It was
in books that he first learnt of his invisibility. He searched for himself and
his people in all the history books he read and discovered to his youthful
astonishment that he didn’t exist. This troubled him so much that he resolved,
as soon as he was old enough, to leave his land and find the people who did
exist, to see what they looked like.
Ben Okri:
Astonishing the Gods (1995)
For en tid siden kom en journalist hit for å ta noen bilder. Hun ville bestemme hvor vi skulle ta dem og foreslo at vi skulle gå til en av de grønnsaksjappene på Grønland. Da sa jeg til henne: Okay, ikke den typen bilder. Hva er det som skjer? Enda en journalist som tar de samme bildene? Hvorfor ikke prøve noe nytt? Til slutt snudde vi alt på hodet og bildet ble tatt utenfor en norsk-norsk kafé på hjørnet.
Sitatet over er hentet fra et forskningsintervju med Mohamed Ahssain, ungdomssekretær i LO. Det handler om medienes dekning av de nye minoritetene – og om en bestemt reportasje der han selv figurerte (Eide 2002). Ahssain kom til Norge som fireåring. Den omtalte reporteren var ivrig etter å gi ham en eksotisk ramme som ikke hadde noe med intervjuet å gjøre, mens den unge mannen ønsket en mer normal setting. Eksemplet er ikke enestående. Hvordan kan mediene normalisere minoritetsindivider og representere dem som en integrert del av et vi dersom mediene fortsetter å insistere på etniske markører i tide og utide?
Ett svar er at journalistikk har lite med normalisering å gjøre. Nyhetsmediene er opptatt av det unormale, det avvikende og det konfliktladde. En varig fred har svak nyhetsverdi, den lovlydige borgeren likeså. Medienes doxa – redaksjonenes stilltiende overenskomster om hva som er godt stoff, hva som «selger» og hvordan «saker» skal se ut – gjør den andre interessant så lenge hun er forskjellig fra en gitt normal. Dermed vil mediedekningen lett stille den andre som ikke-annen i skyggen.
Medieforskeren Ferruh Yilmaz bruker sin reise til en by i Sør-Tyrkia som eksempel for å illustrere dette. På markedet ble Yilmaz overrasket over å se at hans reisefelle, en etnisk dansk fotograf, bare tok bilder av kvinner i tradisjonelle drakter og ikke av dem som var mer moderne kledd, selv om de var i flertall. Fotografen ble samme kveld konfrontert med sine valg og svarte at om han ikke hadde gjort det slik, «ville ikke folk forstått at vi var i Tyrkia» (Yilmaz 1997:175). Dermed avviste fotografen med en symbolhandling Tyrkias modernisering (en prosess som har pågått i mesteparten av det 20. århundre) og «etnifiserte» byens befolkning. Men den ble sikkert mer fargerik for et dansk publikum.
Problemer kan oppstå når desken vil sette sin farge på stoffet. En reporter i Aftenposten skulle lage et intervju med Mah-Rukh Ali (nå reporter i Dagsrevyen) da hun tok artium. Dette fordi Ali var kjent fra boka Den sure virkeligheten, som hun skrev etter at rasister hadde malt skjellsord på familiens husvegg. Journalist Olga Stokkes tittel på intervjuet var Russejenta. Tittelen ble endret på desken til Innvandrerjenta, trass i at Ali er født og oppvokst i Norge. Et forsøk på normalisering ble møtt med deskens forskjellskonvensjoner. Etter en skarp reaksjon fra Stokkes side beklaget desken det inntrufne. Intervjuet ble trykt for seks år siden, og ville kanskje ikke ha sett akkurat slik ut i dag, men tendensen til etnifisering er fortsatt sterk i norsk presse. Ikke minst opptrer de etniske markørene hyppig i krim-journalistikken[1]. Kriminalitet truer i seg selv et samfunns normalitet, og med etterhenget «av utenlandsk opprinnelse» blir forbrytelsen til noe «ikke-norsk», et utenfra-brudd med samfunnets likevekt.
Olga Stokkes kollega Inger Anne Olsen skrev ved årtusenskiftet en reportasje om unger som ikke kommer tilbake til skoleklassene sine når et nytt skoleår tar fatt. Hun lot med vilje være å si at dette oftest dreide seg om barn av familier med minoritetsbakgrunn. Hennes poeng var nettopp å signalisere at samfunnet skulle føle like stort ansvar for disse ungene som om de var etnisk norske, fordi alle som bor i Norge bør være en del av et norsk vi. Poenget gikk heller ikke denne gangen helt hjem hos desken, som heiste minoritetsstatusen til disse barna opp i ingressen. Dermed strandet nok et ukonvensjonelt journalistisk forsøk.
Deskjournalister har ikke nødvendigvis spesialerfaring på «minoritetsfeltet». Dermed kan de lett komme til å overse den normaliseringen som blir forsøkt gjennom små symbolske elementer i teksten. Men årsaken til avnormaliseringen finnes like mye i konvensjonene, i den journalistiske «arven».
Som følge av sin journalistiske interesse for minoriteter og marginalisering begynte Inger Anne Olsen å reise mer. Hun ville bli kjent med de andres hjemland, i første omgang Pakistan. I Punjab fant hun en familie der noen medlemmer snakket engelsk. Der tilbrakte hun fire uker.
Jeg var bevisst på utkikk etter noe, siden jeg tidligere hadde erfart en solid grad av underkommunikasjon, at det var ting de [norsk-pakistanerne] ikke ville gå inn på. Og jeg tenkte at der ville det være meg som var den synlige, at jeg ville være fremmed der, mens de var normale (I.A.O. intervjuet i Eide 2002).
