"Samfunnet har godt av at alle stemmer taler"

Mediene har ambisjoner om å "speile" samfunnet, om å informere allmennheten om "det som skjer". Men hva slags speil er de egentlig? Hvorfor blir noen mennesker borte eller strektynne i nyhetsbildet, mens andre antar voldsomme dimensjoner? Hvilke stemmer blir stumme? Og hva betyr det for maktforholdene i Norge?

En trenger ikke være forsker for å se at menn har innflytelse over mediene og dominerer i mediene. Den er så tydelig at vi kan snakke om en mannlig regi i svært viktige deler av det offentlige rom. Her, som på andre felt, er bakgrunnen nedarvete maktforhold, og disse har bidratt til uskrevne konvensjoner som "sitter i veggene" i bedriftene.

Den mannlige mediedominansen lar seg registrere på (minst) tre nivåer:

For det første blir mediene eid av menn, de blir stort sett ledet av menn, og et flertall av journalistene er menn. Menn dominerer i mediekonsernenes styrer, og nittito prosent av sjefredaktørene i norsk dagspresse er menn. Hilde Haugsgjerd ble den første kvinnelige sjefredaktøren av en riksdekkende avis - Dagsavisen - i begynnelsen av 2001. Sekstito prosent av norske journalister er menn.

For det andre møter publikum i medieutbudet mer av det menn vil ha enn det kvinnene foretrekker. Medieforskere har stilt spørsmål ved sportens dominerende rolle (sportifisering) i forhold til mer relasjonspreget stoff som kvinner ser ut til å foretrekke (Høst 1991, Allern 1999). Sporten er et av de temaene som har en "selvfølgelig" høy (og kostbar) prioritet i de fleste nyhetsmedier - og den appellerer sterkere til menn. Det er også dokumentert at mediene i økende grad framstiller kvinner som forlystelsesobjekter for det mannlige blikket - mens det omvendte ennå skjer i begrenset omfang. Dette er et ledd i en økende sex-fiksering i visse medier (Grønn 2000).

For det tredje dominerer menn i avisspaltene, i radio- og TV-programmer. Menn er i langt større grad enn kvinner omtalt og presentert som kilder i alle nyhetsmedier. Flere undersøkelser av norsk dagspresse viser at kvinner sjelden kommer over tjue prosent av de eksplisitte kildene. Det er fristende å snakke om en sorteringsfunksjon i tilknytning til medienes tradisjonelle dagsordenfunksjon. Mediene gir signaler ikke bare om hva som er viktig, men om hvem som teller, som betyr noe i samfunnet. Sorteringsfunksjonen er ofte dobbel og dermed forsterket, i og med at mediene først sorterer og dernest omtaler suksessen til de som klarer å "takle mediene", det vil si å iscenesette seg selv så de blir synlige.

At kvinner ennå i stor grad blir usynliggjort i norske medier, kan påvirke den kvinnelige delen av publikum og deres syn på egen betydning. At dagsorden som settes i mediene (tendensielt) er menns dagsorden, preget av menns vinkling mer enn kvinners, kan dempe kvinnenes interesse for viktige samfunnsspørsmål og i neste instans deres demokratiske deltakelse. Denne typen prioritering kan også føre til at viktige samfunnsområder og temaer ikke får den oppmerksomheten de fortjener. Om mediene har som uuttalt hovedprinsipp å lytte til mannlige kilder høyt på rangsstigen, svekkes kvinners definisjonsmakt. I tillegg svekkes selvsagt også alle de marginaliserte og ikke-mektiges muligheter til å påvirke dagsorden. En slik praksis bekrefter dessuten foreldete forestillinger om hvem som betyr noe, hos menn som tradisjonelt har dominert offentligheten.

I den grad mediene fortsatt i overveiende grad blir ledet av menn, vil mediene lettere bli bastioner for en mannsdominert måte å sette dagsorden på. Undersøkelser viser at mannsdominerte ledelser, det være seg styrer eller redaksjonsledelser, har en tendens til å foretrekke mannlige ansatte.

Når kvinner i økende grad blir presentert i mediene som forlystelsesobjekter eller blikkfang og ikke som personer hvis erfaringer og synspunkter tillegges vekt, så kan mediene med rette kritiseres for å fremme et reduksjonistisk kvinnesyn.

Hvordan kommer menn og kvinner til orde i mediene? I dagspressen har utviklingen stått på stedet hvil de siste ti årene. I tiåret før kunne vi registrere en svak tallmessig framgang for representasjonen av kvinner. Disse konklusjonene stammer fra undersøkelser av norsk dagspresse. For det første en gjennomgang av alt redaksjonelt stoff i et utvalg (103 utgaver) riks-, regions- og lokalaviser pluss en sammenligning av et noe mindre utvalg aviser fra 1979 og 1989 (Eide 1991). For det andre en oppfølger: gransking av tilsvarende avisutgaver fra 1999 (Gjørven, Grønn og Vaagland 1999). Se Tabell 1.

Disse resultatene blir understøttet av andre, både på 1980- og 1990-tallet, deriblant Sigurd Allerns rapport til Verdikommisjonen (Allern 1999). Mine egne undersøkelser av 31 norske lokalaviser i 1989 og 1999, viser et lignende bilde, men andelen mannlige oppslag er noe lavere og de kvinnelige høyere. Det kan henge sammen med at lokalaviser er mer grunnplansnære, og dermed lettere velger kvinner som kilder.

Norsk presses beskjedne prioritering av kvinner er ikke ulik den som skjer på det internasjonale plan. En undersøkelse av forsideoppslagene i ti store aviser i USA, viste at 27 prosent av historiene var skrevet av kvinner, det var kvinner på 24 prosent av bildene, men bare 11 prosent av dem som ble sitert var kvinner. Lignende resultater er registrert i Norge: Flere kvinner skriver enn de som kommer til syne; flere kvinner er med på bilder enn i sitats form (Gjørven, Grønn og Vaagland 1999). Vi kan snakke om en form for trappetrinn, der kvinner står lengst nede når de opptrer i form av kilder som skal uttale seg. Det ser med andre ord ut som kvinner er mer interessante for pressen som blikkfang enn som ekspertise.

