kunnskap/drøfting - som over hodet ikke tar hensyn til det som er gjort tidligere, blir hengende i luften. Det må være veileders plikt å opplyse om annet arbeid - og der en veileder ikke vet, gjelder det å spørre andre. Et viktig vitenskapelig aspekt ved slike studier som en del av arbeidet med semesteroppgave, ligger nettopp i semesteroppgavenes begrensning: La oss si at en svensk undersøkelse viser noe om nyhetsmedienes framstilling av rullestolbrukere. Du leter i et begrenset utvalg norske medier, og kommer fram til det samme resultatet: de snakker bare om det å være rullestolbrukere, ikke om andre spørsmål, samfunnsspørsmål: de behandlet som det inkarnerte handikap. Da kan du i konklusjonene dine øke sannsynligheten for at funnene dine har noe for seg - ved å vise til den svenske undersøkelsen! Selvsagt ikke uten et visst forbehold.

Krav: Vis at du kan mer enn resultatene av din egen undersøkelse!

a) bonden og det dagligdagse

I Østbye/Hillesund/Helland og Knapskogs metodebok for mediefag siterer forfatterne historikeren Kåre Lunden om bondens framgangsmåte: korn - kugjødsel (hypotetisk deduktiv metode). Han beskriver allmenn metode som framgangsmåten enhver bonde bruker når han søker svar på hvordan noe forholder seg. Metoden, litt mer sofistikert beskrevet, går ut på å tolke observasjoner på bakgrunn av generell kunnskap, og å modifisere den generelle kunnskapen på grunnlag av observasjoner. "Å formulere teorier om (skjulte) sammenhenger, som så søkes bekreftet eller avkreftet ved observasjon, er "menneskehjernens måte å løse forklaringsproblem på, og ikke noe spesielt for vitenskapen." sier Lunden.

b) forhåndsviten

Her ser dere vi trekkes tilbake mot det forrige punktet: forhåndskunnskap. Forskere innen medier og journalistikk har et litt enklere utgangspunkt enn mange, i og med at mediene omgir oss i til dels påtrengende grad: vi kjenner dem, vi danner oss hele tiden oppfatninger av hva som er godt og dårlig. På det allmenne nivået som mediebrukere (og arbeidere) kjenner vi mediene i varierende grad.

La oss ta eksemplet sexifisering av mediene. Du synes kanskje du har lest mange tabloide forsider der sex forekommer: enten som eksplisitt uttrykt ord, eller som billedspråk eller i form av utstilte sexy ikoner. Du uttaler at du synes det blir litt mye av det "gode", og erklærer at slik var det ikke før, ikke for ti år siden. Du danner deg en teori om en økende sexifisering av enkeltaviser, spesielt de tabloide løssalgsavisene. Du har kanskje også oppfatninger av hvordan det er blitt slik. La oss nå drodle litt for å se hvordan dere ville arbeidet med hypoteser, og innsamling og analyse av materiale for å verifisere denne/disse hypotesen(e).

La oss understreke før vi går videre, at vi skal være like opptatte av å lete etter det som kan avkrefte hypotesen som det som kan bekrefte den/dem. Og la oss også vende tilbake litt til Bourdieus kritiske selvgransking og til ordet: forventningshorisont. Forventningshorisonten er våre synspunkter, interesser og problemstillinger, en referanseramme som gir mening til observasjonene. Det er en nødvendig horisont, men la oss forsøke å betrakte den utenfra: hvordan unngå å la oss styre av det vi forventer å se (en del av horisonten)? Hvordan kan vi gjøre det - i dette tilfellet?

Illustrer: den hermeneutiske sirkelen.

c) fortolkning

En viktig del av forskningen er også å tolke egne resultater. Da jeg gjorde mine undersøkelser om medier og kjønn på begynnelsen av 1990-tallet, sendte jeg som nevnt et spørreskjema til et tilfeldig utvalg (vet dere hva det er?) medlemmer av NJ. Jeg ville nå norske journalister i Dagspresse, og fikk ut lister over medlemmene. Altså i utgangspunktet: hele populasjonen, som det heter så fint på forskerspråket. (Kull som populasjon: 70: hver sjuende). En hake: jeg var på utkikk etter dagspresse. Sortert fra kringkasting og andre medier, gikk greit, men måtte først operasjonalisere begrepet Dagspresse: hva betyr det (fem ganger i uka eller mer)? Dernest sortere fra de som tilhørte mindre aviser som kom sjeldnere.