Det ser ut som om hensikten med oppholdet var å tilstrebe en form for likevekt. Holdningene de hadde møtt i hennes hjemland, var de samme hun lette etter i deres. Olsen innså samtidig at dette ikke var spørsmål om en symmetrisk utveksling, siden det å være «hvit» og vestlig i Pakistan er ganske forskjellig fra å ha pakistansk bakgrunn i vestlige samfunn. Men det i praksis å utsette seg for blikkene som møter den fremmede (og dermed bli inspirert til å se seg selv på nytt), paret med valget av privat hjem heller enn hotell, understreker trangen til å komme under overflaten i et samfunn.
Flere reportere nevner også hvordan den andre kan bidra til å korrigere holdninger og fordommer de selv erkjenner. Læring av dette slaget kan bidra til endret perspektiv, der en ikke «måler» minoriteter og deres evne til integrasjon i forhold til de standardene som finnes i deres nye hjemland, men også etter standarden i landet de forlot.
Hvis vi snakker om dem og oss, noe jeg ikke liker, erfarer jeg at de er mye likere oss enn vi tror, og dessuten at det finnes flere forskjeller enn vi tror. Før jeg reiste til Pakistan, syntes jeg det var rart at de ikke hadde tilpasset seg mer til det norske samfunnet. Da jeg kom tilbake, tenkte jeg: Så langt de er kommet! Perspektivet ble snudd. Jeg har også lært at det finnes andre adekvate måter å organisere livet etter, at andre systemer enn våre er gangbare (op.cit.).
Her bekjenner reporteren seg indirekte til en form for kulturrelativisme, idet hun utfordrer en universalisme etter vestlig målestokk. «Der nede» kan man bli klar over andre normaliteter som er minst like representative for denne verden som de vestlige, tatt-for-gitte.
Konflikteksemplene over viser hvordan redaksjonelle valg finner sted uten store diskusjoner eller forhandlinger, siden de daglige medierutinene knapt har rom for slike. Kanskje har medieviter Terje Rasmussen rett når han sier at desken er en profesjonaliserende festning, at den kanskje også fungerer demoraliserende, fordi journalisten og den individuelle kilden er avsondret fra hverandre? «Folk på desken har den profesjonelle fordelen å ikke se den Andre, og dermed forsvinner de moralske skruplene lettere» (Rasmussen 2001:168). Desken kan også betraktes som et konvensjonelt eller doxisk sentrum i redaksjonen, stedet der de uuttalte reglene sitter sterkest og tydeligst i veggene.
Å prøve å stille seg i den andres sko hører ikke til journalistikkens doxa, selv om pressens egen selvjustis har elementer av denne øvelsen.[2] Men doxa blir utfordret i tråd med globalisering, voksende diasporaer og ulike typer motstand mot rådende forståelser av normalitet. Et mye omtalt kriterium i nyhetsjournalistikken handler om nærhet, geografisk og kulturell. Jo nærmere vi er en dramatisk begivenhet, jo mer blir den dekket. Når nye rom oppstår reelt og virtuelt, når avgjørelser tatt i et nordisk styrerom får drastiske konsekvenser for folk på andre siden av jordkloden (fjernkontrollerte lidelser), må dette kriteriet vurderes med friske øyne. Kanskje står det for fall.
Som journalister er vi fanget av noen få «naturlover». Vi fokuserer på forskjell, på dem som stikker seg ut, ikke på det positive eller det normale. Det er en tvangstrøye for mediene. Forskjeller er egentlig gårsdagens nyheter. På dette området trenger vi å stille de samme spørsmålene til andre folk – kanskje vil vi få andre svar. Men vi vil også kunne dyrke gjenkjennelsen: Hva er det vi har felles? [Vi bør] ikke bare fokusere på det som skiller oss. Godt stoff, historier der jeg selv har måttet tørke tårene etter å ha lest dem, er der jeg kjenner meg igjen med min egen livserfaring (A.K. intervjuet i Eide 2002).
Slik formulerer en annen journalist seg. For henne virker doxa nærmest naturgitt, og jeg aner en slags resignasjon. Hennes forslag om å dyrke gjenkjennelsen er en appell om normalisering av den andre eller om universalisering av oss alle. I en verden der globaliseringen har nådd et aggressivt nivå, og du samtidig kan betrakte den andre tett zoomet i en TV-rute – kan det være nødvendig å reflektere mer over følelsenes universalitet og gjenkjennelsens nødvendighet.
Gayatri Spivak er opptatt av det hun kaller «etisk unntakstilstand», en etisk eksepsjonell (eller unormal, Spivak bruker uttrykket ”ethical singularity”)) tilstand i forhold til den subalterne, den sosialt underordnede. «Vi vet alle at når vi engasjerer oss dypt med en person, kommer responsen fra begge sider: Det betyr å stå til ansvar.» Dette møtet kommer verken i stand i krisetider eller i åpen meningsutveksling mellom radikalere og undertrykte, eller i antropologens intimitet med sine informanter, men når begge parter befinner seg i en slags normalitet, skriver hun (Spivak 1994:xxiv-xxv, min overs.).
