"Jacqueline Kennedy har farget sitt hår// Det er det viktigste som har hendt i år// Jovisst er det sant, det leste vi i Verdens Gang!"

Denne visen fra de harde syttiårene meldte seg for det indre øret i månedsskiftet, og den minner om en kontinuerlig pressetradisjon. Er det nødvendig å gjenta at Aqua-Lenes silikon-manøver muligens har noe mindre offentlig interesse enn det den har fått siste tretti døgn? Blir det uutholdelig moralistisk å peke på hvor mange journalist-dagsverk i Akersgaten som så å si glir ned gjennom utringningen på denne unge damen?

Fylt av lede over historiens ubønnhørlige gjentakelser sier jeg tja til begge spørsmål. Men det er kanskje verdt å peke på signal-effekten. Nyere undersøkelser viser nemlig at idolkvinnen er på frammarsj i mediene, på bekostning av andre kvinner, i og med at det totale antallet ikke ser ut til å øke. Idolet (i betydningen pop- eller filmstjerne, pornoaktør e.l.) er den kvinnetypen en rekke norske aviser, blader og etermedier med sin solide definisjonsmakt signaliserer at vi skal ofre mer oppmerksomhet på. Selvsagt kan vi la det være, men likevel møter vi dem på stativene i dagligvarebutikken.

Verdens Gang gjorde mest ut av Aqua-Lenes selv-skulpturering. Tre forsider pluss helsider med kjendis-intervjuer om fenomenet. En rekke journalister på saken.

Dagbladets (mannlige) journalist kvitterte lørdag med følgende replikk som en av flere kompensasjoner for Lenes manglende taletrengthet under et kort-kort møte på Gardermoen: "Lene Nystrøms pupper har gått fra å være bagateller til å bli riksnyheter." Foruten den dobbelte bunnen som ligger selve språkbruken, leser vi av dette utsagnet hvordan Akersgatens åndelige fettere med verbale skulderklapp bekrefter hverandres nyhetsprioritering. Dessuten passer det selvsagt perfekt å få Lene Nystrøm med nye pupper til å "elske norske melkeprodukter" og posere midt i flyplasskiosken iført en norsk melkesjokolade.

Kvinner er underrepresentert i norske medier og har vært det til alle tider. Verden skrider i liten grad framover. Når kvinner inntar bastioner, blir inntoget fremdeles presentert som det motsatte av en selvfølge; som sensasjon. Dette fenomenet var søndagens Dagblad flink til å bekrefte: "Kvinnekupp i lov og rett" heter det på førstesiden, og oppfølgeren inne i avisen forteller at "Kvinnene kupper politi og justis". Artikkelens grunnlag er at vi (nok en gang) har fått en kvinnelig justisminister; at Norges første rikspolitisjef er en kvinne, at vi har kvinnelig leder i Stortingets justiskomite og at Ellen Holager Andenæs er en av ganske mange kandidater til politimesterembetet i Oslo. At tidligere departementsråd Rakel Surlien er justitiarius i Nedre Romerike herredsrett er kuriøst nok også nevnt som en del av kupp-begrunnelsen. Likeså at vi har en kvinnelig statssekretær (og, ikke nevnt: en mannlig) i Justisdepartementet og en kvinnelig narkotikasjef i Oslo. For å skjære gjennom: det skal egentlig ikke mer enn to kvinner til for å gjøre et realt kupp ifølge Dagbladets desk. Og resten av landets mannstunge jus-bastioner, politikamre og øvrige institusjoner, forble unevnt.

Det er snart et halvt århundre siden Simone de Beauvoir skrev "Det annet kjønn". Fremdeles iscenesetter mediene kvinner som det andre kjønnet, i tillegg gjerne som minoritetspersoner som vekker voldsom oppsikt når de havner i posisjon i mer enn et tynt, kledelig antall. Som aksentuerer morsrollen mer enn farsrollen. "Mammadrapet" i Haugesund går nå som føljetong. Hvem har hørt om "pappadrapet"?

Det ferskeste er likevel "Babe-effekten", som de siste årene har fått meg til å snappe opp kunnskap om silikon ut og inn av brystene til en Baywatch-stjerne og to popstjerner.

"Jovisst er det sant, det leste vi både hist og her..."

Elisabeth Eide