Men på noen områder er det mer problematisk. Særlig gjelder det kritikken av den fjerde statsmakt. Du risikerer å bli beskyldt for moralisme, angrep på ytringsfriheten og anfall av politisk korrekthet.

Den ikke-så-veldig-politisk-korrekte NHO-direktøren Kristin Clemet vurderer det å kritisere pressen som et stadig mer umulig oppdrag: "Mission impossible" skriver hun i et bilag til "Journalisten". Clemet etterlyser flere intellektuelles bidrag i debatten om mediene, men konkluderer med at mange vender mediene ryggen fordi det er forbundet med ubehag å delta. Du kan få positive tilbakemeldinger privat, men offentlig risikerer du å bli uthengt som medieforakter.

Clemet spør: "Hvis det holder at pressen driver internkritikk, hvorfor skal da pressen overvåke Arbeiderpartiet og Hydro? Holder det ikke at de kritiserer seg selv på interne møter?"

Med andre ord: skal noen regler gjelde for "alle andre", men ikke for mediene? Alle forslag om offentlige klageinstanser, medieombud eller liknende er blitt møtt med avvisning fra mediene selv: her er det ytringsfriheten som står på spill.

På et seminar arrangert av Institutt for journalistikk ble disse spørsmålene debattert, med innspill fra Clemet. Redaktør av "Journalisten", Jan Otto Hauge hadde en interessant erfaring å by på. Redaksjonen i hans fagblad, som alle journalister pluss en hel del andre abonnerer på, spurte for noen år siden om å få lage reportasje fra deskene i Dagbladet og VG, slik at de kunne studere hvordan forsider og andre sider blir komponert i trykket fram mot deadline.

"Journalisten" fikk nei begge steder. Seinere fikk de ja annensteds, men hvorfor var de to storavisene så tilknappete? Om deres journalister ikke hadde fått adgang til en annen arbeidsplass, så ville det blitt høylydt bemerket. Hva har aviser å tape på å nekte denne typen åpenhet som vi journalister ellers er så avhengige av?

Det nevnte seminaret gjaldt egentlig en presentasjon av undersøkelsen "Pressens verdier", som Institutt for journalistikk hadde tatt på seg på oppdrag av Verdikommisjonen. Det ble en ganske kritisk gjennomgang, basert på en ukes utgaver av ti norske aviser. Her følger noen konklusjoner:

• Kildevalget i avisene er generelt topptungt; bare sju prosent av hovedkildene i artikkelmaterialet var representanter for grasrota.
• Pressen blir "sportifisert" snarere enn tabloidisert. Åtte av ti aviser har sporten som et av de tre viktigste områdene, målt i spaltemillimeter.
• Avisenes kjønnsframstilling er tradisjonell: bare nitten prosent av avisenes hovedkilder er kvinner; omtrent samme antall kvinner opptrer i billedmaterialet.
• Dekningen av fagbevegelse og interessekamp er gjennomgående laber.
• Bruken av anonyme kilder er fremdeles utbredt i kriminalitets- og næringslivsdekningen.

Ikke uventet sier en del av redaktørene som har fått sitt produkt undersøkt, at de "ikke kjenner seg igjen". Noen blir til og med riktig arge. Når møtte vi en redaktør som beklaget forsømmelser og svakheter, som sa seg enig i kritikk og oppfordret lesere, medieforskere og kolleger til flere innspill?

Det er ikke vanskelig å forstå de mentale mekanismene i redaksjonene. De blir pustet i nakken av eierne som vil ha aksjeutbyttet opp og bemanningen ned; som studerer opplagsspiraler og annonseinntekter inngående, mens de oftest ikke bryr seg om den journalistiske kapitalen. Journalister flest vet at i løpet mot daglig deadline blir mye stoff middelmådig, kildevalget tradisjonelt, dameprosenten laber, grasroten vanskelig å få tak i og kjendisfaktoren høy.

Egentlig vet vi jo best, ikke sant? Selvkritikk er greit, men la ikke andre moralister komme her og fortelle oss hvordan vi skal lage avis!

De som likevel gjør det, får gjennomgå. Det fikk Cappelen-direktør og Dagsavis-skribent Anders Heger nylig oppleve. Det begynte med den ukentlige spalten i SønDagsavisen 31. oktober. Der forutså han med en viss treffsikkerhet hvordan mediedekningen av Bill Clintons besøk i Norge ville bli og hvilke tema som ville ligge begravet, eksempelvis barna i Bagdad. Vi ville få en orgie i nasjonalstolthet, og vi ville få servert slottsmenyen i detalj, frasen "verdens mektigste mann" ville stå på trykk 23487 ganger, skrev han.

Så skjedde det helt forutsigbare. Etermediene plukket opp Heger etter tur, og lot ham diskutere med enkelte andre, mens de utegående reporterne ventet ved lukkede dører, bak ruvende livvakter. Heger forsvarte sine spådommer, kanskje hørtes han moralistisk ut, men han hadde unektelig poenger nok. Samtidig gjorde han en viktig feil: han forutså i beste sendetid at tabloidene ville bruke møtet mellom Bill og en ung, pen lærer på slottsbakken som hovedoppslag neste dag.

Heger skulle selvsagt ikke sagt dette høyt. Han skulle skrevet sitt stalltips på et stykke papir, puttet det i en konvolutt og limt den igjen. Som det nå ble, hadde tabloidene god tid til å flytte den søte læreren fra forsiden til innsiden for ikke å gi Heger nok et stikk (om det nå var slik at de hadde henne som forsidekandidat). I alle fall fikk den ultimate "human touch"-historien ligge til onsdag morgen, da begge de store tabloidene kunne rapportere at presidenten hadde besøkt en kafé like ved den amerikanske ambassaden, der han hadde gitt labb og helt ned en kopp koffeinfri kaffe.

Etter Hegers TV-opptreden i to kanaler lot Dagbladets Terje Mosnes skjellsordene hagle over skribenten Heger, nå utnevnt til rikssynser. (Det er vel bare i Norge folk kan bli det i løpet av en kveld?) De kulminerte med beskyldninger om lavpris-humanisme og "politisk korrekte glefs mot tabloidavisene".

Mosnes har åpenbart irritert seg over Heger tidligere: over hans "lettvinte" og "forutsigbare" venstrevridde synspunkter. Men tilfeldigvis renner irritasjonen over akkurat den dagen han virkelig fyrer løs mot Akersgata; slik at Mosnes, på vegne av Akersgata, må kvittere med en helside mot Heger. Relativt tom for substans, men rik på fyndord. Blant annet skal Heger være inhabil fordi han jobber i forlag og dermed er en av hjernene bak medielansering av bøker! Hvem i kongeriket får så lov til å kaste en aldri så liten stein?

Clemet sier hun har gitt opp; mediene er ikke lydhøre. De oppfatter kritikk som skurr. Det gjenstår å se om Heger følger Clemets eksempel. Eller er vi på vei inn i en ny æra, der anklager om politisk korrekthet blir som søt musikk i ørene til de "korrekte"?

Elisabeth Eide