Dødelig kommunikasjon

Av Elisabeth Eide, Morgenbladet 24.02.2006

Lahore, Pakistan: En trettiårig baker som arbeidet ved en av universitetets mange kantiner ble drept på grunn av noen stivnakker i Danmark som ville provosere den islamske verden ved å gjøre narr av deres helligste. Var det slik?

Nei, det var langt fra så enkelt. Historien begynner med en tillyst studentdemonstrasjon mot karikaturene her i nabolaget vårt. Mannen skal ha blitt dratt med av studentene, og politiet skjøt i luften da de mente at gemyttene ble for varme. Slike skudd er godt egnet til å gjøre unge temperamenter enda varmere, og så ble skyterne senket. Bakeren het Rizwan og var en fattig mann. Avisene forteller ikke hvor mange han forsørget. Han døde også fordi kruttet til tider sitter løst her eller noen sikter dårlig.

Bakeren Rizwan er lagt i graven. Døden kan være enkel: Et skudd, du slutter å puste, hjertet tikker ikke mer. Årsakene er ofte mer kompliserte. Seks demonstranter er drept i Pakistan og mer enn tretti i Nigeria og Libya. De elleve som ble tatt av dage i Libya under karikatur-protestene, holdt til i byen Benghasi. De hadde hisset seg opp etter at Italias reformminister sto fram på TV iført en t-skjorte med karikatur av profeten. Medier er så mangt nå om dagen. En mektig person knapper opp jakken og vips, så taler brystkassen til store deler av verden.

Ikke så langt fra Benghasi, i El Ageila, fantes en konsentrasjonsleir der de italienske fascistene holdt flere hundretusener arabere som fanger før og under annen verdenskrig. En kvart million skal ha omkommet. Fangevokterne lot dem sulte og tørste i hjel. Reporteren Jan Guillou dro dit for snart tretti år siden for å grave opp minnene om denne glemte historien om Holocaust. Han skrev en reportasje og intervjuet en av de siste overlevende fra El Ageila, en mann fra Benghasi. Det finnes ingen minnesmerker over de drepte i El Ageila. Bare ørkensand. Og kanskje er det ikke tilfeldig at opprøret tok den formen det gjorde nettopp i Benghasi – mot en provokasjon fra ministeren i den tidligere kolonimakten.

For i mediedebatten om karikaturene er historien sterkt til stede. Det gjelder også her i Pakistan, der en avistegner framstiller vikinger (”oss” langt nord) som før kom med sverd for å plyndre, mens de nå kommer med kvesset penn for å ødelegge moskeer og Islam. Kolonialismens ydmykelser og imperiers arroganse blir stadig hentet fram.

De nyeste krigene har stor plass i den offentlige debatten her og danner en ramme rundt ”the cartoon issue”. Det går knapt en dag uten at de engelskspråklige avisene (sikkert mange urdu-aviser ogsa) har oppslag om Guantanamo og/eller Abu Ghraib. Kommentatorer peker på dobbeltmoralen i reaksjonene etter det palestinske valget: Vil Vesten bare ha demokrati når valgresultatene passer dem? Hva med Israels atomvåpen, hvorfor er vestlige ledere så intenst opptatt av potensielle atomvåpen i Iran?

I grenseområdene mot Afghanistan er minst femten drept i amerikansk bombing siden nyttår, og president George W. Bush er ventet hit til Pakistan i begynnelsen av mars. Ganske tidlig i opprøret begynte demonstrantene å brenne dukker av Fogh Rasmussen (Europas ”versting” sett herfra) sammen med Bush-dukker. Kampen mot karikaturene blir med andre ord supplert med andre spørsmål: Regjeringens knefall for USA, den krapt økende sukkerprisen og generell sosial misnøye. Ytterliggående partier slår politisk mynt og utspekulerte kriminelle henter klingende mynt fra plyndringstokter når noen demonstrasjoner utarter. Dette avstedkommer nye kommentarer om nasjonal skandale, med anklager om manglende kontroll adressert til organisatorer, regjering, delstatsmyndigheter, hær og politi.

De engelskspråklige pakistanske avisene skriver for eliten. De kommer i fullformat, med tekst nok på forsidene til å fylle mange norske tabloidsider. Det som slår en nyankommet leser, er både samstemmigheten, åpenheten og kritikken. Samstemmighet i den forstand at avisene er ganske unisone i sin fordømmelse av de publiserte karikaturene. Graden av fordømmelse varierer, men i en viss forstand har karikaturene sveiset mange sammen. Journalister, akademikere, jurister, fagforeningsfolk og parlamentsmedlemmer markerer avstand, mange av dem med krav om økonomiske sanksjoner og diplomatisk brudd.

