KRISEMENN

Den nye mannsdebatten har ikke tatt helt av her hjemme. Tross tre bøker om mannen i den norske bokflommen, og selv om amerikanske Susan Faludi har kastet sitt undersøkende blikk på mannsrollen.

Derimot har kvinnedebatten blomstret. "Råtekst"-jentene har fått både pepper og melis for sine forsøk på å gjøre de personlige erfaringene politisk. Pepper blant annet fra to redaktører av en kvinneantologi som kommer neste uke, der den ene, en smule originalt, har brukt sin posisjon og spalteplass som kulturredaktør til å angripe konkurrenten.

Hva er det med mannen, da? Vil han ikke debattere selv? Dagbladet inviterte en lørdag i midten av september med følgende førstesideoppslag: "Sterke kvinner truer menn" og "Forskere: Mannsrollen i krise", pent flankert av en Ally McBeal med mye naken hud og kyssemunn.

Hovedoppslagets lille forsidebilde viste Kristin Moe og Kjell Inge Røkke, i en posisjon der ingen så ut til å føle seg særlig truet. Men så tok avisen det igjen på side 19. Typografi kan være et mektig virkemiddel. Øverst på siden står det at menn faller utenfor både på familie- og arbeidsmarkedet, og så tittelordet "Mann" med forholdsvis beskjedne typer. Fortsettelsen av tittelen "i krise" er satt med typer som dekker en kvart side. Mellom ordene ligger bildet. Vi ser en liten mann ovenfra, bærende på en seminarkoffert. Han står helt alene på en hellelagt plass og skotter til høyre. Etter jobb? Etter partneren sin? Etter drosje?

Sidene som følger bringer intervju med den vellykte forretningskvinnen Kristin Moe. På det ene bildet snakker hun i mobiltelefon og ser aktiv og alvorlig ut, mens en av hennes underordnete menn står bøyd over skrivebordet, vendt bort fra kamera (underforstått: litt kuet?). På det andre bildet den omsorgsfulle alenemoren Kristin Moe, som henter lille Patrik i barnehagen. Hun uttaler at "En spesiell type menn føler seg truet av vår framgang". Karrierekvinnene har det ikke så lett heller, får en inntrykk av, midt i mannskrisen.

Men er det på toppene vi finner de største problemene? Susan Faludi er, meg bekjent, opptatt av hvordan en del menn i tradisjonelle arbeiderklasseyrker mister fotfestet. Det kan vi kjenne igjen her hjemme. Permitterte verftsarbeidere søker ikke hjelpepleierkurs, omsorgsarbeid er utenfor deres horisont, også lønnsmessig. Mannsproblemet er blant annet et klasseproblem, det kunne mediene grepet mer fatt i. Faludi framhever dessuten kommersialiseringen som mannens fiende, ikke først og fremst framgangsrike truende kvinner eller feminister. Noe for Dagbladet?

For på toppene er det stabilt. Mannen er ikke mer nede for telling (uttrykket er hentet fra forfatteren Christopher Grøndahl, i Debatt 21) enn at han fremdeles bekler nitti prosent av stillingene som toppdirektør, sitter trygt i over nitti prosent av alle sjefredaktørstoler og 89 prosent av alle professorembeter. 84 prosent av alle ordførerkjeder henger rundt halsen på menn, og 92 prosent av alle kommunale rådMENN er nettopp det. Men menn utfolder seg ikke bare i toppsjiktet. I mediene hører og ser du som regel mellom 70 og 80 prosent menn. De enda mer mannstunge sportssendingene inntar husholdningene med dype brøl, og mang en kvinne går ned for telling i nevekampen om fjernkontrollen. Meg bekjent er heller ikke høstjakten avlyst.

Mannen er ikke i noen krise som kjønn, denne krisen er mediekonstruert. Noen menn får det vanskelig når produksjonsforholdene endres. De trenger fokus, gjerne på bekostning av Kristin Moe og Kjell Inge Røkke. Kommers-mediene utvider en del av blikket til å dyrke også mannskroppen. Her har kvinner og menn et felles grunnlag for å reagere, for de avkledte silikonfylte kvinnelige blikkfangene er ikke blitt færre: summen av blikkfang øker. De mennene som vil være foreldre på den moderne måten ved skilsmisse, de som vil dele omsorgen, møter veggen i lovverk og rettsvesen. Kan mediene løfte denne uretten mer fram?

Kanskje vil mannsdebatten ebbe ut før den får begynt, fordi fokus blir for generelt: triste menn nede for telling. Eller for spesielt, som når enkelte boklanseringer gir inntrykk av at mannens interesser er få og primitive. En slik reduksjonisme fortjener mannsdebatten ikke. Fredrik Skavlan tok et slags grep sist fredag, med fire gjester i studio. Eva Bratholm bidro med et bekymret oppspark og vilje til å ta fatt i mannens problemer. Jahn Teigen fikk bare sagt at han var mann, og fjernet dermed eventuell angst hos seerne. Jon Michelet pekte på at kvinnene fortsatt stanget både mot glasstak og lønnstak, mens Are Kalvø var optimist på vegne av seg selv og forhåpentlig også mange av de noe yngre mennene. Han så ingen problemer, snarere flere valgmuligheter i den nye mannsrollen, og vant slik kvinnehjerter over det ganske land.

Sorry, Kalvø, den er langt fra tabloid nok!

Elisabeth Eide