Hva kan en slik normalitet innebære, og hvilke normaliteter kan folk fra ulike verdenshjørner oppleve? At vennskap erstatter fremmedhet i en relasjon der begge har noe å gi, der to parter deler et måltid? Kanskje er forholdet mellom en rik, hvit reporter og en fattig borger i et såkalt «utviklingsland» preget av så mye avstand at en symmetrisk relasjon forblir en utopisk drøm. Eller kan vi tenke oss møter der den «fattige borgeren» ikke anerkjenner den «europeiske andre» (for eksempel journalisten) som mer «utviklet», snarere som en underlig person som pirrer hennes nysgjerrighet. Over en kopp te?
Hvem er du? Hvor kommer du fra? Spørsmål individer med minoritetsbakgrunn født i Norge daglig blir møtt med. Spørsmål vi som reiser mye også stadig opplever. Vi er de unormale der vi kommer. Mang en reporter erkjenner reisens betydning for bedre å forstå sitt eget mer sammensatte samfunn, men også for å erfare å være den fremmede. Slike dannelsesreiser skiller seg noe fra turistreisen, for i de kjente turistmålene er det – i alle fall på overflaten –snarere turisten som er norm, eller hennes normer lov.
Etter halvannet år på jobb i Peshawar, Pakistan, på slutten av 1980-tallet, med utflukter til en rekke andre byer og landsbyer, begynte jeg å tenke at det normale var der, i det fremmede. Erkjennelsen kom gradvis. Her, tenkte jeg, i en hurtigbuss på vei til Islamabad. Her, langs hovedveien der lastebiler og sykkeldrosjer sneier hverandre, her hvor Kabulelven og Indus møtes, i en fargeblanding av grønt og brunt, her i mellomstore byer som få hjemme har hørt om, mellom eselkjerrer og hestedrosjer, her hvor folk bruker dager og uker på å dekorere lastebilene sine, her hvor kvinnene går med håret tildekket eller med murstein på hodet, her hvor små åkerremser støttet av steinmurer graver seg inn i åssidene, her hvor folk inviterer gjestfritt på te overalt, men synes skrekkelig synd på meg, den underlige nordboeren, som bare har ett barn. Her hvor strømmen går hyppig når det blir varmt i været og de rikes luftkjølere krever sitt, her hvor jenter og gutter flest blir arrangert gift eller tvunget – og kvinneaktivister strides om hvor viktig Koranen skal være i det feministiske prosjektet.
Her, tenker jeg atten år seinere i en rickshaw tråklende gjennom gatene i metropolen Lahore med minst sju millioner innbyggere[3]. Her hvor marginen i trafikken mellom rickshawer og Toyotaer er to tommer og det likevel føles trygt, her hvor barbersjappen kan være en stol og et speil på fortauet, og fattige blomsterselgere langsomt ødelegger lungene sine i lyskryssene. Her hvor hest og kjerre fortsatt transporterer byggematerialer i byens hovedgater, mens utålmodige bilister må skru ned tempoet. Her hvor en familie på fire-fem er et normalt antall passasjerer på en scooter, minst tre av dem uten hjelm. Her hvor poliorammede stiller sine forkrøplede bein til skue for noen få rupier stukket til dem fra bilvinduene, og bilens passasjerer drar på moteoppvisninger eller shopper til de dropper. Her hvor feminister ennå diskuterer om sekularisme eller islam er best å lene seg på. Her hvor det er naturlig den ene dagen å møte livegne mursteinsarbeidere og neste dag diskutere Marx eller Foucault med en kvinnelig kollega som ikke vil ta menn i hånden fordi hun mener det er uislamsk.
Her hvor krigen mot terror har intensiverten langt fra ny følelse av ydmykelse, i likhet med i store deler av den verdenen der islam er viktigste religion. Her, hvor referanser til korstogene og utdrivelsen av muslimene fra Spania på 1490-tallet daglig kan finnes i avisspaltene.
På nytt denne normaliteten, men nå i det folkerike Punjab, langt fra Nordvestprovinsen og Afghanistan-grensen, der pakistanske bakkesoldater og USA-fly ennå leter etter Osama bin Laden og hans allierte. I en storby der tusenvis har demonstrert og mange forlangt straff og dom over europeiske redaktører og danske karikaturtegnere og boikott av danske og norske produkter.
Idet jeg lander – februar 2006 – bryter unormaliteten løs i gatene og avisspaltene i form av The Cartoon Controversy. I metropoler og små provinsbyer brenner de argeste demonstrantene dukker som ligner Anders Fogh Rasmussen og George W. Bush. Alle medier fordømmer Jyllandsposten og dens støttespillere. Krav om boikott av Danmark, Norge, Frankrike, Tyskland og andre europeiske land blir reist. Demonstranter defilerer foran presseklubbene der slike finnes; den sikre og velprøvde veien til mediedekning. En del journalister og advokater tar aktivt del i demonstrasjonene og vil ha europeiske diplomater utvist.
I ukene som følger skal jeg nesten daglig bli konfrontert med setninger som begynner med at Norge trykte (de blasfemiske karikaturene). På TV-skjermen skimter jeg det norske flagget under et halvt dusin føtter, sammen med det danske. Ved universitetet der jeg arbeider er unge, søkende gutter og jenter frampå, med en blanding av fordømmende skråsikkerhet og åpenhet for at den fremmede kan lyttes til og respekteres. De hilser høvisk og spør hvor vi kommer fra, klare for et verbalt nappetak. De har hele nasjonens normale reaksjoner i ryggen. For her er det normalt å være religiøs, mens en sekularist fort stikker seg ut.
Unntaksvis ber noen meg diskret om å skaffe karikaturene til veie.