En fersk undersøkelse av radio, TV og aviser i 70 land viser at 18 prosent av personene som snakket eller på annen synlig måte opptrådte som kilder i nyhetsinnslagene, var kvinner, 82 prosent menn. Andelen kvinnelige reportere var imidlertid nesten en tredel. De tilsvarende resultatene fra samme undersøkelse i 1995 var så godt som identiske (17 - 83).

I NRK ser det ut som kvinnene har en større plass (tabell 2) i sendingene, men statistikken derfra er basert på en annen metode. En utvalg ansatte i NRK har målt andelen kvinner og menn som snakker i de ulike NRK-kanalene, i et avgrenset tidsrom. Det betyr at de også teller reportere og programledere. Deres andel er jevnt over større enn andelen kvinner som blir invitert til å snakke, i og med at NRK før de fleste andre toneangivende mediene, fikk et program for likestilling og rekruttering av kvinnelige medarbeidere. Den faktiske andelen kvinner som arbeider i NRK er også høyere enn andelen kvinner som arbeider i dagspressen.

Kvinnene kommer best til syne i dokumentar- og barne- og ungdomsprogrammer, mens bare en tidel av de som viser seg og snakker i sportsprogrammene er kvinner.

Tallene fra 1997, som bare omfatter TV-programmer, deler de "snakkende" opp i "interne" og "eksterne". Den viser med andre ord prosentandel programmedarbeidere og andel gjester/kilder. Her er det tydelige forskjeller. I NRK1 og NRK2 medvirker henholdsvis 36 og 42 prosent kvinnelige medarbeidere i de undersøkte programmene, mens andelen gjester ligger under tretti prosent.

Et annet interessant funn er at mens andelen kvinner som snakker har økt, om enn flatet mer ut i årenes løp, så har deres taletid gått tilbake i perioden. Selv om forskjellene er små, kan vi snakke om en klar stagnasjon i taletiden. Med andre ord: Noen flere kvinner snakker kortere enn før.

Den lave kvinneandelen i sportsprogrammene er felles for de nordiske landene - og Nederland, som også er med i denne undersøkelsen - men andelen er aller lavest i Norge. En undersøkelse av sportsjournalistikk i fire USA-aviser viste at for hvert oppslag om kvinner og sport, var det 23 om menn. (Lont 1995)

TV-mediet blir oftere enn før beskyldt for diskriminering på grunnlag av alder og utseende. Flere forskere har pekt på den moderne parsammensetningen av nyhetsankere, med sindig, middelaldrende mann og betydelig yngre kvinne. De viser videre til at det er viktigere for kvinner enn for menn å besitte egenskapen "pen".

De pene og dyktige jentene som kommer til syne på skjermen blir frustrerte og sinte når denne debatten blir reist. For dem medfører denne typen debatter forståelig nok et ubehag. De dyktige kvinnene som blir sortert bort fra TV-ruten, holder klokelig kjeft. Med dagens

"skjønnhetstyranni", som ikke minst kommer til uttrykk gjennom presentasjonen av unge, vakre kvinner i tabloidaviser og periodika er det lett å føle med de sistnevnte.

Susan Sontag skriver at å være kvinne er å være skuespiller.

NRK-undersøkelsen fra 1997 viser at kvinner og menn under 34 år deltar i TV-sendingene på relativt lik linje. Kvinner utgjør 45 prosent av deltakerne i denne aldersgruppen. Blant de medvirkende over 35 år, fins bare en knapp firedel kvinner. Den største forskjellen finner vi i aldersgruppen 50-64 år, der bare elleve prosent av deltakerne er kvinner. Kvinner med forholdsvis omfattende yrkes- og livserfaring er med andre ord lite attraktive for TV-mediet.

Hvordan skal vi forstå disse tallene? Er det slik at unge (vakre) kvinner gjør seg godt på TV, mens det ikke er så nøye med mannlige programlederes/deltakeres alder? En pessimistisk tolking av resultatene vil lett konkludere slik. Hva vil det si for forholdet mellom menn og kvinner i offentligheten - for hvem som får stå fram med erfaringens tyngde - hvis et ekstrakriterium som ung skal telle med ved valg av kvinnelige kilder? Men det er også mulig å tolke tallene mer optimistisk. I så fall kan en dra den slutningen at de avspeiler nye og yngre generasjoners gradvise oppløsning av kjønnsskillene.

En lignende tendens til favorisering av yngre kvinner, om enn ikke like sterk, kan spores en undersøkelse av norske portrettintervjuer. Portrettsjangeren er et sterkt uttrykk for prioritering av person og lørdagsportrettet et tydelig utsagn om hvem som er viktig i norsk offentlighet. Leserundersøkelser viser dessuten at denne sjangeren er spesielt foretrukket av kvinnelige lesere (Høst 1990). Mens nesten halvparten av portrettobjektene under 40 år er kvinner, fant man at bare 28 prosent av portrettobjektene som har passert 50 år, er kvinner (Dahl og Klemetsen 2000).

Ukeblader som retter seg mer eksplisitt til kvinner eller menn viser andre skjevheter. En studie av hvem som ble portrettert i fire slike blader (Brekke og Hobæk 2000) viser at mens Vi Menn ikke portretterte en eneste kvinne gjennom hele 1998-årgangen, så hadde Kvinner og Klær tilnærmet kjønnsbalanse i sine portretter. Det kan virke som om

redaksjonene i blad som sikter mot et kvinnedominert publikum er interesserte i det både menn og kvinner driver med (et inkluderende perspektiv), mens mannsbladene fungerer ekskluderende, som nisjeblader. Det er interessant, i og med at det menn interesserer seg for tradisjonelt er blitt betraktet som universelt, mens "kvinners områder" ofte er blitt marginalisert.

Antallet kvinnelige journalister øker, til journalistutdanningene søker flere kvinner enn menn. Spørsmålet er om denne økningen får konsekvenser i form av økt synliggjøring av det underrepresenterte kjønnet, i form av annet valg av stoff.

Kvinneandelen blant redaksjonelle medarbeidere er lavest i dagspressen og høyest i ukebladene. Fagpresse og etermedier ligger i midtsjiktet. I ledelsen av Norsk Journalistlag er kjønnsfordelingen jevn.

