TOPPMØTE – OG FENGSLEDE JOURNALISTER

Av Elisabeth Eide, Morgenbladet

(Tunis, Zarzis) Hamadi Jebali, redaktør av avisen al Fajr innledet nylig sin andre sultestreik i 2005. Han har sittet fengslet i fjorten år. Et uavhengig journalistforbund får ikke avholde kongress. Opposisjonelle nettsteder er blokkert i Tunisia, vertsland for toppmøte om informasjonssamfunnet (WSIS) i november.

En gruppe journalister står villrådige på fortauet i Tunis sentrum. Rundt dem strutter en rekke sivilkledde menn. De nekter journalistene å oppsøke advokaten sin. Muskelmennene blokkerer inngangen til kontoret med smilende selvfølge.

En hverdagslig foreteelse i Tunisia, som om halvannen måned skal huse WSIS. Et hovedtema blir internasjonale regler for Internett. Vi møter plakatene i glassmontre på flyplassen. WSIS er allerede et skryteprosjekt for President Zine El Abidine Ben Alis regjering.

 Journalistene blir hoderystende stående utenfor advokatens kontor og forsøker å forklare det som skjer til en håndfull internasjonale observatører. Det uavhengige journalistforbundet (SJT), ett år gammelt, skulle egentlig ha kongress. Regjeringen nektet dem å samle seg. Hotellet de hadde gjort avtale med, fikk plutselig et akutt behov for reparasjoner.

Intermezzoet er over. I minnet spøker mannen i den brunkledde skjorten. Han som sto der bredbent og konverserte journalistene og deres internasjonale venner belevent, nærmest flørtende. Tok noen opp et kamera, ble han streng og truende. Sammen med kollegene sørget han for at forbundets medlemmer, ledet av Hajji Lofti, måtte gi opp nok et forsøk på å samles.

Hva var deres forbrytelse? Jo, de forlot det offisielle journalistforbundet som presterte å gi en ytringsfrihetspris – den gylne penn – til president Ben Ali for to år siden. Det ble den berømte dråpen i begeret. Nye organisasjoner må registrere seg i Tunisia. Søknader kan bli trenert i årevis, og da blir organisasjonenes gjøremål risikable, illegale.

I Tunisia er så mange slags handlinger risikable. Seks ungdommer ble arrestert i februar 2003 og dømt til lange fengselstraffer, de fleste tretten år. De ble dømt for å ha planlagt opprør og for å ha skaffet seg våpen og eksplosiver. Selv sier de at de bare surfet på en del Internett-steder, og advokatene deres har ikke fått se noe som helst bevismateriale for beskyldningene. Foreldrene til ungdommene fra byen Zarzis sørger seg syke over sine unge sønner, som er blitt utsatt for tortur og mishandling. To av dem har truet med å ta sitt eget liv i fengselet. Mødrene deres har solgt sine siste smykker for å få penger til å reise på besøk. Foreldrene sier at om guttene har gjort noe galt, så bør de straffes. Hittil har de ikke sett et eneste bevis. Derfor oppfatter de sønnene som ofre for en stadig mer brutal kamp mot ’terror’.

Tretten år er lang tid. Det kan skribenten Abdallah Zouari vitne om.

I en landsby utenfor byen Zarzis, sør for turistøya Djerba bor han hos svigerfamilien, i en avansert form for husarrest. Han har vært fengslet i mer enn elleve år for å ha kritisert sin egen regjering. Avisen Al Fajr, der kritikken ble trykt, er forbudt i Tunisia, det gjelder også islamistpartiet An-Nadha. Den dag i dag kan ikke Abdallah Zouari gå inn på en Internettkafé i sitt moderne hjemland for å kontakte venner, kolleger eller familie gjennom e-post. Han kan bevege seg ut av huset, som er overvåket 24 timer i døgnet, men ikke langt. Kona og barna hans befinner seg i hovedstaden, 560 kilometer unna, men dit kan han ikke reise.

Zouari forteller om tortur som får tankene til å vandre til Gillo Pontecorvos film ”La Bataille d’Algér”, der franske torturister forsøkte å drukne algeriske frihetskjemperne i møkkete vannkar. Selv har han blitt hengt opp etter beina og senket nedi liknende kar til han var sikker på å dø. Han demonstrerer ”rôti”, der fangen blir buntet sammen som en slaktet kylling for så å bli hengt rundt en stang og dengt. Da vi besøker ham, sultestreiker han på niende dagen, men skal avslutte før Ramadan, for så å begynne igjen etter fastemåneden, men før åpningen av toppmøtet. Gjestene får en overdådig lunsj mens han nipper til et vannglass og ber oss snakke med våre respektive regjeringer om den dårlige spøken det er at hjemlandet hans snart skal ha hele verden på besøk for å diskutere informasjonssamfunnet.