Hvilke feilkilder ligger fremdeles i utvalget - i forhold til kravet dagspressejournalister i Norge?

Strengt tatt trengte ikke alle disse å være journalister.

Dernest: Mye av det vi opplever rundt oss er fokus på konflikt: politiske motsetninger, rivalisering i Fremskrittpartiet, somaliske familier som kjønnslemlester; Regjeringens statsbudsjett og trengende grupper; NATO som hemmeligholder overfor potensielle kreftofre for å ta noen av de seinere.

Vi blir vant til å tenke i binære motsetningspar: du/jeg. Vi/dem, Folket/staten; Høyre/venstre. I forskningen også blir det lett å lete etter forskjeller. I de 492 spørreskjemaene jeg fikk inn, brukte jeg flere bakgrunnsvariabler i analysen:

alder

utdanning

kjønn

leder/menig

Det viste seg ved nærmere studium at kjønn var den variabelen som skilte klarest mellom svarene. Nå var det kanskje ikke så rart, i og med at skjemaene i stor grad handlet om journalistikk og kjønn. Men når det var slik, ble det lett å fokusere på forskjellen mellom mannlige og kvinnelige journalister, mer enn på flertall/mindretall. (illustrer!)

Hva blir konsekvensene av en slik ensidig, polarisert tolking? Å være blind for de stedene der forskjellene var mindre, eller de stedene der både et flertall av de mannlige og kvinnelige journalistene (om enn flertallet var større blant kvinnene) bekreftet eller avkreftet et spørsmål eller en påstand: f.eks. om mediene som konservative etterslep i likestillingsprosessen.

En ideell forsker er altså en person med kritisk tilnærming, både til forholdene som hun skal undersøke, og til egen virksomhet. Resultatene skal være etterprøvbare: dette er nok et punkt som skiller journalisten fra forskeren. Hva betyr etterprøvbarhet?

c) validitet - reliabilitet

Er forskere idelle?

Hva måler du hvordan?

Bergen ren by? I de siste årene er den blitt konstatert som en sterkt forurenset by. For litt lenger siden var det mer uklart. Kritikere påpekte at måleinstrumentene som skulle måle forurensningen var plassert helt feil i forhold til gatenivå; på hustak, og ikke i de mest plagete strøkene. Normen? Barns høyde? Her kan en snakke om et måleprosjekt som ikke var valid: de målte ikke det de skulle måle. Måleinstrumentene på den annen side, var pålitelige nok; de målte antagelig med stor nøyaktighet hvordan det sto til med luften på hustakene i Bergen, men hvor viktig var den luften - bortsett fra for taktekkere og feiere , og folk med terrasser på takene?

La oss ta utgangspunkt i et av de mest brennbare temaene i mediene de siste dagene, nemlig stråling og kreft. Utarmet uran-debatten. Den har versert både i TV- og radiodebatter, pluss omfattende dekning i avisene. Ljubisa Rajic kunne i går i Søndagsavisen bekrefte at også avisene i Beograd var fulle av dette temaet. Debatten om radioaktiv stråling og støv har pågått på mange plan.

Ulike områder: omgivelser rundt kjernekraftverk, thoriumsand i Kerala, slagmarken rundt Basra i Sør-Irak

Ulike påvirkninger: testing av atomvåpen; lekkasjer ved kraftverk, utløsningen av uranstøv

Ulik utsettelse for påvirkning: avstand (300 km); opphold over tid,

Ulik sårbarhet: immunforsvar: voksen/barn; lengde: genetiske forstyrrelser over generasjoner (som påvist i forbindels med Tsjernobyl);

Validitet: Ulike målemetoder; dødelig kreft; allergier, mer følsomme helseindikasjoner.

Rosalie Bertell: dødsraten for spedbarn med fødselsvekt under 2500 gram. Disse ungene blir ofte fulgt opp av sykehusene, oversikter statistikk. wisconsin-verket, i normal drift. Familietragedier. (immunforsvar og lavdosestråling). Validitet: verkets egne målinger målte ikke faren, bare faren for kreftdødsfall, og dessuten var det for tidlig å se på leukemi. Du får svar på det du spør om: som man roper i skogen, får man svar.

Ulike barrierer i samfunnet: tendenser til å se alt som personlige tragedier, mer enn sammenhenger.

Tidssamband: mye av det som blir forårsaket av stråling tar tid før det utvikler seg.

Usynlighet: vi ser ikke strålingen og støvet. Thomas-tvileren: måtte se først.

