Mediene marginaliserer egentlig de fleste mennesker. En kan vel også si at de til tider marginaliserer naturens ikke-verbale protester, at de marginaliserer langsiktighet til fordel for det korte og flyktige.

Det er den negative versjonen, slik vi lett kan betrakte forholdene dersom definisjonen av begrepet ’medier’ forblir snever. Om en tar for seg alt som heter medier, inklusive fagblad, spesialmagasiner og nettsteder, ser det ut som om færre blir marginalisert. Men vanligvis tenker vi på medier som ’mektige medier’: Akersgata, NRK og TV2. På et vis er det naturlig å tenke slik: men samtidig er det også en form for marginalisering – av den tross alt rike mediefloraen vi har her.

De siste tiårenes utvikling har satt marginalisering mer på spissen. Noen få og såkalt vellykte personer besitter kapitalen ’pen’ eller ’stor underholdningsverdi’ og/eller ’mektig’ (og hvem definerer hva som er pent, hvem som er mektig?). For disse få kan mediene fungere som et speil der de kan nyte seg selv og hente bekreftelse på egen suksess. Men fallhøyden kan være stor, ikke minst i politikken. Paradoksene blir ekstra tydelige når politikeres vellykkethet måles av mediene og ett underforstått kriterium er hvor mye de har figurert i de samme mediene! De som har råd til det, hyrer mediemeglere, stylister og kleskonsulenter for å få innpass i dette snevre universet. Og alle disse vridde, vinklede versjonene av virkeligheten hamrer på bevissthets-døren vår hele den våkne tiden av døgnet.

Må vi alle iscenesette oss selv med omtanke for å få delta? I hvilken grad er det mulig? I hvilken grad er noen i utgangspunktet ekskludert? Er marginaliseringen til syvende og sist et av de største demokratiske problemene vi har i dag? Hvorfor er dette viktig? Kanskje fordi mediene ikke lenger er den fjerde, men er blitt den andre statsmakt, slik redaktør av den franske avisen Le Monde Diplomatique, Ignacio Ramonet ser det: Den første mener han er økonomien (Jfr. Det store spillet om oljen i Midt-Østen og det hjemlige statsbudsjettet); den andre altså mediene. I følge redaktøren er politikerne i stor grad redusert til medie-marionetter, tilpasningsdyktige, stadig grublende på nye utspill. For eksempel lansering av et program for fattigdomsbekjempelse to dager etter et stramt statsbudsjett. Timingen må være i orden.

Å bli marginalisert er å bli forskjøvet til samfunnets randsoner, der medienes lyskjegler knapt når fram. Marginal blir også definert som å befinne seg tett ved den lave grensen for kvalifikasjon eller aksept. I mediene er noen i rampelyset, noen har klippekort, mens andre deltar i lotteriet der gevinsten i ny og ne er en enkeltbillett til en svært kort reise. Jeg ser marginalisering som tilsidesetting, usynliggjøring og i enkelte tilfeller knebling av enkeltmennesker og grupper, av deres interesser, deres livshistorier og synspunkt. For meg som publikum handler det ofte om gjenkjennelse av en situasjon eller et synspunkt, om muligheten for å oppleve positive rollemodeller: En kvinne som bryter barrierer, en oppfinner fra Senegal, en redaktør med etnisk minoritetsbakgrunn, en programleder i rullestol.

De siste tiders mest berømte (og avgjørende) utsagn: Enten er du med oss, eller med terroristene! er et sterkt marginaliserende utspill, gjentatt og gjentatt i mediene. Fred som alternativ til voldelige løsninger på konflikter har lidd denne skjebnen gang på gang i verdenshistorien. En gruppe vi vanligvis ikke tenker på som marginalisert, er rustningsmagnatene, våpenselgerne. Jeg nærer en teori om at de er vel tilfredse med at medienes søkelys er rettet andre veier, mot terroristene, som deres stadig mer avanserte teknologi skal bekjempe. Kan noen tenke seg at deres kunder – verdens politikere – ville båret på litt mer sunn skepsis dersom sentrale medier hver eneste dag året rundt brakte et stort oppslag med et menneske som var blitt mineskadd, som hadde mistet en fot, en arm eller et øye, på grunn av de avanserte våpnene? Men disse menneskene befinner seg i randsonene, de blir noen ganger vist fram på bilder, i sjeldne tilfeller invitert til konferanser, men ellers er utenfor medienes horisont.

Medienes demokratiske funksjon har med ytringsfrihet å gjøre, men også med handlingsfrihet: et ideal er å gi folk informasjoner som gjør dem i stand til å fatte velfunderte beslutninger om eget liv og om framtiden. I hvilken grad fungerer de slik? Jeg er redd denne funksjonen er truet – av mange grunner. En av dem er den nevnte overfloden av informasjon som samtidig gjør oss ute av stand til å se hva som blir borte.