Norsk Redaktørforening (NR) opplyser at 19 prosent av medlemmene deres er kvinner. Det er en liten økning fra 1998, og betyr at rekrutteringsgrunnlaget for sjefredaktørsjiktet sakte men sikkert blir bredere. I dagspressen fantes det på samme tidspunkt i underkant av åtte prosent kvinnelige sjefredaktører (17 av 220). Resten av de kvinnelige sjefredaktørene befant seg i ukepressen eller i gruppen "andre". I Fagpresseforeningen får vi opplyst at en knapp tredel av redaktørene er kvinner.

Betyr kjønn så mye i redaksjonene? Den hollandske forskeren Liesbet van Zoonen mener at flere kvinnelige journalister og redaktører ikke nødvendigvis betyr mer vekt på stoff som interesserer kvinner, eller økt synliggjøring og mindre diskriminering av kvinnene. Hun peker på at kvinnelige journalister blir sosialisert til en mannlig journalistisk norm som har historien på sin side, og som er svært framherskende i redaksjonene (Zoonen 1994:54).

Ifølge van Zoonen finnes det ikke noe bevis for at kvinnelige journalister konstituerer en gruppe profesjonelle som er kollektivt forskjellig fra de mannlige kollegene deres, og hun mener at forskningen rundt kvinners profesjonsverdier og -utøvelse er for motstridende til å komme med denne typen konklusjoner. Studier dokumenterer at kvinnelige journalister stilt overfor tenkte situasjoner, svarer annerledes enn mannlige, men at de oppfører seg likere når det kommer til praksis. Det trenger ikke bero på svak vilje, men på at kvinnenes prioriteringer og holdninger støter mot det "sikre", de rådende journalistiske konvensjonene, som fremdeles blir relativt kompakt forvaltet av mannlige ledere.

Min egen spørreundersøkelse til 500 journalister (Eide 1991) bekrefter at kvinnelige og mannlige journalister har tendensielt forskjellige holdninger i en rekke spørsmål, og Verdikommisjonens undersøkelse (Allern 1999) viser at kvinnelige journalister i markert høyere grad enn sine mannlige kolleger velger kvinnelige kilder i sine artikler. Gjørven, Grønn og Vaagland (1999) dokumenterer også at kvinnelige journalister står bak flere kvinnelige oppslag enn sine mannlige kolleger. Det samme gjør den ferskeste internasjonale undersøkelsen av nyhetsmediene i 70 land. Disse fire eksemplene dokumenterer en kjønnsbestemt forskjell mellom journalister både i teori (uttrykt vilje, uttrykte standpunkter) og praksis (valg av kilder).

Vi kan tolke NRKs tall i samme retning. NRK har større andel kvinnelige reportere og ledere enn dagspressen. Flere kvinner får også komme til som kilder i NRK/radio og fjernsyn, enn i avisspaltene.

Henrika Zilliacus-Tikkanens studie av åtte TV-program (Zilliacus-Tikkanen 1997) viser at det hos kvinnelige programledere var tilnærmet kjønnsbalanse blant gjestene i studio, mens de mannlige hadde en klar overvekt av mannlige gjester.

Mot van Zoonens tese om at kvinnelige journalister sosialiseres til en mannlig journalistisk norm, kan en innvende at de også sosialiseres som kvinner (og som mindretall) i de fleste redaksjonene, og at dette gir kvinnelige journalister felles erfaringer som sveiser dem sammen. Eksempelvis peker kvinnelige journalister på at de oftere blir "satt på" enkelte oppgaver (såkalt "myke" stoffområder - helse/sosial, barn/utdanning), mens de i mindre grad kommer til på andre. (Eide 1991). Den uformelle "arbeidsdelingen" i redaksjonene gir seg blant annet utslag i at kvinnene er underrepresentert i sportsavdelingene, i utenriks- og økonomiredaksjonene (Larsen 2000). En ny undersøkelse om kulturstoffets rolle i dagspressen viser at det også finnes en form for arbeidsdeling i kulturredaksjonene. Mennene dominerer kritikk og kommentar (78 og 74 prosent), mens kvinnene skriver mer refererende stoff, som forhåndsomtaler. Dermed kan en konkludere med at mennene har mest vurderingsmakt.

Det er fristende å svare "ja" på Wright Lunds spørsmål. I forhåndsomtaler og lanseringsintervjuer blomstrer ikke den kritiske journalistikken; den blir stundom kritisert for å være for "snill". Anmelderen derimot, har en makt som i ytterste fall kan resultere i at en film blir en kassasuksess eller en diktsamling oversett og glemt; anmelderen kan bidra til røde tall i teatrenes regnskaper.

Tesen om kvinnelige journalister som kollektivt og entydig forskjellige fra sine mannlige kollegaer lar seg enkelt avvise med henvisning til mangfoldet. Mye tyder likevel på at de er tendensielt forskjellige i sitt syn på yrket, fordi de sosialiseres som kjønn både på arbeidsplassen - i form av tildelte og tiltenkte arbeidsoppgaver - og i samfunnet generelt.

Et annet spørsmål er om de to kjønnene får spille de samme rollene i mediene når de blir omtalt, eller om rollene de blir tildelt også er tendensielt forskjellige. Får kvinner i samme grad som menn uttale seg med tyngde og selvfølge om politikk, økonomi og maktspørsmål, eller er de i større grad enn menn pynt i ruta eller avisspaltene? Kanskje må de i tillegg til alvoret bidra mer eksplisitt som kjønnsvesener? Hvis det siste er tilfellet, kan vi snakke om et demokratisk underskudd som rammer kvinner fordi deres intellekt blir tatt mindre alvorlig. Dette kommer i tillegg til det demokratiske underskuddet som ligger i den skeive representasjonen.

"Offer, babe, makt." Slik presenterer featuresjef i Aftonbladet, Monica Gunne det hun oppfatter som de vanligste kvinnetypene i medienes framstilling (Gunne 1996:186). Offeret kjenner vi såvel fra illustrasjonsbildene av den mishandlete kvinnen, som fra bildene av kvinner som gråter over sine martyrer i Midt-Østen. Pamela Anderson-typen har mediene også søkt å gjøre oss fortrolige med - først med, så uten, og så atter (desember 2000) med silikon.

Hvordan blir kvinner med makt presentert i mediene?