Irak: framholdt i går av legen Mads Gilbert, som selve eksperiment-stedet for våpen med utarmet uran: sjudobling av antall leukemi-tilfeller, misdannete barn osv. Jfr. norsk eksempel med folk på en u-båt.

USA-forskere: det er ikke påvist noen sammenheng. Men de har da et forklaringsproblem: hvilke andre endringer inntrådte i samme periode som Gulfkrigen i 1991? Ti år siden i disse dager.

Validitet = måler undersøkelsen det den sier den skal måle?

Om du konkluderer med sex-fiksering i norsk dagspresse, men bare har studert to dagsaviser, så kan du egentlig bare uttale deg om disse to; men du kan si noe om i hvilken grad de preger det offentlige rom, i og med at de er løssalgsaviser og finnes på stativene der du ferdes.

a) fortolkning

Det spesielle med medieforskning - i alle fall mye av den, er at vi, i motsetning til fysikere, for eksempel, jobber med flere lag av fortolkning: fordi det vi studerer, allerede er fortolket materiale.

Eget arbeid: Reportasjeforskning: reportasjer om "de fremmede".

La oss ta utgangspunkt i de reportasjene der reporteren faktisk møter "fremmede" og framstiller dem i teksten. Da må vi jobbe oss gjennom flere lag av fortolkning:

a) I hvilken grad er det intervjuobjektet sier preget av hans fortolkning av situasjonen (i.e. samtale med journalisten? Olav Hodnes disiplier: fundraising: positivt lys: hvit mann, sikkert representant for de glade givere

b) Hvordan fortolker journalisten det hun ser og dem hun møter?

c) Hvordan skal jeg - tretti år seinere - tolke teksten?

- som utsagn om India (sannhet?): kilder om India

- som noe som forteller om journalisten og hans horisont

- som forteller noe om norsk journalistikk allment, og mer spesielt om norske reporteres framstilling/konstruksjon av "de andre", eksemplifisert med et utviklingslands innbyggere

d) Hvordan skal jeg tolke min egen interesse for akkurat dette?

Dette viser noe om hvor sammensatt forskningens - spesielt medieforskningens fortolkningsprosess kan være.

b) kvantitativ - kvalitativ

Ambisjonene med semesteroppgavene er ofte store. Det er lett å ta seg vann over hodet. Bedre da, å undersøke færre enheter skikkelig, og ta seg tid til analyse, enn å prøve å favne over for mye. Dette går på avgrensning av utvalg. Det henger igjen nøye sammen med hvilke metoder vi bruker. Og metodene kan lett knyttes til ulike ambisjonsnivå, som igjen gir ulike resultater, med varierende svakheter.

Østbye & co skiller for eksempel mellom spørreskjemaundersøkelse (ofte til mange) der de sier at datainnsamling og bearbeiding/analyse gjør soliditet lettere og fører til få tolkingsproblemer. (Det beror på: om spørreskjemaene ikke bare representerer avkryssing, men også noen åpne spørsmål, så kan du få mange nok tolkingsutfordringer i fanget.)

På den annen side innebærer dybdeintervjuer (av langt færre) muligheter for oppfølgingsspørsmål og dermed høyere presisjonsnivå når det gjelder hva intervjuobjektet sier. Respondenten kan lett komme til å gi svar journalisten gjerne "vil ha" i mer personlig kontakt. Dessuten vil færre enheter gjøre en generalisering mye mindre aktuell.

- Egentlig er dette mer komplisert. For i spørreundersøkelsene er det i høy grad også snakk om hva man spør om, hvilke kategorier man opererer med. Publikumsundersøkelser i medieforskningen er aktuelle eksempler.

(Se eksempel fra Narrespeil side 42: Forbruker og Media-undersøkelsen.

Kilde: Norsk Gallup: Forbruker og media, 1999

Hvilke kategorier mangler? Skurrer noen kategorier?

Portretter, sosial/eldreomsorg, bolig, politikk, u-landsstoff f.eks. Disse har vært med som kategorier i enkelte tidligere undersøkelser.

- Og dessuten så er det viktig hvordan det som gir alternativene for avkryssing er formulert. Har du få eller mange muligheter? Hvordan blir det du gjør behandlet etterpå? Litt/helt enig. Stilles spørsmålene både fra venstre og fra høyre? (Eks. fra eget arbeid) Er de ledende? Alt dette kan gjøres i en skjemaundersøkelse også.

På den annen side, så vil jo dybdeintervjuer - hvis de skal være sammenlignbare, og ikke bare en serie ulike fortellinger - trenge en form for struktur. Derfor er det også her vanlig med en spørreguide, gjerne punktvis, som så kan utdypes med de berømte oppfølgingsspørsmålene, etter hvert som de faller naturlig. Det er slike intervjuer vi kaller semistrukturerte.