Så var det MARKEDET med stor M. Jeg har undret meg noe over det nye eldreopprøret. For det første det at de nye opprørerne er så mye yngre enn de var da Per Hovda og Valborg Holte Pedersen sto fram og var opprørte over eldreomsorgen. Kan dette bidra til å marginalisere de virkelig gamle? For det andre ble jeg overrasket over de voldsomme reaksjonene på utspillene fra disse femti- og sekstiåringene. Det nye opprøret var til en viss grad rettet også mot medienes marginalisering. Der har de et poeng. Når kampen i markedet spisser seg til, så er det framtidens kjøpere som teller mest. I det siste har mediene blinket ut unge, kjøpesterke kvinner (20-45-segmentet) som målgruppe, Dagblad-magasinet er et av flere eksempler på dette. De to ledende tabloidene har fremdeles et underskudd på kvinnelige lesere. Kjøpesterk er et nøkkelord. Grupper som er fattige, blir mer uinteressante for reklame- og markedstenkerne. Journalistikklærer Jo Bech-Karlsen skrev for seks år siden boken Ubehaget i journalistikken, der han peker på at mediene i stigende grad behandler publikum ikke som aktive samfunnsborgere, men som konsumenter på et marked. Det gamle idealet om folkeopplysning er på retur, mener han. Folkeopplyseren kunne nok ha noe formyndersk over seg: opptatt som hun var av hva folk burde vite, men på sitt beste praktiserte hun idealene om opplysning på brei basis som forutsetning for demokrati. Et demokrati som omfattet alle. Trodde vi i hvert fall.

A propos alder: En nord-europeisk TV-undersøkelse viste i 1997 at kvinner og menn under 35 kom til i TV-ruta i omtrent samme grad – menn litt mer. Men i gruppen folk som hadde passert 50, fant forskerne store forskjeller: her var det bare 11 prosent kvinner. Hva kunne det skyldes? Jeg tror dette er et eksempel på utstudert marginalisering. Unge kvinner har en tilleggskapital: de virker ikke truende på de mer faderlige, rutinerte mennene. I tillegg kan de styles mer opp og ivareta funksjonen som forlystelsesobjekt for det mannlige blikket – som ennå i år 2002 er så styrende for medieinnholdet. Jeg snakker ikke her om noen kjempe-konspirasjon, mer om ubevisste og halvbevisste prosesser som skyver ut og forkaster og som gjør at kvinner går fortere ut på dato enn menn. Hvorfor uttaler en TV-ankerkvinne i TV2 at hun tenker gi seg når hun fyller førti? Hvorfor uttaler ikke hennes mannlige med-ankere det samme? Fordi de er fylt førti? Fordi det forskeren Margaret Gallagher kaller "patriarkatets jernlov" ikke gjelder for dem?

Nyhetsterskelen bestemmer mye, sier mediemakerne. Har du en god nyhet, så er vi der. Og det er delvis sant. En januardag for snart tolv år siden var nyhetsterskelen i Norge ekstremt høy. For hva hadde skjedd? Jo, USA hadde angrepet Irak – og kong Olav døde. En islandsk student som sto ved siden av meg, der vi, angstfylte, fylket oss om Journalisthøgskolens TV-apparat, sukket: Det har vært vulkanutbrudd på Island, men det vil vi ikke en gang få høre om. Terskelen kan ikke ha vært riktig så høy sist lørdag, da Julie Eges sykdom fikk hovedoppslag på forsiden i landets største avis. Slike dager må en ty til BBC world for å få bekreftet at verden har skaket i opptil flere av sammenføyningene sine, tross den hjemlige kjendis-kosen.

Mediene marginaliserer områder, saker og spørsmål. Hvilke land hører vi aldri noe om, med mindre noe går veldig galt? En kan undre seg over hva vi går glipp av. Noe av forklaringen er nærhetsprinsippet: Som Per Egil Hegge formulerte det i Aftenposten for noen år tilbake:

Men skulle ikke globaliseringen knytte verdens land tettere sammen? Teknologien er i mindre grad et hinder, hører vi daglig. Likevel blir mediene til dels mer provinsielle: Når vi hører om den store verden, er det ofte i forbindelse med noe nordmenn har foretatt seg der ute (gjerne pikant forstørret). Og veksten i de teknologiske mulighetene er svært ujevn: Over 90 prosent av verdens datamaskiner finnes i den vestlige verden; to tredeler av verdens folk har ikke en gang tilgang til egen telefonlinje: da blir også surfingen på internett noe fjern.