Kvinner som har oppnådd en posisjon eller brutt barrierer og kommet seg inn på et tradisjonelt mannsdominert område, blir oftere enn menn presentert som "unike". For eksempel : "Liten kvinne kjører stort vogntog", eller "trebarnsmor ble direktør". Begrepet trebarnsfar er langt fra like etablert. Når journalister presenterer enkeltkvinner slik - som omvandrende sensasjoner - bidrar de til å gjøre dem unike, til avvikere fra normen. Dermed bidrar mediene til å fjerne dem fra kvinner flest; i stedet for å behandle det at de har oppnådd sine posisjoner som noe dagligdags. Det er fremdeles mer av en selvfølge å legge vekt på privatliv (omsorg) og utseende når kvinner blir presentert i mediene.

I hvilken grad presentasjon av lederkvinner som unike bidrar til å sementere rådende maktforhold i norsk samfunnsliv, er vanskelig å måle. Lesere, lyttere og seere kan nok bli sittende igjen med bilder av "superkvinner" som er så flinke og sterke at å bli som dem virker uoppnåelig.

Men bildet er ikke ensidig: mediene framstiller også kvinnelige ledere som noe dagligdags. Og mange journalister har vel følt dilemmaet: på den ene siden er det viktig å markere at det er få kvinner som for eksempel leder konsernstyrer. På den annen side er slik ledelse kanskje en normal virksomhet for de kvinnene journalistene intervjuer.

Tendensen til å framstille kvinner som oppnår mer enn det vanlige som unike, velger jeg å kalle "bidronningseffekten". Gjentatte utslag av denne kan lett formidle et inntrykk av at når menn oppnår spesielle posisjoner, er det normalt, mens når kvinner gjør det, er det unormalt. Med det bekreftes kvinnen som det andre kjønnet.

Dette fenomenet var Dagbladet flink til å bekrefte 9. april år 2000: "Kvinnekupp i lov og rett" leste vi på førstesiden, og oppfølgeren inne i avisen fortalte at "Kvinnene kupper politi og justis". Artikkelens grunnlag er at vi (nok en gang) har fått en kvinnelig justisminister; at Norges første rikspolitisjef er en kvinne, at vi har kvinnelig leder i Stortingets justiskomite og at det fantes en kvinnelig kandidat (som til syvende og sist ikke fikk jobben) blant de mange mannlige til politimesterembetet i Oslo. At Justisdepartementet hadde en kvinnelig (av to) statssekretær(er), samt at det fantes en kvinnelig narkotikasjef i Oslo, ble anført for å støtte kupp-overskriften. Leseren kan tolke slik: det skal egentlig ikke mer enn to kvinner til for å gjøre et realt kupp. Resten av landets mannstunge bastioner for lov og rett, politikamre og øvrige institusjoner, forble unevnt. Og i januar 2001 bidro det samme mediet til forestillingen om "jentekupp" i Natur og Ungdom, i og med at ledertroikaen som ble valgt på landsmøtet (for en gangs skyld) var kvinnelig. Oppslag om mannskupp har jeg knapt kommet over i norsk presse.

Det er snart et halvt århundre siden Simone de Beauvoir skrev "Det andre kjønn". Fremdeles iscenesetter mediene kvinner som det andre kjønnet, gjerne i form av minoritetspersoner som vekker voldsom oppsikt når de havner i posisjon i mer enn et tynt, kledelig antall.

I et demokrati er det av stor betydning å bli konstituert som vesentlig, både som kjønn, som gruppe og som individ. Det har grunnleggende sett med identifikasjon og identitet å gjøre. I neste omgang kan det bety den lille forskjellen mellom å gi andre kvinner selvtillit til å bli aktører i offentligheten - eventuelt til å søke makt - og å befeste den rådende maskuline orden.

I tabloide medier ser det ut som om "babe-effekten" er i framgang. Babe-effekt kan vi snakke om når kvinner blir framstilt som forlystelsesobjekt for det mannlige blikket; når vi registrerer at nyhetsmediene blåser opp vakre, unge kvinner med moteriktige kropper, enten kroppene er ekte eller manipulerte. Her har vi kanskje å gjøre med et utslag av mannlig maktutøvelse i redigeringsfasen, på desken, og spesielt gjelder dette underholdningssidene. Det må også tolkes som en effekt av reklamebransjens stadig mer aggresssive markedsføring av modeller og produkter overfor de unge, nye kjøperne.

I 1989 var kvinnelige ledere den kvinnetypen som forekom hyppigst i et utvalg aviser. En av årsakene kan være "Gro-effekten" (Eide 1991). I 1999 ser den populærkulturelle idolkvinnen ut til å ha overtatt. Denne kvinnetypen (oftest unge kvinner i underholdningsbransjen) var forholdsvis beskjedent representert for ti år siden, men rett før årtusenskiftet hadde den gått forbi lederkvinnen. Idolkvinnen forekom oftere enn alle andre kvinnetyper i et utvalg dagsaviser. (Gjørven, Grønn og Vaagland 1999).

Det ser også ut som kvinner i større grad enn før blir framstilt som seksualobjekter, enten de er politikere, rockesangere eller pasienter (Grønn 2000). Det hjelper å være kjent, naken og sexy for å få spalteplass. Helseoppslag med unge nakne kvinnemodeller forekommer ofte, selv når disse modellene neppe befinner seg i risikogruppen for sykdommene som blir omtalt.

Vi finner også tendenser til medieframstilling av menn som sex-objekter, spesielt innen idretten og musikkbransjen. Men mens idrettsjenter er blitt atskillig plaget med spørsmål om de vil stille opp (les: kle av seg) for Playboy (en håndballspiller har attpå til opplevd å bli kalt Playboy-Mia av sportsreportere etter at hun leverte en rappkjeftet replikk til en reporter), ser det ut til at mannlige idrettsstjerner slipper billigere.

En føljetong om Aqua-Lenes silikonpupper i Norges største avis våren 2000, bekrefter Beauvoirs tese om kvinnen som den andre i form av objekt. Den ensidige fokuseringen på ung og slank (og silikonfylt) har sin pris. Og prisen blir betalt av andre enn de vellykte, enten de sistnevnte er avisledere eller modeller. Tendensen blir gjerne forsvart med argumenter om at "vi" trenger "noe pent å se på", eller om at en del yngre vellykte (kjendis-)kvinner er blitt flinke til å iscenesette seg selv som objekter (Madonna-effekten) og dermed leker de med det som tradisjonelt blir betraktet som reduksjonisme eller fornedrelse. Disse argumentene har opplagt noe for seg, men spørsmålet er hvilke krefter som har skapt den tidsånden som forstørrer (og nødvendiggjør?) slik iscenesetting.