Norge trykte … Hva svarer jeg? Jeg forteller hvem som trykte i Norge, prøver å forklare de uttalte motivene til kulturredaktøren i Jyllandsposten og henviser folk til artikkelen hans, publisert i avisen The Nation. Jeg ytrer samtidig forståelse for følelser jeg bare forstår med halve meg, siden jeg ikke er religiøs. Og jeg strever med å fatte hvorfor folk tilsynelatende reagerer sterkere og mer unisont på disse karikaturene enn på USAs bomber i Irak og grenseområdene mot Afghanistan. Sterkere og mer unisont enn på sitt eget militærregime. Er det som de gamle orientalistene forteller, at «Orientens» folk er mer emosjonelle, mer irrasjonelle i sitt handlings- og tankemønster enn folk i «Vesten«? Eller er de bare mindre flinke til å skjule emosjonaliteten sin? Er vi i nord unormale siden vi har striglet bort vår politiske spontanitet, eller bærer vi bare på mindre agg og ydmykelse? Skyldes min forvirring mitt manglende blikk for at indignasjonen over karikaturene raskt blir knyttet til generell misnøye med regjeringen, aggresjon overfor USA og deres allierte, pluss raseri mot de stigende sukkerprisene?
I Lahore blir jeg i høy grad del av noe, der jeg sitter i baksetet på en putrende rickshaw, med begrenset utsyn (les: beskyttelse mot innsyn). Jeg er del av et Vesten, en forholdsvis monolittisk størrelse de som omgir meg kjenner, om enn på avstand, jeg blir del av en normalitet de ikke vil ha, i alle fall ikke i form av gult spytt på Profeten. Denne Vesten er for mange her like enhetlig som «de der nede» er for mange hjemme. «Vi» har fornærmet deres helligste og føyd nye ydmykelser til eldre.
Dette faller sammen med en tid da Norge (ifølge norske sportsjournalister) vinner altfor få medaljer i vinter-OL, mens Pakistan taper fire av fem cricketkamper – alle hjemmekamper i Pakistan – i en serie mot erkerivalen India. I Norge sitter kanskje noen med ett bein i hvert land og sørger over alle disse tapene. Karikatursakens nedslag i Pakistan faller dessuten sammen med president Bushs besøk til subkontinentet. Han ser ifølge lokale skeptikere annerledes og mer optimistisk på India-visitten sin enn på besøket i Pakistan. India er en kommende stjerne på den økonomiske himmelen og verdens største demokrati, mens Pakistans militærdiktatur, riktignok ifølge Bush utstyrt med en godslig og moderat general-diktator, er en god venn å ha i kampen mot terror, punktum. Selvpiskingen brer seg i pakistanske aviser. Da enkelte demonstranter går amok og brenner ned ærverdige bygninger på hovedgaten The Mall i Lahore og dessuten setter fyr på sakesløse folks lastebiler og motorsykler, vil den ingen ende ta.
- Det er din skyld, sier to gutter som farer forbi på scooter utenfor den rykende branntomten som var nr. 61, 62 og 63 på The Mall. Før de spør hvor jeg er fra. Denne gangen svarer jeg ikke, jeg som tidligere har skrevet om hvor flinke vestlige medier er i øvelsen «Blaming the Other». De er ikke så verst her heller. Disse unge vil selvsagt gjerne at ødeleggelsene skal være inntrengerens verk, og ikke kriminelle gjerninger utført av deres egne jevnaldrende. Uansett representerer inntrengeren en størrelse som har gitt mange et påskudd til å flamme opp.
For hun befinner seg i landet som ifølge mediene har stilt seg i spissen for å følge opp kampanjen mot Vestens blasfemi, en kampanje som varer halvannen måned, og delvis stjeler oppmerksomheten fra jordskjelvets etterdønninger, fra sukkerprisens innvirkning på økonomien i millioner av hushold, fra deler av Musharraf-kritikken, fra opposisjonens muligheter. I karikatursaken er alle i samme båt, om enn på ulike dekk. Normaliteten – i protestens skikkelse – er overveldende. Selv mange av de mest liberale tar del i den verbale protesten eller støtter den stilltiende. Ikke én skribent forsvarer læreren på et college i Gujarat som fortalte studentene sine at karikaturene var i orden, at det skulle vært flere av dem. Han mistet jobben samme dag.
Kontroversene dukker først opp i voldens kjølvann, når noen i utkanten av de normales rekker tar saken i egne hender og utagerer. Grensene flyter. Noen reagerer når flagg blir trampet på eller brent sammen med menneskedukkene. Reaksjonene blir straks større når bøller går løs på pakistansk eiendom, på «deres eget». De som ville ramme Telenor, rammet i realiteten eieren av huset selskapet leide, pluss to ærverdige nabobygninger med «normale» pakistanske firmaer. Deres reaksjon er den normale her i Punjab: Eierne viser nordboeren rundt i det som en gang var et levende hus, nå redusert til en svartbrent ruin. Etterpå tryller de fram plaststoler på fortauet og serverer te.
Og dermed opplever vi en slags parallell til det reporter Bård Amundsen skriver at han har opplevd gang på gang i møte med tente demonstranter – i Iran og andre land i Midtøsten – at hissige demonstranter, menn som brøler Ned med Amerika og hisser seg opp over alt det vestlige, i neste øyeblikk kan roe seg, smile og invitere nettopp på – en kopp te (Amundsen i Woon 1996). Men da ser ikke mediene dem så godt lenger. Ikke gjestfriheten, ikke intellektene over tekoppene. De passer dårlig i rammen for negative nyheter. Amundsens bilder forstyrrer med sin flertydighet; overgangen fra skrik i gatene til å drikke te sammen med noen – en normal foreteelse – det smaker av Spivaks eksepsjonelle normalitet, forsøkene på symmetriske møter. Unntaket som hviler i likeverdet.