Nærheten trenger ikke bety rett utenfor stuedøra; det kan være snakk om kulturell nærhet, slik de mektige definerer den. Da pressedekningen av Lewinsky-affæren i USA var på det heiteste, var det flom i Bangladesh, og en million mennesker ble hjemløse uten at det ble annet enn notiser om dette i norsk presse. Denne typen utslettende marginalisering kan komme til å øke i framtiden på grunn av over-dekning av enkeltbegivenheter som Lewinsky-affæren.

Den amerikanske medieforskeren Herbert Gans studerte for etpar tiår siden hvem som kom til i nøkkelmedier i USA. Han fant at noen kriterier var viktigere enn andre: Du må representere mange, og du bør helst være politisk midtstrøms, i alle fall ikke ekstrem. Du måtte være velutdannet og rik, og ikke minst formulere deg godt, gjerne i medietilpassete poenger. Flere undersøkelser av norsk presse viser at velutdannete menn med en inntekt godt over gjennomsnittet ersterkt overrepresentert i mediebildet.

Hvis vi godtar – og vi har knapt noe valg – at mediene har stor makt i dag, så er og blir det viktig å fortsatt studere hvem som får spalteplass der og om hva de får lov til å snakke. Hvorfor får den forhenværende modellen Anna Nicole Smith (etter alle sine nedturer) mer selvfølgelig spalteplass i norsk presse enn lederen for synshemmede Akademikeres forening? Et søk på A-tekst som har med seg fire store aviser og NTB ga 15 treff på den tidligere undertøysmodellen og to treff for Berit Vegheim. Et tilsvarende søk på den internasjonale søkerporalen Google ga Berit 248 treff, og Smith 278 000.

Selv om det kan virke slik, er ikke sentrale mediers sendetid eller spalteplass uendelig. Dersom noe blir prioritert, havner noe annet i papirkorga eller utenfor sendeskjemaet. Mye skjer etter en form for kommersiell-logisk tankegang om hva publikum vil ha. Og hvem tenker en på som publikum? De tankene og analysene som skjer i markedsavdelingene i de store mediene kunne blitt et stort og særs interessant forskningsprosjekt.

Den journalistiske handlingen det er å gi noen ordet, talens rett, i mediene, kan sees på som et symbol på anerkjennelse. Du blir spurt, ergo betyr du noe. Men det er mange trappetrinn av ytringer og synlighet i mediene. I min egen forskning har jeg pekt på hvordan folk med tilhørighet utenfor den vestlige kulturkrets blir omtalt og presentert – og marginalisert. Jeg tror det kan ha overføringsverdi til forhold her hjemme.

• det laveste nivået av representasjon er når andre snakker i mediene på vegne av deg eller en av de gruppene du tilhører (legg merke til flertallsformen). Som når sosionomen uttaler seg på vegne av dem som ruser seg; eller misjonæren på vegne av hedningene. Kanskje gjør de det godt – eller kanskje gjør de sitt beste for å mele egen kake? En variant er at journalisten selv observerer og snakker på vegne av deg uten å bry seg med å gi deg ordet.
• Neste trinn er der du får komme til med en replikk, tilpasset et ferdigmontert bilde: Som når misjonæren viser journalisten rundt og forteller hva han har gjort for de nødlidende inderne; og en (gjerne navnløs) inder sier at nå slipper han å slite for pengeutlåneren. Punktum, og journalisten skrider videre.
• På et trinn noe lenger oppe får du slippe til med en kortversjon av livshistorien din – eller av bestemte sider ved livet ditt; som når trygdete Hilde Brandsberg støttet til rullatoren sin får være illustrasjon på gruppen fattige som taper på statsbudsjettet – attpå til to år på rad! Eller i form av en mer spekulativ sosialpornografisk historie der rollen du blir tildelt er å være eksempel på lidende offer for maktmisbruk eller budsjettkutt. At du er en del av et kjempende kollektiv – eller at du er et aktivt, slagferdig individ som ønsker å oppnå en forbedring, kan lett bli trengt i bakgrunnen. Mediene kan også lett glemme å konfrontere de ansvarlige for din vanskelige situasjon.
• Et mer symmetrisk møte med journalisten kan vi snakke om når den som blir sitert får lov til å snakke om de store spørsmålene. Kanskje hadde den navnløse inderen – kanskje har Hilde Brandsberg – synspunkter på hvordan samfunnet de lever i kan organiseres bedre? Men det blir de sjeldnere spurt om, den slags overlater mediene som oftest til politikere, forskere eller synsere – eller tidligere politikere.