Slik objektivering, babe-spredning og sex-regi kan til sammen bidra til et langt mindre alvor i presentasjonen av kvinner enn av menn og en snevrere scene for kvinnelige aktører: de blir interessante så lenge de er blikkfang. Kanskje ikke så rart da, at en ankerkvinne i TV2 i et intervju lurte på hva hun skulle gjøre når hun passerte førti...

Mediene har makt til å definere de "fremmede", de gjør dem ofte til andre (og ikke en del av vi) og bidrar dermed til "helnorskes" forståelseshorisont av innvandrere, flyktninger og andre minoriteter. Offer- og objekt-framstilling bidrar lett til stigmatisering, og til et negativt selvbilde hos dem som framstilles. Kvinnelige russiske journalister på seminar i Kirkenes, mente at oppslagene om prostitusjon over grensen gjorde at alle russiske kvinner som nå kom til Norge, risikerte å bli betraktet som salgsvarer.

Den svenske forskeren Ylva Brune (Brune 1997) bruker begrepet "offer-helter" for å illustrere hvordan kvinner med minoritetsbakgrunn ("innvandrerkvinner") blir presentert. Ofte finner vi dem omtalt i mediene som offer - for tvangsgifte, for mishandling, for strenge innvandringsregler. Sjeldnere får de stå fram som selvstendige ressurspersoner. Den ultimate offer-helten er den lille, forsvarsløse flyktningejenten (gjerne syk også) som via mediene vinner opinionen og dermed retten til å bli i Sverige.

Elisabeth Hagen (Hagen 1996) har gransket framstillingen av "innvandrerkvinner" i tre norske dagsaviser.

Tause illustrasjonsfigurer og eksotiske blikkfang: Så lenge stemmene ikke blir hørt, får norsk-norske leseres tanker om "disse andre" lettere preg av stereotypier og forenklinger. Troen på at de "kan snakke" - har noe å bidra med - blir i alle fall ikke styrket.

Høsten 2000 ble et potensielt offer (norsk-somaliske Kadra) kjent for publikum i Norge. Gjennom "Rikets tilstand" satte hun omskjæring av kvinner på dagsordenen på en prisverdig måte, og flere imamer ble avslørt som tilhengere av eller unnfallende i forhold til dette brutale overgrepet. En svakhet ved programmet og oppfølgingsdebatten i TV2 var at det arbeidet kvinner med afrikansk bakgrunn både i Norge, Sverige og Danmark lenge har utført mot omskjæring av kvinner, ikke ble nevnt eller synliggjort. Kanskje passet ikke disse kvinnene inn i TV2s dramaturgi. Budskapet ble at norske myndigheter må innta helterollen - ordne opp med "de andre" - både imamer og familier med røtter i land som praktiserer omskjæring. Kadra ble følgelig framstilt som en mer ensom heltinne enn hun i virkeligheten er.

Det virker som om kvinner med minoritetsbakgrunn - med unntak av enkelte bidronninger - har en lang vei å gå før de blir tatt på alvor av norske medier. I redaksjonene utgjør de neppe mer enn en håndfull reportere.

Noen lesere har et mer interaktivt forhold til mediene enn andre. Vi kjenner alle til gjengangere i leserbrevspaltene. Men hvem - utenom de "faste" - skriver leserbrev? Eira Elvestad undersøkte leserbrevspaltene i seks ulike dagsaviser og fant at over 70 prosent av disse innsendte bidragene var skrevet av menn. På den annen side utgjorde kvinnene nær 60 prosent av leserne av disse spaltene. Elvestad fant også kjønnsforskjeller når det gjaldt valg av tema: menn skrev mest om nasjonale saker, mens kvinnene var mer opptatt av de lokale problemene, og dessuten av helse og omsorg.

Leserbrev er et stoffområde som blir mye lest, og en kommunikasjonsmåte som kan innebære en viss makt til å sette dagsorden. De seks avisene opplyste at de ofte brukte leserbrev som utgangspunkt for å ta opp saker. Undersøkelsen viser ikke hvor mange

leserbrev som havner i redaksjonene alt i alt, eller om det er flere av kvinnenes brev som havner i papirkurven. Men samtlige leserbrevredaktører i avisutvalget var menn (Elvestad 1999).

Hva skjer når de store mediene (ofte på kvinners initiativ) prøver å motvirke tendensene til usynliggjøring ved å skape nisjer som er spesielt henvendt til et kvinnelig publikum? En undersøkelse av Dagbladets "LIV"-bilag (nå avlivet) og VGs "Din søndag" (eksisterer fortsatt, men ikke med utpreget kvinneprofil) viste at bilagene som i en periode var rettet spesielt mot kvinner, langt på vei holdt seg til det biologiske kvinnebildet, der kvinnen først er mor, kone, elskerinne, skjønnhetsobjekt eller pasient, dernest menneske; og at oppslagene i overveiende grad var upolitiske. Få kvinner fikk stå fram som eksperter eller forskere. På den annen side viste analysen at kvinner ble godt synlige. Faktisk var de i flertall på disse avissidene, som ble til i et forsøk på å skaffe flere kvinnelige lesere. Mange av kvinnene som uttalte seg i bilagene, var vanlige grasrotmennesker uten formelle posisjoner. En kan med andre ord snakke om en demokratisering av deltakelse, men parallelt en avpolitisering av det man deltar i (Wright og Østrem 1994).

Er avpolitisering her et dekkende begrep, og er det i så fall særegent for kvinnebilag? Vi er vant til å tenke at menn er opptatt av nyheter og harde fakta. På den annen side blir kvinners medievaner av og til latterliggjort eller sett ned på, med referanse til såpesmak og ukebladlesing. Anita Werner refererer til Boyle og O'Connor som mener at "kvinners interesse for såpeoperaer og menns interesse for sport i fjernsyn på mange måter kan sidestilles" (Werner 1993:255-256). Også i sportssendingene ligger store mengder emosjoner, formidlet såvel av utøverne som av reporterne. Disse smitter over på seerne. Det er i alle fall kontroversielt å si at en fotballkamp er mer kulturelt høyverdig enn Offshore.