I Lahore forstår vi at de mest høyrøstede og utagerende demonstrantene ikke nødvendigvis er normale eller representative, på tross av at de – her som hjemme – får stor spalteplass. Det er lettere å gjøre unormale til normalen når en redigerer fra Europa. Her tvinger daglige møter med høyst forskjellige individer fram en annen oppfatning. Spaltist på spaltist advarer mot ytterligere reaksjoner som vil gjøre livet vanskeligere for diasporaen i Europa. Kolleger må hoderystende gå i begravelse da en baker på universitetets campus blir skutt i en demonstrasjon som (provosert av politiet) kom ut av kontroll. Karikatursaken gjelder ekstremister i Europa mot ekstremister her, sier mange. De representerer antakelig den normale «middelreaksjonen». Den lite synlige, som man ofte må reise for å finne.
Syed Mansurul Islam diskuterer Frantz Fanon, og hans konklusjon er at når den hvite mannen skaper den svarte som den andre, så fryser han den svartes såkalte essens, og i sum betyr det at den svarte mannen blir en slags søppeldunk for hvite menns negativiteter (Islam 1996:82–83). Samtidig blir den hvite mannens hvithet usynliggjort siden den er oppstilt som det normale (Fiske 2000). Spørsmålet er om annengjøring trenger å være så negativt ladet. Dette spørsmålet berører både Bhabhas «tredje rom» (1999), et møtested for ikke-frosne identiteter – og Bourdieus tanker om det journalistiske feltets relative uavhengighet av maktens felt, for ikke å snakke om den enkelte medieaktørs relative autonomi.
På den annen side er det ikke så lett å sanke dokumentasjon for det motsatte synet; at vår spontane tenkning på den andre, den «unormale», ikke har en negativ dimensjon. Foucault beskriver de spedalske i europeisk middelalder som andre, og antyder at da spedalskheten forsvant fra Europa i den forstand at det ble bygd institusjoner som isolerte spedalske fra ikke-spedalske, så oppsto behovet for andre andre, de uproduktive, de gale og de hjemløse (Foucault 1999:23–25). Med andre ord, for at jeg skal oppfatte meg som normal, må noen andre bli definert som ikke-normale eller abnormale. Sartre, i hovedsak på linje med Foucault her, hevder at «hvis jøden ikke hadde eksistert, måtte antisemitten ha oppfunnet ham» (Sartre 1963:9). Men han skrev ikke at antisemitten måtte oppstå som en naturlov.
Det er fristende å projisere til andre trekk ved oss selv som vi ikke liker, erkjenner Kristeva (1998). Det gjør oss mer normale, vi blir lettere akseptert og likt. Nobelprisvinner Toni Morrison skriver om hvitheten og litterær kreativitet og peker på hvordan både tidligere og nyere afrikanisme (avart av orientalismen) er en del av hvite forfatteres hylling av deres egen amerikanske tilhørighet:
Hvis vi følger (follow through on) selvrefleksiviteten i disse møtene med afrikanisme, blir det klart: Bilder av svarthet kan være onde og beskyttende, opprørske og tilgivende, fryktsomme og attraktive – alle de selvmotsigende trekkene et selv rommer. Hvitheten alene er stum, meningsløs, ufattelig, poengløs, fastfrosset, besløret, gjemt bak gardiner, fryktet, ufornuftig, uerstattelig. Det virker som forfatterne våre mener det (Morrison 1992:59, min overs.).
Dermed understreker hun behovet for
å utspørre «det normale vi», eller
det Marianne Gullestad kaller «det umarkerte normative senteret definert ved atskillelsen fra de andre,
de som er konstruert som forskjellige» (Gullestad 2002:151).
Terje Tvedt viser også hvordan den kanskje viktigste normaliteten er udefinert, fordi alle i et samfunn antas å dele den. «Resultatet av normalitetens makt er en eurosentrisme som ikke bare er ubevisst om sin eurosentrisme, men som heller ikke har et språk for å snakke om den på» (Tvedt 1999).
Bistandsdiskursen (utviklingsparadigmet) er et viktig element i den hegemoniske makten, og et spørsmål er hvordan den påvirker relasjonen mellom gammelnorske og nynorske innbyggere, særlig de med røtter fra såkalte utviklingsland. Det er en gammel sannhet at vi er oppdratt med ideer om Norges oppgave som giver, og som representant for en norm de andre skal nå. TV-innsamlinger og Operasjon Dagsverk bidrar til dels i samme retning som NORAD og de store NGO-ene. Dette tankegodset er høyst levende hos de fleste som er født og oppvokst i Norge.