I begge tilfeller - enten det dreier seg om skjema eller om dybdeintervjuer, er det vanlig å legge dem ved semesteroppgaven, bakerst som vedlegg. Slik kan leseren kontrollere hvordan spørsmålene ble stilt og gjøre seg opp en mening om resultatene ut fra disse.

Spørreskjema: å anbefale i en så kort oppgaveperiode? Tja. I så fall: bruk telefonen og la dem krysse av og svare muntlig. Ellers blir det et enormt purringsarbeid, og mål når du ikke før deadline. Jo mer oppsøkende, jo bedre i våre tilfeller. Anonymitet blir selvsagt et problem mellom deg og dem, men der er det opp til deg å skape det tillitsforholdet som gjøre at folk føler seg ivaretatt.

Og når du så sitter der med resultatene og skal trekke noen konklusjoner, hva gjør du så? Jeg skal nevne et aktuelt eksempel, også hentet fra publikumsforskningen. Eldrid Espedal Måge undersøkte Dagsrevy-seing hos mannlige og kvinnelige studenter. Hun tok utgangspunkt i fire forskjellige nyheter fra Dagsrevyen, en utenriksnyhet (fredsavtalen om Bosnia), en stortingsnyhet (vedtaket om å starte NRK2); en katastrofenyhet (husstander uten vann pga sprengkulde) og en human-interest-nyhet (Lucia-dagen).

Studentene ble plukket ut i "par" som skulle være relativt like. Slik ville forskeren unngå at andre variabler kunne virke "forstyrrende" inn på resultatet. BI, Teologisk, kjemi, medisin, statsvitenskap, tannlegehøyskolen.

Det hun fant var at kvinnene søkte mer etter helhetsperspektiv, hverdagsliv og mennesker, mens mennene var mer opptatt av å diskutere nyheten (særlig utenriks) ut fra egen bakgrunnskunnskap, og at de respekterte de kvinnelige nyhetsaktørene mindre enn de mannlige. Emosjonell involvering/rasjonell distanse.

Men er det med utgangspunkt i disse unge parene mulig å si noe avgjørende om menn og kvinners forhold til Dagsrevy-nyheter? Dette drøfter også forskeren. En kan jo tenke seg at forskjellene er større i de eldre årsklassene. osv osv.

Til slutt: disposisjon

a) Innledning. Her bør du begrunne hvorfor du velger temaet, og henvise til noen tilfeller som har fått deg til å velge Her kan du også eventuelt ha hypoteser (ideer om forventet utfall av en undersøkelse) eller problemstillinger (åpne spørsmål du vil undersøke, der du ikke har forventninger om utfallet). Eller du kan ha det som eget kort kapittel.

b) Kort referanse til og drøfting av faglitteratur om emnet, andre beslektede undersøkelser (ikke vær for ambisiøse) hører hjemme her, men kan også tas i innledningskapitlet. Dette er viktig, for du kan komme tilbake til disse tidligere resultatene når du drøfter dine egne funn.

c) Metode og utvalg. Her forteller du hvordan du går fram med undersøkelsen din, og hvilke enheter (personer, institusjoner, artikler, avisutgaver, TV-programmer) du har tenkt å bruke for å belyse problemstillingen din. Skal du bruke tekstanalyse? Er du opptatt av å måle noe kvantitativt? Eller er undersøkelsen din rent kvalitativ (få enheter, dybde)? Du kan også kort her drøfte styrke og begrensning i dine valg. Ofte er det snakk om å presentere problemstillingene grundigere: hvilke spørsmål vil jeg stille til materialet mitt?

d) Presentasjon av funnene i undersøkelsen, gjerne inndelt i flere underkapitler. Her inngår også analyse: en slags dialog med materialet.

e) Konklusjon: drøfting av resultatet, sammenholding med tidligere undersøkelser og funn

f) Litteraturliste

g) Eventuelle vedlegg: spørreskjema, avisside-kopier osv.

TIL SLUTT NOEN RÅD:

• Velg et håndterlig prosjekt! Kjenn avgrensningens kunst
• Vis at du kan mer enn resultatene av eget arbeid!
• Begrunn valgene dine!
• Ta forbehold der det er nødvendig.
• Tenk gjennom din egen forventningshorisont: vær kritisk til deg selv som forsker!

Og da gjenstår det bare å ønske: lykke til!