I hovedstaden Tunis får vi møte familien til Zouaris kollega Hamadi Jebali. Jebali, som nå er 56 år gammel, ble arrestert i 1991 og dømt til ett års fengsel fordi han som redaktør av Al Fajr trykte en artikkel som kritiserte militærdomstolene i landet. Året etter ble han dømt til 16 års fengsel av en ny militærdomstol for å tilhøre ”en illegal organisasjon” og for å konspirere mot staten”. I fjorten år satt han på isolat. Nå er han overført til en annen liten celle på tre kvadratmeter, forteller konen Wahida. Han får ikke motta brev, og den eneste boken han får tilgang til, er Koranen. Hele familien er fratatt passene sine. De tre døtrene har psykiske problemer og kan ikke reise utenlands for å studere. Hvorfor? spør Wahida på vegne av døtrene sine. – Myndighetene sier det er på grunn av faren, og fordi de bærer skaut.

Den framtredende menneskerettighetsjuristen Mohamed Abbou ble arrestert i mars i år, og dømt til tre og et halvt år i fengsel for uttalelser som kunne ”forstyrre den offentlige orden” og for å ”sette den juridiske prosessen i et dårlig lys”.  Rettssaken var en farse, der den tiltalte ikke fikk komme til orde. På nettavisen Tunisnews.net, som er blokkert fra Tunisia, hadde han publisert en artikkel der han sammenliknet tortur av tunisiske fanger med torturen av irakiske fanger i Abu Ghraib. Dessuten hadde han kritisert regjeringen for å invitere Israels statsminister Sharon til WSIS. 21. september protesterte menneskerettighetsaktivister over store deler av verden mot denne fengslingen.

Tunisia ble uavhengig i 1956 og framsto raskt som en moderne stat med omfattende rettigheter for kvinner. Fra syttitallet vokste turismen fram som en viktig næringsvei, og nordboere slikket sol på strendene i Sousse og Monastir eller på øya Djerba lengre sør. I landet finnes det islamistisk og venstreradikal opposisjon. Avisen Al Fajr representerte de førstnevnte da den fikk lov til å se dagens lys. Det er lenge siden nå. Ifølge Abdallah Zouari, i husarrest langt fra hovedstaden, bunner forbudet mot avisen og partiet An-Nahdha i deres kritikk mot korrupsjon på regjeringshold. Om lag 500 medlemmer av partiet sitter i tunesiske fengsler. Mange er torturert, noen er døde. Da vi forlater Zourari, ser vi de sivilkledde mellom oliventrærne, årvåkent til stede.

Tilbake i hovedstaden og på vei til LTDH – Tunisias eldste organisasjon for menneskerettigheter – møter vi dem igjen, de navnløse sivilkledde. Å be dem om legitimasjon er en vits. Det er vi som må komme med en legitim grunn for å være der vi er: navn og nasjonalitet, takk. Vi får passere og besøker nok en organisasjon som ble tvunget til å avlyse kongressen sin, men som aller nådigst får avholde et formiddagsseminar. Stemningen der er anspent. – Landet vårt er traumatisert, sier juristen Mokhtar Yahyaoui. – Rettssystemet fungerer ikke. – Det er uverdig å avholde et slikt toppmøte i Tunisia, sier redaktøren og menneskerettsforkjemperen Sihem Ben Sedrine. – Dere som kommer her som observatører, har en jobb å gjøre når dere kommer hjem!

Norge skal sende 30 offisielle delegater til WSIS.

Dagen etter tok Sihem Ben Sedrine med seg to observatører til Innenriksdepartementet for å levere en søknad om å få godkjent nettmagasinet Kalima. Det viktigste er å få en kvittering for søknaden. Da har publisister noe å vise til når de purrer. Ben Sedrine kom ikke så langt. Selv i vitners nærvær ville ingen kvittere for søknaden hennes. Det er fjerde gang siden 1998. Kalima er tilgjengelig fra Europa, men i likhet med en rekke andre kritiske tunisiske nettsteder, er den umulig å nå fra Tunisia.

Vil ”kampen mot terror” få store deler av verden til å stille seg likegyldig til overgrepene i Tunisia og finne WSIS-toppmøtet i sin skjønneste orden?

Tunisia Monitoring Group, som består av 14 organisasjoner, besøkte nylig Tunisia for å studere hvordan det sto til med ytringsfriheten i landet forut for WSIS. Elisabeth Eide deltok for Norsk PEN.

 
PS: I et brev forteller Wahida Jebali at mannen, som har sultestreiket fra 15.september, var for svak til å se henne da hun kom på besøk i fengslet tirsdag. Hun frykter for hans liv.