En varm lørdag er vi på biltur sør for Lahore, gjennom Sheikhpura-distriktet, et kjerneområde for mursteinsbrennerier. Der arbeider tusenvis av livegne familier, lenket til arbeidsgiverne via ågerrenter. Små barn tramper leire, større barn bærer og stabler rustrøde og grå byggesteiner sammen med foreldrene, som vinker til forbipasserende. Noen dager seinere møter vi daglig leder for Pakistans menneskerettighetskommisjon. Han er en av drivkreftene i støttearbeidet for livegne arbeidere. Etter at han har beskrevet deres lidelser, spør jeg hvordan man kan kjøpe dem fri. Kanskje huser jeg simpelthen en tanke om at jeg av min overflod kunne smøre samvittigheten ved å bidra til å fristille et par familier. Han sperrer øynene opp: «Nei, det er ikke slik vi arbeider. Gjelden deres er illegal. Vi oppfordrer dem til å bryte over tvert og kreve sin rett. En familiefar rømte nylig fra slavedriverne. Han var ikke klar over at det lot seg gjøre, ikke før vi fortalte ham det. Da dro han.»
Slik ble et «vi-med-penger-som-alltid-hjelper» på et kontor i Lahore utfordret ettertrykkelig av en erfaren pakistansk politisk aktivist. Han satte rettferdigheten opp mot den spontan-hierarkiske filantropien som inngår i Norges bidrag – ikke minst til egen selvforståelse. Godt hjulpet av medienes bilder.
Lite er nytt. På begynnelsen av 1960-tallet skrev forfatteren Paal Brekke en reiseroman fra India, der han i stigende grad påførte seg bildet av «den rettferdige skandinav». Ironien vokste i takt med erkjennelsen han vant i møter med indere som utfordret verdensbildet og tenkningen hans. (Brekke 1962).
Den negative annengjøringen hjemme har viktige røtter i den redaksjonelle konvensjonen vi kaller «politirunden». Her fanger reportere rutinemessig opp store og små nyheter fra døgnet som gikk, og trykker dem, ofte med etniske markører av typen «utenlandsk opprinnelse». Er disse tilsynelatende uskyldige tegnene en del av ordensmaktens diskurs som i neste omgang blir adoptert av journalistene?
Mange ødeleggende historier er blitt trykt. For eksempel gjennom «politirunden». […] Politiet identifiserer ofte via etnisitet. Et eksempel: Midt på dagen ble noen bygningsarbeidere avbrutt i boringen sin av en mann – av fremmed opprinnelse – en tyrker? Han sto der og ropte til dem siden de hindret ham i å sove. Hvorfor identifiserer vi ham [på den måten]? (I.E., intervjuet i Eide 2002)
Slik uttrykker en journalist i Stavanger Aftenblad sin frustrasjon. Med mindre en spesiell magefølelse forteller reporteren at en etnisk norsk person (som hadde jobbet nattskift noen dager) aldri kunne ha brølt til folk som forstyrret søvnen hans – og med mindre denne magefølelsen blir opphøyd til journalistisk norm, virker etnisk identifikasjon her helt irrelevant. Men kanskje blir det oppfattet som mer unormalt når en tyrkiskfødt borger av kongeriket bekjenner sin søvnløshet for all verden.
Mariann Komissar (1994) forteller historien om hvordan ressurssterke gambiere i Oslo forsøkte å bli kvitt stemplet som narkotikaforbrytere, etter at en gruppe menn med bakgrunn fra landet ble arrestert i en større heroinsak (desember 1985). Mens politiet – og dermed også mediene – i enkelte uttalelser framstilte det som om brudd på narkotikalovgivningen var normalt for gambiere, ville lederne bevise at det fantes en annen normalitet, den lovlydige og kulturelt verdifulle, kort sagt at den veltilpassede gambier var i flertall. Ved årlige kulturarrangementer prøvde de å vise nettopp denne siden av det gambiske. Men arrangørene støtte på to typer problemer. For det første ble mediedekningen av arrangementene liten. Og den som forekom, fokuserte (igjen) på gambierne som unormale, fordi kulturen ble ansett som eksotisk og forskjellig, ikke del av noe universelt (musikk, gledesuttrykk). For det andre kom det opp under et seminar at det var vanskelig å snakke om en gambisk kultur, siden landet har ulike etniske og språklige grupper.
Denne erfaringen dokumenterer tydelig tørsten etter det normale, men også hvor vanskelig det er å få tilsynelatende «fremmede» kulturuttrykk til å bidra i en normaliseringsprosess – og motstanden mot forenkling i «det godes» tjeneste.
Å få lov til å framstå som normal i norske medier er ikke enkelt. Shahzad Rana, som lot seg utfordre til å gå Birkebeinerrennet, fikk et helt TV-team i hælene: Se, en brun birkebeiner! Denne typen programmer er tvetydige, siden de viser fram det Ralf Koch kaller idealtilfeller av vellykket integrasjon (Koch 1996). Disse blir gjerne presentert som bidronninger, enslige størrelser i et hav av «normale» innvandrere, definert ut fra forskjellighet, og dermed som unormale.
Å framstå som nordmann gjør en ved å gå på ski, eller ved å være velsignet med et heldig fornavn. Våren 2006 blir TV-serien En Noman i Pakistan sendt på NRK1, sju programmer i beste sendetid. Der blir andre sider av Pakistan enn de medie-normale (mullaer, krigen mot terror, tvangsgifte, æresdrap, rasende demonstranter) lagt vekt på. Flere av lanseringsplakatene plasserer den dyktige programlederen Noman Mubashir blant norske fjorder og fjell, på Bryggen i Bergen og sammen med bunadskledt blondine. Skulle ikke programmene handle om Pakistan? Er det for å forsikre TV-seerne om at Mubashir er «en av oss»? Må han etableres som nordmann for at vi skal kunne stole på at han er en programleder som kan se Pakistan med et norsk-kulturelt blikk, slik at det han framstiller blir severdig for majoriteten (de normale), selv om han tilhører en minoritet med pakistanske røtter?