Diskursanalytikeren Norman Fairclough sier at nyheter er en begrepsmessig og idemessig virksomhet; de bygger på uttalelser, krav, holdninger (og handlinger, kunne en føye til); mens følelser, sammenhenger og relasjonelle kvaliteter har en klart underordnet plass (Fairclough 1995:64). Vi vet med bakgrunn i publikumsforskning (Høst 1990, 1991, Høst og Roppen 1994) at stoff som handler om menneskelige relasjoner (omsorg, utdanning og oppvekst, helse- og sosial, personalia, leserbrev, kultur osv.) har klar overvekt av kvinnelige lesere. Spørsmålet er om dette stoffet - kvinnenes prioriterte - får den plassen det fortjener, og om det blir behandlet som viktige politiske spørsmål.

Våren 2000 reklamerte "CLUB - TV-kanalen for kvinner" med følgende områder som skal friste den kvinnelige seeren: "Livsstil, helse og skjønnhet; hus, hage og interiør; gastronomi; aerobics; erotikk; showbiz-nytt; rettssaker og mote". Denne annonsen, publisert i en rekke dagsaviser, korresponderer godt med en trang, apolitisk ramme for hva kvinner antas å interessere seg for; sterkt akkompagnert av kommersielle forventninger.

Det er flere grunner til at kvinner kommer mindre enn fortjent til i mediebildet, og til at de blir synliggjort på en til dels diskriminerende måte. Noen av dem har først og fremst med maktforholdene i storsamfunnet å gjøre, andre med interne medieforhold, atter andre med medienes spesielle måte å utøve makt på - eller en kombinasjon av disse.

For det første er journalistikken tradisjonelt topptung. Kildene blir hentet fra ledernivå i næringsliv og politikk, og sindige menn med bastante uttalelser blir ofte foretrukket framfor kvinner som kanskje uttaler seg vagere. Den danske forskeren Kirsten Gomard gjorde en undersøkelse blant lokalpolitikerne i Århus byråd. Hun studerte hvordan de kvinnelige og mannlige politikerne uttrykte seg, og la vekt på det hun kaller den "kommunikative innpakningen". Det hun fant, var at mennene oftere enn kvinnene benyttet seg av vittigheter og pynt, mens kvinnene var høfligere, og snakket mer forsiktig om at de "syntes" og "kanskje det" (Gomard sitert i Hagemann og Krogstad 1994).

Mediene vil gjerne ha entydighet og ikke for mange modifikasjoner. Problemet er, som vi vet, at situasjoner og hendelser sjelden er entydige. Men problemet kan også være at den som uttaler seg (særskilt om hun/han er politiker), vegrer seg for å komme med klare svar der det burde være mulig. En vegrer eller "kanskje det"-type blir sjelden medienes favoritt. Den amerikanske sosiologen Herbert Gans (Gans 1979) arbeidet i ti år med å undersøke tunge nyhetsinstitusjoner i USA. Han var opptatt av verdier, profesjonsstandard og hvilke ytre pressmekanismer redaksjonene ble utsatt for. Han konkluderte med at mediene velger de produktive talsmennene, de som er dyktige til å skaffe omfattende informasjon og fakta. Slike kilder sparer journalistene for mye arbeid. Dessuten blir de valgt som har vist seg å være pålitelige, da slipper man å sjekke så mange andre kilder. Journalister stoler mer på dem som vil samarbeide og behandle dem pent, som er fortrolige og har formell autoritet. Og de stoler på dem som likner dem selv. Kilder fra øvre middelklasse blir dermed overrepresentert i sentrale medier. I tillegg blir kilder i offisielle posisjoner oftere brukt, fordi de er antatt å virke mer overbevisende overfor publikum. Og kilder som er velartikulerte og konsise (gjerne personer som kan fremme en sak punktvis) blir foretrukket. Spesielt er dette viktig i etermediene.

Disse punktene har et konservativt preg. De viser at mediene satser på de velbrukte, de etablerte og kjente. Og i og med at kvinner relativt sett er nykommere på den offentlige arena, så vil slike konvensjonelle kildevalg bidra til å usynliggjøre dem. Et klart flertall av rundt 500 norske journalister var for ti år siden enige i påstanden om at pressen fungerer som et konservativt etterslep i likestillingsprosessen (Eide 1991). Det betyr kanskje at mediene snarere forsterker enn bidrar til å minske det demokratiske underskuddet på dette feltet.

Forsker Odd Vaage undersøkte midt på 1980-tallet hvem som faktisk var journalistenes kilder (Vaage 1985). Han kom fram til at seksti prosent av de som ble intervjuet, tilhørte gruppen med høy inntekt i Norge, mot åtte prosent av befolkningen. 56 prosent av kildene hadde universitets- og høgskoleutdanning, mot 11 prosent av befolkningen. Han konkluderte med at en slik kildeovervekt av høyt utdannete middelaldrende menn, viste hvordan pressen prioriterte makteliten i samfunnet, og en gruppe med klart utformet mediestrategi.

Verdikommisjonens undersøkelse (Allern 1999) viser at bare sju prosent av hovedkildene i de undersøkte avisoppslagene var fra "grasrota" - det vil si mennesker i vanlige yrker som ikke representerer eller leder en institusjon eller organisasjon.

Med andre ord dominerer de kildene som er mest forutsigbare, fordi de har lært seg å omgås mediene, for å unngå å "bli tatt på senga eller med buksene nede". Denne tendensen til at mediene møter "velforberedte kilder" har bare økt siden 1980-tallet, mest markert i form av de mange mediemeglerfirmaene som ekspanderer kraftig.

"Kildene gir seg selv" er et av de hyppigst gjentatte mantraene i den journalistiske diskursen. I en del tilfeller tilslører denne typen utsagn at man opphøyer en konvensjon til det eneste mulige, til naturnødvendighet. Riktignok skal mediene overvåke makten, og mange av de "selvsagte" kildene det da er naturlig å oppsøke er menn i lederposisjoner. Men hva med dem som må tåle konsekvensene av makthavernes vedtak? Den danske journalistlæreren Mogens Meilby etterlyste for ti år siden en større vekt på "konsekvensekspertene", de som til syvende og sist blir berørt av beslutninger og prioriteringer "der oppe", og som for øvrig kan ha en rik erfaringsverden å bidra med overfor journalistene. Men mediene fortsetter i stor grad å velge de kjente og velbrukte.

