Annen reality: Overlevelse

Elisabeth Eide, Morgenbladet 4.02.2005

I 2005 skal The Guardian besøke landsbyen Nusa i Aceh-provinsen. Med jevne mellomrom skal reporter Luke Harding rapportere om hvordan den klarer å gjenoppstå etter katastrofen.

Nusa ligger på vestkysten av Aceh, fem kilometer fra kysten. Flodbølgen ødela alle husene som lå mellom landsbyens to åser. Rismarkene ble overskylt og vil trenge tre års rehabilitering, mens butikken og volleyballbanen klarte seg. Men etter tsunamien har ingen spilt volleyball.

Denne landsbyen er ikke verst rammet. En tredel av husene er totalt ødelagt, en tredel skadet. Tjuefire innbyggere mistet livet, men de overlevende måtte gravlegge det mangedobbelte antallet, fordi 150 ofre ble skylt inn til dem av bølgemassene, forteller Harding. Kanskje er Nusa ikke en gang typisk, annet enn i vid forstand, typisk for et fattig lokalsamfunn med muligheter for å klare seg i normale tider. Tohundreogfemti familier, om lag 1300 mennesker, skal nå overleve under høyst unormale omstendigheter. Minst halvparten av dem bor i telt, mens de venter på at regjeringen skal innfri sine løfter om hjelp. Skolen er stengt, de fleste lærerne døde. Folk dyrker ris og søtpoteter. Bølgen kom like før risen skulle høstes inn.

Reporter Harding rapporterer nøkternt at ingen internasjonal hjelp har nådd landsbyen, selv om den bare er 16 kilometer unna hovedstaden Banda Aceh. Derimot har indonesiske ingeniører sørget for ny brønn, og frivillige leger har etablert en mobilklinikk i området. Om et par måneder får vi lesere vite hvordan det går i Nusa.

Tirsdag denne uken møtte vi i NRK1 London-journalisten Soruous Samora, opprinnelig fra Sierra Leone. Han bestemte seg for å tilbringe en måned i en fattig landsby i Nord-Etiopia for å dokumentere hvordan folk lever med konstant underernæring og sult.

Han veide 105 kilo da han ankom landsbyen Kirkes, og innbyggerne ble vekselvis sjokkerte og lattermilde ved synet av denne kjempen: Han som er så tjukk, spiser han mennesker, tro? Etter en del parlamentering godtar de ham, og tilbyr husly hos to av landsbyens familier. Kosten er brødleiv og bønnesaus. Når kornet tar slutt, spiser de vill sennepskål. Intet annet. Bortsett fra en kylling på deling i løpet av den lange måneden.

Programmet dveler ved Samoras opplevelser av skrinn kost, fluesvermer, og veggedyr. Men midt i sin nye gnagende sult, får han vertskapene sine i tale. For første gang ser jeg sultofre snakke, samtale. En mor sier at hun om kvelden ikke spør ungene sine hvordan de har hatt det gjennom dagen hvis hun vet at de ikke har fått nok mat. Mange dager er slik. En attenåring ser ut som tolv grunnet kronisk underernæring. Under pløyingen uttaler han lakonisk: ”Det er lett for meg, men tungt for disse oksene.”

Samoras største undring er denne: Hvordan er familiene Birhanu og Alemnew i stand til å fortsette under ekstreme forhold? Regjeringens matrasjoner utgjør en åttedel av det de er lovet. De arbeider på markene i ti-elleve timer hver dag. Når Samora prøver å gjøre det samme, må han gi tapt. Han blir svimmel, og dessuten gjør de kraftige lårene hans det vanskelig å sitte på huk mens han luker, ulikt de magre, senete etiopierne rundt ham, som veier halvparten og går til arbeidet hver dag uten frokost.

Den britiske journalisten er ’stengt inne’ i landsbyen, to dagsreiser nord for Addis Abeba. Filmteamet er førti kilometer unna. Etter en måned er han reiseklar: nitten kilo lettere og nede for telling. Han har sett landsbyboerne bære fattigdommen med stor verdighet. Han har sett dem danse ved fastens avslutning (”I dag gleder vi oss, i morgen er alt som før”), han har sett sultne unger grine seg i søvn. Programmet viser hans ”bragd”, men lar oss også erkjenne Kirkes-menneskenes verdighet.

Idet han drar sier to av landsbyens menn: Du led med oss. Vi takker deg.