TV-publikum (og Noman Mubashir) har nytt godt av NRKs framsynthet; et Norge med en stor «pakistansk» minoritet fortjener å få hjelp til å lære mer om Pakistan. Her hjemme har flere reportere de siste årene forsøkt å gå i dybden når det gjelder muslimers liv og levnet. Motstanden i redaksjonene har variert, det har også entusiasmen. En reporter forteller at da hun og hennes kvinnelige fotograf kom med en ny reportasje om minoritetskvinner med muslimsk bakgrunn bare kort tid etter den forrige, ble de møtt av sukkende kolleger: Åh, enda flere innvandrerkvinner! «Noen har et lavt metningspunkt,» sier reporteren. «De to artiklene kom tett på hverandre, ingen ventet ivrig på nummer to.» En annen journalist jobbet fram en reportasjeserie om kvinner som hadde innvandret til regionen, og ble møtt med kommentarer av typen: «Jobber du fremdeles med disse kvinnene dine, du da?» (Eide 2002).
Tilsynelatende var det i de to regionavisene det her er snakk om, spesielt provoserende å arbeide med minoritetskvinner. Kan det ha noe med konvensjoner å gjøre? Siden hvite middelklassemenn utgjør den absolutte majoritet av normale synlige kilder i enhver norsk avis, vil minoritetskvinner virke dobbelt unormale i forhold til etnisk norske kvinner. Og den tradisjonelle oppfatningen: at (særlig) beslørede kvinner ikke bør høres, men gjerne sees, siden de med sine flagrende gevanter egner seg godt på illustrasjonsfoto, kunne jo bli utfordret. Det gjør også Mohamed Ahssain når han spør forskeren hvorfor moren hans aldri blir intervjuet om skolepolitikk, trass i at hun har sterke meninger om temaet og har dyttet og oppmuntret fire sønner gjennom det norske skoleverket. Hans konklusjon er at hun har slør, og at journalistene derfor ser på henne som en umælende muslimsk slave (Eide 2002). Så lenge denne neglisjeringen av det unormale – alternativt ikke-aksepten av skaut som normalt – er en slags norm i mediene, vedlikeholdes den hvite statsfeminismen med sine mangler uutfordret, som en del av «det er typisk norsk å være god»-syndromet.
Feminismen står sterkt i Norge. Norske medier var pådrivere for likestilling da den nye regjeringen skulle settes sammen høsten 2005. Ikke bare burde alle partier, men også Landsorganisasjonen, stille med likt antall kvinner og menn inn til regjeringsapparatet. Da kabalen var lagt, oppdaget mange at et annet og mer marginalisert sjikt, nemlig etniske minoriteter, ikke hadde fått plass. Det ensidige mediefokuset på kjønn gjorde at minoritetene ble skyflet ut bakdøren.
I dette landet, med sin store vekt på individets rett, på representativitet og på realisering av selvet både gjennom ytre verdier og indre granskning, hvordan kan det ha seg at grupper av andre her fremdeles blir oversett eller behandlet som kompakte kollektiver, omringet av negative eller eksotiske forventninger? Hva styrer disse forventningene, om det nå fremdeles er slik at mediene ikke kan sies å påvirke folks tenkning eller holdninger så mye? Hvordan er det å bli forventet noe av, noe som ikke er prestasjoner, ikke karriere, ikke positiv innsats som samfunnsborger? Hva får negative forventninger eller ikke-forventninger å si for selvbildene?
Jeg vender
meg mot mine vellykte, travle kolleger her i Lahore. Mange som meg, flinke i
oppveksten, med høye forventninger fra foreldregenerasjonen om å klare seg bra
på skolen, søke høyere utdanning, finne en god posisjon. Hvordan ville de likt
seg i Norge? De er nysgjerrige på dette langstrakte, folketomme landet med seks
måneders natt og seks måneders dag. De er bekymret over måten de blir sett på
vestfra, føler seg essensialisert, og til dels misforstått. I likhet med de
fleste andre ønsker de å bli sett som individer med en god porsjon normalitet
og ikke som deler av et skremmebilde.
En vesentlig del av innsiktsløsheten oppstår fordi mange – tilsynelatende normale – ikke har prøvd andres sko eller levd i annerledeshetens tilstand. Den tyske reporteren Günter Wallraff gjorde det over lengre tid. Hans mest kjente «rolleeksperiment» er Aller nederst (1987), der han «ble til» innvandreren Ali, av tyrkisk avstamning, og fikk føle på kroppen hvordan tysk industri behandlet der Gastarbeiter. Han sier eksperimentet forandret ham, og bidro til å utvikle ham som individ. Kan vi innimellom se den normales privilegium som en form for tap, slik Nandy (1990) og Spivak (1988, 1994) foreslår? En form for tap i form av manglende innsikt og erkjennelse?
Berit Vegheim, leder for Synshemmede akademikeres forening, har utfordret pressens bruk av formuleringer som «lenket til rullestolen» om situasjonen til mange funksjonshemmede[4]. – Lenket? spør hun, mildt irettesettende. – Ser dere ikke at rullestolen er et hjelpemiddel som gir dem som ikke kan gå, frihet til å bevege seg?
Ansari, Atta og Naushad Qureshi (1998) Kolleger eller alibier. En studie av politikere med minoritetsbakgrunn.
HiO-rapport 7/1998.
Bhabha, Homi (1999) Nation and Narration. London/NYC:
Routledge.
