Omsorgens outsourcing

Bare en eneste gang har jeg opplevd den unike situasjonen å være i et fly med flertall av kvinnelige passasjerer. Boeing-en lettet fra Colombo, Sri Lanka, i retning Emiratene, fylt med unge barnepiker og hustjenere. Kvinnene var spinkle og hadde lite bagasje. Ruten mellom Sri Lanka og Midt-Østen er kortere og billigere enn Filippinene – Norge, men arbeidsforholdene på bestemmelsesstedene er trolig verre.

I Norden er de som passer ”våre” barn et par tusen. De er lite synlige i offentligheten, for de jobber med bleier og oppvask i private hjem. Men hvor politiske er egentlig det private forholdet mellom Tårnfrid (eller Tårnulf) og en lavlønte filippinsk au pair med egne barn i hjemlandet? Er vi vitner til en vestlig ”outsourcing” av det tradisjonelle hushjelparbeidet som ble faset ut etter midten av forrige århundre? Hvor mye får vi egentlig vite om familien med sokkelleilighet, tre barn og to voksne i full jobb, og deres forbruk av arbeidskraften til Rosalia fra Manila?

Et raskt regnestykke forteller at om au pairene blir behandlet etter forskriftene, tjener de vel 33 kroner timen. Plusser vi på kost, losji og norskkurs, blir lønnen likevel på nivå med det fagbevegelsen ellers kaller sosial dumping. Eller lommepenger. Men verden er slik skrudd sammen at lommepenger ett sted på kloden kan fø på hele familier mange andre steder.

            På slutten av 1800-tallet skrev Amalie Skram om hvordan ektemenn misbrukte og ”satte barn på” tjenestepikene. Tilstandene var lovløse, og de som nektet husfaren ”hans rett” risikerte å bli satt på gaten. I 1930 fantes det 120 000 hushjelper i Norge, mens tallet dalte til 25 000 i 1958. Hushjelploven av 1948 kom til etter fem tiår med tautrekning som splittet den norske kvinnebevegelsen. Den garanterte de innleide omsorgsarbeiderne et minimum av fritid og økonomisk kompensasjon. Ordningen for tilreisende filippinske au pairer er bedre, i og med at den moderne kvinnebevegelsen har satt en stopper for mer ekstrem utnyttelse. Men den moderne kvinnebevegelsen har også skapt et sjikt av kvinner og menn som er for travle til å klare omsorgen for barna de har satt til verden. Parallelt blusser debatten opp om hvorvidt barnehager er en velsignelse for ettåringer, eller om en av foreldrene bør holde seg nær ungene det meste av dagen til de er tre.

Foreldrene – eller noen som kan tre i deres sted?

            Familieøkonomisk vil en familie med to eller tre unger i barnehage og skolefritidsordning tjene på å ha au pair, i alle fall vil regnskapet gå i ”balanse” hvis de bor slik til at de kan huse en tilreisende over tid.

            Noen kostnader er ikke regnet med; og de har med den globaliserte økonomien å gjøre. Den som gjør at mødre på den andre siden av jordkloden, der valutaen stadig står seg stadig dårligere i forhold til den oljesterke norske kronen, trass egen regjerings advarsel, overlater ungene sine til besteforeldrene mens de selv drar ut for å bli fortrolige med andre, mer bortskjemte barn.

            Sosialantropologen Prakash Reddy med indisk bakgrunn gjorde i sin tid feltarbeid på landsbygda i Danmark. Han merket seg blant annet dansk seriemonogami og forholdene for barna. Han undret seg over at de hadde så mye leketøy at de måtte ha egne rom til dem seinest i 10-11-årsalderen. Kanskje gremmet han seg også over denne bortskjemtheten, der kosedyr, PC og TV på hvert rom truer med å bli substitutter for menneskelig nærhet.

De forlatte barna, det være seg i Sri Lanka eller Filippinene, frarøvet mors nærhet, må leve med sine lengsler. De reisende i omsorg likeså. Verken Rosalia eller hennes datter vil få tilbud om psykoterapi for å døyve atskillelsens traumer.