Den nye profesjonaliseringen av informasjonsvirksomheten har også gjort at enkelte ledere får mer monopol på å omgås mediene, mens de som arbeider lengre nede i systemet, får beskjed om ikke å uttale seg. Dette bidrar til å fryse den skjeve kjønnsrepresentasjonen, med mindre det i framtiden skjer drastiske endringer i for eksempel kommunal ansettelsespolitikk. Sammensetningen av de lokale parlamentariske organene er ikke altfor kjønnsmessig skeiv, men blant toppene i forvaltningen finner en ofte stor ubalanse (se tabell 4).

Slik "profesjonalisering" kan også føre til at det vanlige publikum (spesielt kvinnene) blir fattigere på identifikasjonsobjekter som minner om dem selv. For det nye systemet gir liten plass i mediene for mellomledere og grunnplansfolk som også har ansvar, som også har noe på hjertet, og som ofte kjenner viktige sider ved sektoren de arbeider i, bedre enn lederen som tilbringer dagen på kontorer og møter. Gapet mellom de mektige på den ene siden, og de menige og maktesløse på den andre, kan komme til å vokse. Fremmedgjøringsprosessen i forhold til det politiske livet, til næringslivet, til toppene i forvaltningen, blir styrket om mediene framstår som leder- ener- og mannsforum.

Tabell 4: Etatsjefer i norske kommuner

Ledertype	Menn tall/prosent		Kvinner tall/prosent
Rådmenn	386 (93 %)		32 (7 %)
Personalledere		165 (63 %)		97 (37 %)
Økonomisjefer		329 (81 %)		78 (19 %)
Skole/oppvekst		315 (84 %)		60 (16 %)
Helse/sosial		329 (71 %)		136 (29 %)
Kultursjefer		203 (65 %)		110 (35 %)
Tekniske sjefer		317 (96 %)		12 (4 %)

Det koster mer tid og krefter å oppsøke vanlige mennesker, de som er eksperter på konsekvensene av politikernes vedtak og etatsjefenes disposisjoner, Meilbys konsekvenseksperter. Blant de sistnevnte finnes i alle fall kvinnene i (minst) samme grad som menn. Vil medier som i dag er utsatt for innsparingskrav og et sterkt, kommersielt trykk, prioritere tid og krefter for å nå denne "ekspertisen"?

En annen grunn til den markerte mannsdominansen i avisspalter og etermedier er at kvinnene selv i liten grad har inntatt journalistikkens topp-posisjoner. Kvinnene er ikke blant dem som legger premissene for mediedekningen internt i redaksjonene. "Så lenge de fleste vaktsjefer er menn, tenker kvinnelige journalister som menn", sier en journalist i min undersøkelse (Eide 1991).

Likevel viser erfaringene at flere kvinner er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for å øke kvinnenes del av mediebildet. En hovedoppgave i medievitenskap der de daværende kvinnelige sjefredaktørene i Norge ble intervjuet (Kåset 1993) konkluderer blant annet slik:

De fleste kvinnelige sjefredaktører framhever sitt ansvar for bedre synliggjøring av kvinner og barn, og for mer bruk av dem som kilder. Dessuten er de negativt innstilt til medienes fokusering på vold og sex, og advarer mot at avisene skal bli mer lik ukebladene; med mer vekt på underholdning og mindre på seriøse spørsmål. Hva de gjør i praksis vet vi mindre om.

Hvem ansetter redaktørene? Det gjør eierne, og de er som regel menn. En undersøkelse foretatt høsten 2000 viser at bedrifter med kvinnelig styreleder i langt større grad har kvinnelig adminstrativ leder. I de store mediekonsernene finnes kun én eneste kvinnelig styreleder - og dette etter tumultene rundt NRKs styre i januar 2001. I de fleste styrene er det langt mellom de kvinnelige medlemmene.

I ukepressens konserner finner vi en liknende kjønnsfordeling. Hjemmet/Mortensen A/S har fem mannlige og et kvinnelig styremedlem (representant for de ansatte); de to observatørene er menn. I Aller-gruppen A/S sitter ni menn og fire kvinner i styret.

De tradisjonelle nyhetskriteriene med sin vekt på konflikt, makt, sensasjon og det usedvanlige, bidrar til å usynliggjøre kvinner. Den store vekten på kriminalitet, som kvinner begår i langt mindre grad enn menn, gjør sitt.

Slik forklarer en ung, mannlig journalist den rådende nyhetsdekningen. Bortsett fra at denne unge mannen overser de mange kvinnelige politikerne, pådriverne, deltakerne og forslagsstillerne, så har han et poeng. Må kvinnene rane og sprenge seg inn i nyhetsbildet, eller kan en tenke seg et nyhetsbilde med noe mindre vekt på kriminalitet?

Mer enn sytti prosent av de kvinnelige journalistene i min undersøkelse mente at den gjeldende nyhetsprioriteringen hindret mer likestilt stoff i mediene, og mer enn førti prosent av de mannlige kollegene deres var enige.

Er den rådende nyhetsprioriteringen en selvfølge? Er den et utvetydig uttrykk for "det publikum vil ha?" Hvem er publikum? En rapport om lesing av lokalaviser (Høst 1990) viser at kvinner og menn leser avisene ulikt. Menn leser mer stoff om sport og økonomi pluss tegneserier, kvinnene mer om personalia, kultur, helse- og sosialspørsmål og om barns og ungdoms oppvekstvilkår enn menn; med andre ord mer artikler som handler om relasjoner mellom mennesker. Forskeren stiller spørsmål om det ikke ville være naturlig å prioritere stoffområdene annerledes. For eksempel skårer sportsstoffet definitivt dårligere blant leserne sett under ett enn flere av de kvinnelige lesernes favorittområder.

En fjerde grunn til den skeive kjønnsrepresentasjonen i mediene, kan følgende annonse illustrere. Lofot-tidende søker i fagbladet Journalisten (1/99) etter en ny medarbeider fordi "vår kvinnelige journalist slutter for å gå over i en annen jobb". Mange kvinnelige medarbeidere er alene på jobb, og føler derfor et sterkt press i retning av å opptre som "en av gutta".