Brekke, Paal (1962) En
munnfull av Ganges. Oslo: Aschehoug.
Brune, Ylva (1997)
”Journalistikens Andra, Invandrare och flyktingar i nyheterna”. Nordicom 4, Göteborg.
Brune, Ylva (red.) (1998) Mörk magi i vita medier.
Cottle, Simon (red.) (2000) Ethnic Minorities and the Media.
Buckingham: Open University Press.
Devi, Mahasweta (1995) Imaginary Maps. New York/Calcutta:
Routledge/Thema.
Eide, Elisabeth (2002) «Down there» and «Up here» – «
Eide, Elisabeth og Anne Hege Simonsen (2004) Å se verden fra et annet sted. Medier,
norskhet og fremmedhet.
Fiske, John (2000): White
Watch, i Simon Cottle (red.): Ethnic
Minorities and the Media, Buckingham: Open University Press.
Fjeldstad, Øivind og Merete Lindstad (1997) Innvandrere, fremmedfrykt og norske medier.
Oslo: Norsk Journalistlag.
Fjeldstad, Øivind og Merete Lindstad (1999) Pressen og de fremmede. Fredrikstad:
IJ-forlaget.
Foucault, Michel (1999 [1973]): Galskapens historie. Oslo: Gyldendal.
Gullestad, Marianne (2001) ”Imagined Sameness: shifting
Notions of «Us» and «Them»” i Linn Alice Ytrehus (red.) Forestillinger om «den andre». Kristiansand: Høyskoleforlaget.
Gullestad, Marianne (2002) Det norske sett med nye øyne. Oslo: Universitetsforlaget.
Hagen, Elisabeth (1996) Innvandrarkvinnene
– ser vi dei? Semesteroppgave, Journalistutdanningen. Oslo: Høgskolen i
Oslo.
Hussain, Mustafa, Tim O’Connor og Ferruh Yilmaz (1997) Medierne, minoriteterne og majoriteten – en
undersøgelse af nyhetsmedier og den folkelige diskurs i Danmark. København: Nævnet for etnisk ligestilling.
Islam, Syed Mansurul (1996) The Ethics of Travel: from Marco Polo to
Kafka. Manchester: Manchester University Press.
Johnson, Stefan (1993) De Andra. Amerikansk kulturkrig och
europeisk rasism. Stockholm: Norstedts.
Jonsson, Stefan (2001) Världens centrum. Stockholm: Norstedts.
Koch, Ralf (1996) «Medien mögen’s weiss.» Rassismus im
Nachrichtengeschäft. München: Deutscher Taschenbuch Verlag.omissar, Mariann
(1994) What is Gambian culture? En studie av kulturell identitet og
selv-representasjon blant gambiske migranter i Oslo. Oslo:
Institutt for sosialantropologi.
Kristeva, Julia (1991): Främlingar
för oss själva.
Maalouf, Amin (2000) On identity.
Malik, Kenan (1996) The Meaning of Race. Race, History and
Culture in Western Society. London: Macmillan.
Moldrheim, Solveig (2000) På
jakt i stereotypijungelen. Forestillinger om ikke-hvite sett gjennom norske
ukeblad i 1952 og 1975.
Morrison, Toni (1992) Playing in the dark; Whiteness and the
Literary Imagination.
Nandy, Ashis (1990) The Intimate Enemy. Loss and Recovery of
Self Under Colonialism. Delhi: Oxford University Press.
Rasmussen, Terje (2001)
Mediesamfunnets moral. Oslo: Pax.
Sartre, Jean-Paul (1963) Tanker
om jødespørsmålet. Oslo: Cappelen.
Sartre, Jean-Paul (1994) [1980] Erfaringer med de andre.
Spivak, Gayatri (1988): “Can
the Subaltern Speak?” i L. Grossberg og Cary Nelson (red.) Marxism and the Interpretation of Culture. Houndmills: Macmillan.
Spivak, Gayatri C. (1994)
Translator’s Preface and Afterword to Mahasweta Devi: Imaginary Maps.
Spivak, G. og S. Gunew (1993)
“Questions of Multiculturalism” I S. During (red.) The Cultural Studies Reader. London: Routledge.
Tvedt, Terje (1990) Bilder
av «de andre». Om utviklingslandene i bistandsepoken. Oslo:
Universitetsforlaget.
Tvedt, Terje (1999) ”Eksport av normalisme og import av
normalitet” i Siri Meyer og Thorvald Sirnes (red.) Makt, demokrati og identitet. Oslo: Ad Notam Gyldendal.
Wallraff, Günter (1986): Aller nederst. Oslo: Pax.
Woon, Long Litt (red. 1992): Fellesskap til besvær? Oslo:
Universitetsforlaget.
Yilmaz, Ferruh (1997):
Medieforbrugernes opfattelse af den etniske virkelighed, i Hussain et.al. op.cit.
[1] Fjeldstad/Lindstad (2005) viser at andelen krimstoff knyttet til ikke-vestlige innvandrere er konstant høy (ca 1/5 av alt avisstoff om denne gruppen) – liten endring fra 1996 til 2003.
[2] Vær varsom-plakaten er blant annet opptatt av at journalister skal beskytte kilder som ikke forstår konsekvensene av journalistikken, mot seg selv.
[3] Kapitlet er skrevet under et studieopphold ved University of the Punjab, Lahore, Pakistan, våren 2006.
[4] Forelesning ved Journalistutdanningen, Høgskolen i Oslo 2004.