Jeg begynte med å si at nesten alle blir marginalisert av mediene. En spesiell variant er når én egenskap blir hele mennesket – og når individer blir buntet sammen i grupper med enkle tildelte egenskaper. For noen år siden utfordret en sosialantropolog av sudanesisk opprinnelse norske medier på denne måten: Hvordan kan dere, sa han, som tror så sterkt på individets rett – samtidig behandle oss innvandrere som en gruppe med en masse felles kjennetegn? Det Sharif Harir, som han heter, var inne på, er hvordan én egenskap ved et menneske lett blir gjort til hele mennesket. Har du kommet til Norge fra et ikke-vestlig land, eller har dine foreldre det, så er du innvandrer, basta. (Og der gjelder ofte enklere forklaringsmodeller. Når en mann som tilhører en etnisk minoritet, dreper en kvinne i nær familie, så dreier det seg om kollektiv ære. Når en nordmann gjør det samme, dreier det seg om personlig tragedie. )

Misbruker du stoff, så er du en stoffmisbruker, og bare det. Seksuell legning, fysisk funksjonshemming, en del av din person, gjøres til helheten. Både når du ønsker det – fordi du skal representere nettopp denne delen – men også når du ikke ønsker det.

En måte å redusere marginaliseringen på, er å gjøre det marginale alminnelig. Når skal det bli alminnelig for norsk-pakistanere å være journalister? Når skal det bli alminnelig for folk som bruker rullestol for å komme seg fram, å representere velgerne på Stortinget og i kommunestyrene? Når skal en få se et underholdningsprogram på norsk TV-kanal der programlederen har bein som ikke kan bære henne? Hvorfor ikke alminneliggjøre flere typer folk som gjester? Hvor ofte finnes blinde, synshemmede, folk som transporterer seg rundt i stol med hjul på som gjester i Tabloid, Holmgang, RedaksjonEn eller i Først og sist? Er studioene tilrettelagt slik at alle har adgang? Hvem finner vi i avisenes lørdagsportretter?

For noen år siden fikk vi i NRK1, Fakta på lørdag, se et timesprogram med en programleder i rullestol. Han var brite, og skuespiller, noe vindskeiv av utseende, med et fandenivoldsk sjarmerende ansikt. Han presenterte seerne for en rekke personer som fravek noe fra normalen når det gjaldt fysisk førlighet. Disse personene fikk snakke, mye – om sine fysiske begrensninger, men også om å overvinne, om kunsten sin, om eksistensielle spørsmål, om verden. Det var et ikke-marginaliserende program. Og det ble vist i beste sendetid. Men det er også helt enestående i sitt slag. I alle fall har ikke jeg sett noe liknende. Og om sendingen bidro til alminneliggjøring, så var det likevel et program med utgangspunkt i at disse menneskene var ualminnelige i sin fysiske utrustning, og – ualminnelig sterke, kanskje det. Mediene vil jo helst ha det ikke-normale: det er forskjelligheten, bruddene på det normale som vekker oppmerksomhet. Ikke hunden som biter en mann, men mann som biter hund blir det nyheter av. Men det spørs hvilke brudd på det normale som kommer gjennom – om de blir funnet kommersielt interessante, eller passer i nyhetslogikken.

I en kronikk skriver Berit Vegheim om journalistenes manglende interesse for synshemmedes rettmessige krav. Hun peker på at journalistene ofte slipper en sak før den blir farlig for noen, og at journalistenes manglende engasjement og kunnskap fører til at myndighetene slipper for lett, og ikke opplever det presset vi vet at mediene kan stelle i stand når de virkelig engasjerer seg. De som skal være budbringere, skriver hun videre, har blikket rettet feil vei, mot de synshemmede, og ikke mot de maktpersonene som er til hinder for at de synshemmede skal få sine rettigheter oppfylt.

Mot slutten av kronikken peker Vegheim på utredningen av 1999 fra ytringsfrihetskommisjonen. Der går det klart fram at når utrederne tenker minoriteter, så er det etnisitet de er opptatt av. Kommisjonen er blind for at andre enn mennesker fra andre land er diskriminert som borgere. Og journalistene virker blinde for det samme.

På en konferanse i juni for kvinne- og kjønnsforskere sa Berit Ås at noe av det viktigste ved å lede, er å gi håp. Jeg har også tenkt på min rolle som innleder i det lyset, og føler at jeg heller i en noe pessimistisk retning når det gjelder mediene. La meg derfor helle litt varmt blod i det kalde vannet til sist: Forandring og nyansering av medienes dekning av minoriteter er og vil være et resultat blant annet av rekruttering av journalister fra disse minoritetene. Det skjer – om enn i altfor beskjedent omfang. Mediene sier de skal speile samfunnet. Vi vet det er en illusjon. De konstruerer brokker. Men det var kanskje en idé at mediene holdt seg med journalister som representerte noe mer av et tverrsnitt av samfunnet. Og om det nå er stillingsstopp i så mange mediebedrifter, kunne de kanskje invitere inn nye stemmer som spaltister og kommentatorer. Dessuten har sentrale medier mye å lære av marginale medier.

Elisabeth Eide

Oktober 2002