TALIBAN I SAMMENHENG

Ahmed Rashids nye bok om Taliban er noe langt mer enn en beretning om Afghanistan og Taliban-bevegelsen. Det er en bok om utfordringene for hele den sentralasiatiske regionen, der Afghanistan ligger plassert som et eksplosivt bankende hjerte.

Av Elisabeth Eide

"Om nesten ingen andre land i verden kan det slås så ettertrykkelig fast at geografien bestemmer historien, politikken og et folks natur." Dette skriver den pakistanske forfatteren og journalisten Ahmed Rashid i bokens innledning. Og gjennom de seksten kapitlene greier han langt på vei å overbevise oss om at slik er det. Afghanistan er sammensatt av flere folke- og språkgrupper, som har sine alliansepartnere utenfor grensene, i Pakistan, Iran, Turkmenistan, Uzbekistan og Tadjikistan. Beliggenheten var historisk en styrke. Landet ble et knutepunkt for handel og kulturell utveksling. Det blomstret. Rashid greier på en imponerende måte å flette sammen nåtid og fortid, som når han forteller om dronning Gowdar Shah, som regjerte fra Herat etter faren, erobreren Timurs død i 1405. Hun sto for en liberal, menneskelig tradisjon, som i likhet med Sufi-tradisjonen er noe dagens Taliban ifølge Rashid verken kjenner til eller respekterer.

KOLLISJON MED HISTORIEN

Herat var den første byen Taliban erobret (i 1995) som viste markert motstand. Kvinnene i Herat, som hadde nytt godt av den liberale tradisjonen gjennom århundrer, og som er berømte for sine musikergrupper, ble jagd innendørs, og badene deres stengt. De fikk ikke besøke Sufi-helligdommene. Og da over hundre modige kvinner gikk på gaten for å demonstrere mot stengningen av badene, ble de slått og arrestert. La dette stå som et symbol på Talibans voldsomme kollisjon med afghansk historie. Rashids bok har mange lignende eksempler.

En annen av bokens sterke sider, er den omfattende dokumentasjonen av "araber-afghanernes" innsats i Afghanistan. Vi som var vitne til mujahedins kamp mot sovjeterne på 1980-tallet, visste at det fantes "frivillige" fra andre nasjoner, om enn ikke omfanget. Til tider ble de sammenlignet med internasjonale brigader under den spanske borgerkrigen, men parallellen halter. I dag viser Rashid oss resultatet: Et Afghanistan som er blitt treningsleir for en spesiell type fundamentalister, som etter opplæring og innsats på slagmarken blir eksportert tilbake til sine hjemland, eller til andre av verdens hjemsøkte hjørner.

PAKISTAN:HERRE OG OFFER

Rashid er ikke nådig når det gjelder USAs rolle. Deres lagspill med og bruk av Saudi-Arabia i de regionale konfliktene (Iran/Irak, Irak/Kuwait), har skapt grobunn for en militant (og pengesterk) opposisjon med forgreininger til mange land. Hele funksjonen til det muslimske brorskap, som også figurerer i Rashids bok, fortjener nok (minst) en bok i seg selv, men han lar oss se nettverket, og hvilket potensial som ligger i det. Historien om Osama Bin Laden får en (fortjent) stor plass innenfor denne rammen.

Spennende er også analysen av Pakistans rolle som Talibans støttespillere. "Herre eller offer", kaller Ahmed Rashid dette kapitlet, og viser mot slutten av boken hvilke ubotelige skader landets herskere har påført seg selv gjennom Afghanistan-politikken: Tapte handels- og tollinntekter, et sterkt økende antall narkotikamisbrukere, innenlands talibanisering, tapte muligheter som bidragsyter til gjenoppbygging av et fredens Afghanistan - og sviktende velvilje fra tidligere allierte. Og han peker på at Pakistan, om landet ble utsatt for kraftigere internasjonalt press, kunne bli tvunget til å velge en annen og mer konstruktiv vei.

HVEM ER TALIBAN?

Det store spillet om oljen etter de enorme funnene i Turkmenistan, er også beskrevet med stor kunnskap og autoritet. Her ser vi det motsetningsfylte med Taliban. På den ene siden mangler de nesten totalt den ekspertisen som skal til for å forholde seg til oljeselskapenes ønsker om rørledning gjennom Afghanistan. På den andre siden greier de med en spesiell form for sluhet å spille på de ulike kreftene som kjemper om kontrollen. Kanskje er deres styrke at de i en del spørsmål er så uforutsigbare?

For hvem er de egentlig, Taliban? Vi får vite en del, vi får møte dem gjennom Rashids gravende journalistiske virksomhet, og vi får oversikt over deres politiske fortid og nåtid. Om jeg skulle formulere et visst savn ved Rashids bok, måtte det være her. Han viser de ytre forutsetningene for Talibans oppslutning: forgjengernes indre stridigheter og lovløshet, men går ikke like mye inn på andre årsaker til at så mange unge menn lar seg styre til slagmarken av en slik gruppe ekstreme fundamentalister. Eller skulle en heller kalle dem noe helt annet, i og med at de på ingen måte står for de prinsippene i Islam som fremmer toleranse og rettigheter for den enkelte, kvinne og mann?

EN MULIG FRED?

Avslutningsvis kommer Rashid inn på FNs og hjelpeorganisasjonenes nesten uløselige dilemma: forlenger den humanitære hjelpen borgerkrigen fordi den holder folk i live mens Taliban kan fortsette krigen og gjenta at "Allah sørger for sine"? Og han utfordrer det internasjonale samfunnet nok en gang til å legge press på myndighetene i nabolandene og få i stand en total våpenboikott, og parallelt fredsinitiativ. I tillegg mener han at Verdensbanken burde sy sammen en solid hjelpepakke til gjenreisning, et tilbud som ledsages av vilkår overfor Taliban.

Når dette skrives, har Taliban nettopp erobret provinshovedstaden Taloqan og presser østover mot de siste enklavene til opposisjonsregjeringen i nord. FN har åpnet sin generalforsamling. En kunne ønske at i alle fall en viktig gruppe av delegatene der hadde lest Rashids bok. For den er ikke bare spennende og informativ, men også uhyre konstruktiv.

Elisabeth Eide