Som nevnt blir kvinnelige journalister i mange tilfeller sosialisert inn mot en mannlig journalistisk norm, en særegen tenke- og væremåte. Den "sitter i veggene", i form av taus samstemmighet om hva som er viktige saker og hva som ikke er det; hvem som er gode kilder for journalistene og hvem som ikke er det, hvilke bilder som bør brukes av kvinner og menn og hvilke som kan gulne i arkivet, der det for øvrig også oftest er stor overvekt av mannsportretter. Den er en del av den "usynlige makten", en uskreven lov om hva og hvem som "teller". En kunne også kalle denne en "taus, men helt nødvendig kunnskap", fordi samtaler i redaksjonene ofte foregår i en form for innforståtte koder ("Dette er en sak", "Det der blir en enspalter").

For det femte vegrer kvinner seg mer enn menn for å eksponere seg i mediene. Flere journalister i min spørreundersøkelse nevner dette som en årsak til at det blir få kvinnelige kilder i avisene. Det kan henge sammen med måten kvinner blir behandlet på i de samme mediene, det kan også være beskjedenhet eller perfeksjonisme, eller generell frykt for å bli eksponert. Den tiltagende vekten på utseende og attributter knyttet til synliggjøring av kvinner i mediene, kan bli en hemsko. Her har aktive kvinner et ansvar for ikke å bekrefte disse tendensene ytterligere. Men ansvaret hviler kanskje først og fremst på redaksjonene.

En sjette grunn til at underrepresentasjonen av kvinner i mediene vedvarer, er at de som kunne utgjort en pressgruppe for forandring, ikke er enige seg imellom. Det skulle bare mangle. Kvinner som arbeider i mediene er like forskjellige som menn. Noen av dem er opptatt av å kjempe for kvinners rettigheter, og større plass for kvinners dagsorden (i den grad den avviker fra mennenes), andre er det ikke. Noen blir til og med beskyldt for å være "menn i skjørt". "Mange kvinner tar avstand fra sitt kjønn i sitt virke som journalist. Kanskje på grunn av usikkerhet." sier en mannlig journalist i min undersøkelse. Likevel var et flertall av journalistene, både menn og kvinner, positive til å bidra til økt likestilling gjennom sitt arbeid i mediene (Eide 1991).

Journalistikken har idealer som kan virke innbyrdes motstridende. På den ene siden skal nyhetsmediene gi et så sant og etterrettelig bilde som mulig av det som skjer i samfunnet; uten å ta parti, uten å misjonere og uten å blande nyhet og kommentar. Noen journalister kaller dette å "speile" samfunnet. På den annen side sier andre idealer at mediene skal ta parti for de maktesløse og vise engasjement. Honnøruttrykk som den fjerde statsmakt, samfunnets vaktbikkje, den lille manns forsvarer, inngår i idealdefinisjonen av det journalistiske oppdraget, og gir pressen et stort ansvar for utvikling av demokrati, ytringsfrihet og andre menneskerettigheter. Noen av journalistene i undersøkelsen min mener at å ta stilling for det underrepresenterte kjønnet må tolkes som en del av dette ansvaret:

Andre journalister mener at siden journalistikken skal speile samfunnet, kan den ikke ta stilling i likestillingskampen. De advarer mot misjonering:

Men journalistikken kan ikke speile samfunnet. Samfunnet kan på ingen måte framstilles slik det er. Det er umulig. "Virkeligheten" er ingen avgrenset størrelse som kan helles ut i et medium og dermed være "heldekket". Journalistikken kan i høyden speile brokker, utvalgte deler, utvalgte hendelser, utvalgte mennesker. Til enhver tid er det journalistene og mediene som velger hva som er viktig. At nyhetsbildet gir seg selv, er i stor grad en myte. For noen er det en nyhet at en håndballspiller svarer på spørsmål om hun vil posere for Playboy; for andre er det en ikke-nyhet. For noen er kongelige rykter eller fakta, for eksempel om at prins William har fått kjæreste en forsidesak, for andre er det i beste fall en notis. For noen journalister er det altoverskyggende viktig å dekke gatevolden, for andre er det et tankekors at volden (mest mot kvinner) i de tusen hjem blir så lite omtalt.

For noen er det viktig å lete fram såkalte innvandrerkvinner - kvinner med en annen og mer blandet bakgrunn enn den helnorske, for å undersøke hvilken innsats de gjør for å bedre sin egen situasjon, for andre er de bare interessante når de blir tvangsgiftet eller mishandlet. Journalister velger, redaksjoner velger. Journalistikken bør finne sin plass mellom illusjonen om "speiling" på den ene siden - og en kynisme som sier at "alt er konstruksjon", og at det derfor er uvesentlig hva som bringes til torgs - på den andre.

Det spørs. De kvinnene som har makt i mediene, har trengt gjennom et ganske tykt glasstak. Og de sitter som oftest ikke i de mest sentrale posisjonene. Samsvaret mellom økt antall kvinner blant de ansatte i mediene og flere kvinner representert i eteren/spaltene, er fremdeles uklart. I tillegg er mediene konvensjonsridde. Det krever både dristighet, tid og ressurser å satse på nye kilder, andre vinkler, andre prioriteringer av stoff. På den annen side er ikke mannlige ledere en samlet blokk mot framskritt. Mange er blitt stimulert til å tenke nytt når det gjelder målgrupper, blant annet fordi kvinnene har tatt fastere grep om fjernkontrollen og bestyrer avisabonnement og familieøkonomi med større finansiell ryggdekning enn tidligere. De forsøkene som har vært på å nå kvinnelig publikum i større grad trenger ikke ha forflatet kommersialisme som drivkraft.

Ennå er det mye vi ikke vet. Det har vært forbausende lite grunnforskning om journalistikk og kjønn i Norge, om selve yrkesutøvelsen, om de mange uskrevne konvensjonene som er med på å generere et handlingsmønster der menn fremdeles i stor grad får sette dagsorden. Mer slik forskning må til - og en større dialog mellom forskerne og dem som utøver både makt i mediene må være et av de viktigste målene med denne forskningen.

Allern, Sigurd (red. 1999): Pressens verdier, bilag til "Journalisten" 8.19.99.