Mosambik var ikke i hjertene våre, selv om Bondevik nylig hadde vært på besøk og lovet landet hjelp. Ikke før noen enkle bilder av kvinnen som fødte i et tre nådde oss. Ikke før TV-kameraene zoomet inn navlestrengen som ennå bandt mor og barn sammen, en meter over flomvannet. Så brakte de oss den lykkelige redningsaksjonen. Slik sa Dagsrevyens Einar Lunde at det var, i tirsdagens "Medienytt". Underforstått: så dramatiske bilder må publikum få for å at vi skal rykke til i godstolen. Vi ante et resignasjonens drag over ansiktet til Afrika-veteranen da han leverte sin kommentar.

Er den sann? Delvis kanskje. Mediebølger fra verden der ute ruller så intenst mot oss at vi blir herdet og overmette på inntrykk. Men la oss også vurdere et mer komplisert bilde. La oss forestille oss at empatien kan oppstå (eller svekkes) også på andre måter.

Mediene har gjennom historien i stor grad framstilt folk i Sør som mottakere og oss i Nord som ytere, givere. Dette på tross av at virkeligheten rett under overflatespeilet ser annerledes ut. Selv etter en viss gjeldslette i fjor betaler Mosambik 11 millioner kroner i uken i avdrag og renter på utenlandsgjeld. Vil de få katastrofehjelp i år som tilsvarer den halve milliarden de må ut med i gjeldsbetjening? Hvem yter? Mosambik fikk ettergitt en tredel av gjelden sin i fjor. Hvem skrev at de samtidig måtte privatisere produksjonen av cashew-nøtter (og dermed gjøre 10 000 mennesker arbeidsledige) og utdelingen av rent vann? For hver dollar som går sørover i u-hjelp strømmer minst ti nordover i form av renter og avdrag. Hvem "hjelper"? Hvor står det å lese? Hva gjør en slik skeiv mediedekning med publikums menneskesyn?

Mediene framstiller sjelden folk i u-landene som hele mennesker det er mulig å identifisere seg med. Altfor ofte blir "de der nede" synonymt med "den store mørke flokk", som sulter, kriger, truer med å komme hit som flyktninger, eller dør av AIDS. Hva gjør det med tenkningen vår når katastrofen rammer dem?

Mediene aksepterer langt på vei at det er to verdener. Vår verden, der eksempelvis mange HIV-smittede og AIDS-syke får medisiner som gjør at de kan holde seg i live lenge. Og deres verden, der det ikke finnes penger som kan gi fattige AIDS-syke slik lindring og livsforlengelse. Derfor dør de andre, og det blir akseptert som en del av verdens vedvarende logikk.

"Overfor det fremmede kjenner den bestående orden bare to reaksjonsmåter, som begge er like lemlestende" hevdet den franske filosofen Roland Barthes: "enten anerkjenne det fremmede som dukketeater, eller uskadeliggjøre det ved å fremstille det som et rent speilbilde av Vesten." I tilfellet Mosambik er dukketeater-metaforen den mest nærliggende. Dukker i trær og på hustak? Noe speilbilde av Vesten blir medienes rapporter fra Mosambik ikke. For det er "de andre" som dør.

I boken "Slik dør de andre" (1977) skriver forfatteren Susan George at vi i det tjuende århundre ikke kan la en fatalistisk holdning ("menneskeheten har til alle tider vært forfulgt av sult" og "noen av oss vil alltid være fattige") bestemme skjebnen til millioner av mennesker. Situasjonen deres er ikke "naturnødvendig", men skyldes bestemte krefter som mennesket har makt over, skriver George. Og vi kunne spørre hvilke krefter. Hva har skjedd i elvedalene i årene før denne katastrofen? I hvilken grad er den også et resultat av de siste tiårenes klimaendringer?

Mediene framstiller folk etter ikke-vedtatte, men likevel ganske tydelige hierarkier. De har med makt, med geografisk og kulturell nærhet - eller fjernhet - å gjøre. Mosambik er langt nede i hierarkiet. I noen grad er det logisk (vår regjeringskrise har en selvsagt forrang), i noen grad avspeiler den hierarkiske presentasjonen en skakkjørt verdensorden. Mediene kan velge å forsterke denne ordenen. De kan også velge å pirke borti den, i beste fall velge å opptre systemkritisk.

La oss si at vi mediefolk aksepterer at de mest dramatiske navlestreng-bildene må til før vi reagerer på lidelser langt borte. Kan det bety at vi legitimerer en ytterligere forsterkning av (jakten på) nettopp denne typen bilder - at vi bidrar til selvoppfyllende profetier? At vi dessuten (mer indirekte) svekker appellen til (og jakten på) den mer intellekt-pregete empatien som også vil forstå. Som vil kjenne kreftene bak en flom, mønsteret bak en forsinket og patetisk liten helikopterstyrke? Hva blir konsekvensene den dagen selv ikke navlestrengen duger?

Elisabeth Eide