The News hadde lørdag en kort enspalter om en collegelærer i Gujrat som uttalte til studentene sine at karikaturene var på sin plass. Han mente til og med at det burde vært flere slike. En del foreldre og studenter reagerte sterkt, og ledelsen ga ham avskjed. To ungdommer som prøvde å laste ned karikaturene på et internettsenter, pådro seg nabolagets raseri og ble satt i varetekt. Medieforsvar for disse individene er vanskelig å oppdage.

Åpenheten manifesterer seg ved at spaltister og opinionsbærere fra en rekke verdenshjørner får komme til i spaltene, og avisene bruker ofte mer enn to fullformatsider på lederartikler og slike kommentarer. Her finner vi foruten avisenes egne skarpskodde spaltister av begge kjønn, Robert Fisk fra Beirut, Ziauddin Sardar fra London, innlegg av den tidligere danske utenriksministeren Uffe Ellemann Jenssen og statsminister Anders Fogh Rasmussen. Den danske sosialantropologen Peter Hervik blir eksklusivt intervjuet for The News, innsendere fra India, Singapore, Midt-Østen; fra den pakistanske diasporaen; alle bidrar med sitt. Samstemmigheten er egentlig bare på overflaten. Etter hvert som dagene går, kommer stadig flere nyanser til uttrykk. Sist mandag ble artikkelen der Jyllandspostens kulturredaktør Flemming Rose forsvarer seg, hentet fra Washington Post og publisert i The Nation.

Samme dag kritiserer Daily Times på lederplass en av de religiøse lederne, Mufti Munibur Rehman, og kaller hans reaksjon på karikaturene patetisk når han i en TV-debatt advarer NGO-ene og de kristne. Lederen viser ellers til at ”norske muslimer forgjeves har sagt at de har løst problemet i all vennskapelighet”, kritiserer allmennheten for ikke å ha oppdaget de europeiske stemmene og konkluderer med at hele saken fremfor alt har én effekt, og det er å styrke fundamentalistiske krefter her i landet.

En del av kritikken går i selvpiskende retning: Se hva disse altfor opphissede elementene har stelt til: Hva skjer med muslimenes anseelse i Vesten nå? Hvorfor protestere mot Danmark og andre vestlige land ved å brenne og ødelegge egen eiendom? Mange innsendere maner til mer moderate protester. De viser til hvordan Profeten Mohammed behandlet sine fiender og kritikere; fredelig, forstående og med betydelig toleranse. De trekker fram Gandhis symbolhandlinger. Om vi skal straffe landene som har latt disse karikaturene passere, så la oss gjøre det på hans måte. Gjerne boikott, men fredelig. Andre advarer mot boikott og viser til hvordan den vil ramme den pakistanske diasporaen i Europa. Atter andre spør om det ikke er andre saker som trenger mer oppmerksomhet.

Boikott, ja. Telenor-skiltet utenfor nærbutikken her ved University of Punjab er ennå på plass, men bygget selskapet leide på hovedgaten The Mall ble totalskadd av brann etter demonstrasjonen forrige tirsdag. Naboene fikk også svi. De bærer tapene med verdighet.

Fire dager etter brannen hører vi plutselig engelsk med umiskjennelig norsk aksent på en pakistansk TV-kanal. Telenor har kjøpt reklameplass for å fortelle om sin innsats i Pakistan, om firmaets hjelp til jordskjelvofrene i nord og om deres respekt for landets troende. Kanskje hjelper det. En annen ”hjelp” er sterkt til stede i bevisstheten til folk vi møter her, godt hjulpet av mediene: Dere i Norden gjorde mye for å hindre angrepet på i Irak, sier de. Dere kan ikke være mot muslimene når dere har slike store demonstrasjoner som i 2003!

Språket fanger. Nettavisen kaller opprørene for Muhammad-bråket, leste vi sist søndag i en internettkjeller. Her brukes uttrykkene ”The Cartoon Issue” eller ”blasfemiske handlinger” og ”provokasjoner”. Til tider møter vi ”Norge trykte disse karikaturene”. En lærerik erfaring: I Norge opplever mange minoriteter å bli skåret over én kam, eller at deres tidligere hjemland blir framstilt sterkt forenklet. Nå rammer den samme tendensen oss, og avsenderne er ”de der nede”. Forenklingen er universell.

 

 
Slik er det å bli sett utenfra. The Nation 9. februar 2006

 

Eller slik. Krigene i Midt-Østen og Afghanistan er høyst nærværende i pakistansk presse.

Men avisene er på ingen måte blottet for selvkritikk. The Nation oppsummerer opprøret som kokte over i Lahore: