Forbrytelser og unnlatelser

Elisabeth Eide, Morgenbladet 4.11.2005

Hvorfor blir en avsløring av norsk miljøsabotasje borte, mens to antatt korrupte menn med lisens til å sykemelde havner i alle mediene?

Medienes ”saksbehandling” varierer i tråd med subtile konvensjoner. Noen avsløringer blir raskt allemannseie. De havner i en lett synlig journalistisk runddans før de ender i rettsvesenet eller på politikernes bord. Andre oppslag lyser opp med et klart blaff for så å bli borte, bokstavelig talt.

Hvordan kan noen saker få så mye ekstra oppdrift, mens andre synker som om de var utstyrt med blybelte? Lørdag 22. oktober fortalte Dagens Næringsliv (DN) over seks sider at Norge bidrar mikroskopisk med alternative drivstoffer til bilparken her i landet. Statoil og Norsk Hydro selger biodiesel og etanol i store mengder til biler øst for svenskegrensen, men i Norge gjør de det ikke. Det store handlingsrommet oljeinntektene har gitt oss, er blitt en tvangstrøye. Det blir ikke forsøkt fylt med mer miljøvennlige, avgiftsfrie og billigere alternativer som kan glede bilistene, tross alle kravene om billigere bensin.

Bakgrunnen er at den norske staten og de statsdominerte selskapene ikke vil gå glipp av inntekter og skatt. Dermed blir Norge en sinke, så vel i nordisk som global forstand. Den avgåtte regjeringen holdt på å sprekke på denne saken, kunne DN fortelle. En skulle tro at den var noe å konfrontere nye statsråder med, både miljøminister Bjørnøy, næringsminister Eriksen og finansminister Halvorsen: Hvorfor kan dere ikke sørge for at min bil – og naboens – får kjøre billigere og mer miljøvennlig på biodiesel eller etanol? Se på Sverige!

Det kunne ha skjedd. I stedet ble det taust.

Helt annerledes gikk det med DNs avsløring lørdagen etter, om psykologen og psykiateren som skal ha utstedt falske sykeattester til kriminelle. Søndag ble den slått opp i flere aviser og havnet som gjenganger i etermediene. Det var vel fortjent. Om betrodde helsearbeidere selger seg på den måten, fortjener samfunnet en skikkelig vekker.

Men det er en viktig forskjell mellom de to lørdagsoppslagene. Den sistnevnte saken kan indikere enkeltpersoners råtne praksis og svikt i gjeldende rettsordning, den førstnevnte er strategisk og global. Den handler om et sårbart miljø som trenger dristig politisk nytenkning og offervilje – det motsatte av finanspolitisk egoisme. De som utfordres, er systemledere i næringsliv og regjering.

I psykiatrisaken dreier det seg høyst sannsynlig om individer som har utnyttet en svak ordning, om såkalte brodne kar. I saken om grønn bilisme kan vi snakke om et system av unnlatelser og politisk-økonomisk feighet.

Gravende journalistikk dreier seg ofte om å plukke ned enkeltpersoner som har brutt regler og truet samfunnets (relative) likevekt. Det er viktig nok. Spørsmålet er hvorfor mer grunnleggende systemkritiske saker ofte havner i skyggen, ikke minst hvis de handler om miljøspørsmål. Er årsaken at det blir mindre skandalebrus når saken ikke er så dramatisert med skurker og potensielle helter? De dramaturgiske kravene er lettere å oppfylle når konkrete personer har forbrutt seg.

Å sabotere utviklingen av miljøvennlig drivstoff – og dessuten berike seg på denne sabotasjen – er ingen forbrytelse etter norsk lov, og det er smått med sanksjoner mot land som ikke greier å oppfylle målene i Kyoto-protokollen.

Ergo: Et varig problem, men ingen varig story?!