FRIHETEN I LALEIA

Ved innkjørselen til landsbyen Laleia står et lavt monument, bestående av seks hodeskaller. De er modellert til minne om geriljasoldater som måtte bøte med livet i kampen for Øst-Timors frihet fra den veldige naboen Indonesia.

Utenlandske reisende finner kanskje monumentet grotesk, men for innbyggerne er det naturlig, en av flere måter å hedre sine døde helter på. Etter friheten i 1999 feirer de hver måned livet med ekstra melk og rårisgrøt. En frihet som har kostet de fleste familier på Øst-Timor – verdens yngste uavhengige nasjon – dype traumer, mye sorg.

Til fjellene

Joana da Costa Barros Gusmao er enke, og en av landsbyens tolv helsearbeidere. De fikk opplæring av brasilianske nonner som kom til Laleia i år 2000. Mannen ble skutt av indoneserne i 1979, og hun har aldri giftet seg igjen.

Til fjellene, sier folk her. Da Indonesia invaderte det nylig uavhengige Øst-Timor i desember 1975, dro mange til fjellene for å yte motstand, selv om naboen med 250 millioner innbyggere, var en overveldende fiende. Først tjuefire år seinere trakk okkupantene seg ut, etter et blodbad hvor de benyttet de brente byers taktikk og ødela alt de kunne komme over.

I Laleia dro mange til fjellene. Joana også. – Vi flyktet for å redde livet. Invasjonen var massiv, sier hun nøkternt. Hun fulgte sin mann og tok med seg de fem barna. – Jeg var politisk assistent for Fretilin, forteller hun, tilbakelent på en liten terrasse utenfor venninnen Anas hus. En tispe med sju valper hviler ved føttene våre. En halvvoksen kylling pirker utøy av en kvinkende valp. Noen hus bortenfor koker en gruppe kvinner mat på et åpent kjøkken. Landsbyen gjør seg klar til fest for å feire sin hjemkomne sønn, Luis Corte Real, bosatt i Bergen, og hans kone Bente Mathisen, som fyller år.

- Vi måtte jo holde liv i geriljaen, forteller Joana. – I de bakre linjene dyrket vi maniok, sago og poteter. Vi hadde nesten ikke klær og sjelden nok mat. Men vi var tålmodige, vi ville jo være hos mennene våre, støtte motstanden.

Død, tap, angiveri

- Bar dere kvinnene våpen?

- Nei, ikke da. Tidligere, da vi var med i Fretilin under portugiserne, lærte vi å håndtere våpen. Men under indoneserne ble det ikke anledning til den typen kamp for vår del.

Forholdene i fjellene var karrige, vanskelige. Geriljaen led mange smertelige nederlag i 1978-1979. Joana mistet mannen sin og måtte vende tilbake til Laleia med barna sine. Der ble hun angitt. De tok henne med til Dili, der de torturerte henne, og …

Øynene hennes røper det munnen ikke sier. Vi er flere tilhørere. En mannlig slektning av vertinnen går forbi, nært. Ettermiddagen er så rolig, festen er nært forestående. Hvorfor spørre om detaljer når de fleste vet hva de indonesiske soldatene gjorde med kvinner i nesten alle aldre?

Sorgen til Ana vokste da hun ble enke.

- En revolusjon er slik. Død, tap, angiveri. Det er helt normalt, sier hun.

- Men om du møtte dem som anga deg. Hva da?

- Det gjør jeg jo. En av dem bor her. Når jeg ser henne, føler jeg meg uvel. Men jeg hater ikke, jeg ønsker ikke hevn.

Messe for de falne

Klokken fem er det messe i Laleias kirke. Flere enker deltar. Presten minnes de mange falne fra landsbyen. Før festen er det helt nødvendig å minnes de som selv ikke kan delta. Og barnekoret synger vakkert, flerstemt. Dylan’s Blowing in the wind er oversatt til nasjonalspråket Tetum. Det samme er Kumbaya, et av Joan Baez’ glansnummer fra 1960-tallet. Bønn, salmer, Jesu blod og legeme. Det vil si, smittefaren har gjort det av med begeret som før gikk på rundgang. Oblatene får gjøre nytten alene.

Antallet kirkegjengere er redusert nå, i forhold til under krigen, da den katolske kirken var bolverk og nettverk mot de indonesiske okkupantene. Nonner fraktet proviant til geriljaen, skjulte sårede og smuglet dem ut av landet. Prester lot kirken være et rom for motstand, trøst og trass.

En nasjon på tre kvart million skulle etter alle solemerker raskt bli nedkjempet av en gigant som Indonesia, med moderne hær, med støtte fra USA og andre stormakter. Innbyggerne skulle ha bøyd hodet og vært glade for tilbudet om å bli en ’autonom provins’ i det store øyriket. Men nei. Først kjempet de i tjuefire år. På tre fronter. Geriljaen: på sitt beste et par tusen mann og deres støttespillere, som Joana. Den katolske kirken, der menn som nobelprisvinner biskop Carlos Ximenes Belo samlet folket i motstand og mens nonner og prester gjemte og pleiet sårede. Og eksiltimoreserne, med nobelprisvinner – i dag utenriksminister – José Ramos-Horta i spissen, utrettelig reisende fra hovedstad til hovedstad over hele verden for å tale landets sak. Mange døve ører, men noen åpne – ikke minst i de tidligere portugisiske koloniene og i Portugal selv – bidro til at han ikke resignerte.

Alles bror og fetter

Disse kreftene, bistått av den indonesiske opposisjonen, pluss journalister som vågde skinnet sitt, brakte Indonesia i kne. Den viktigste reporteren var filmskaperen Max Stahl, som filmet massakren på Santa Cruz-kirkegården i 1991. Og da folket endelig fikk avgi stemme i 1999 – velge mellom autonomi under naboen eller full selvstendighet – var flertallet overbevisende. Så kom det siste blodbadet da rundt to tusen ble drept, titusener jaget på flukt og indoneserne til slutt måtte erkjenne sitt tap. Deretter rykket FN inn med soldater og byråkrater og styrte landet i knappe tre år.

Endelig, i 2002, kunne nyvalgt president, tidligere geriljaleder og politisk fange Xanana Gusmao, erklære landet uavhengig med Bill Clinton og Indonesias president Megawati Sukarnoputri som framtredende gjester.

Xanana Gusmao er vokst opp i Laleia, ytre sett en fattig landsby. Her er han alles bror og fetter, for fetter er et romsligere begrep enn i Norge. Husene i landsbyen er enkle, strøm har de i beste fall noen timer av døgnet. Men kyllinger og hengebuksvin vrimler rundt hjørnene, jordbruket kaster av seg, geiter og bøfler beiter på markene. De sulter ikke. Joana og hennes elleve venninner sørger også for å få ned barnedødeligheten med forebyggende helsearbeid. – Før døde seks-åtte småbarn her hver måned, av diaré, av feilernæring. Nå er tallet nede i tre-fire per år. Ungene får helseopplæring på skolen, og landsbyens vel 3000 innbyggere har jordmor og sykepleier som også dekker nærområdene rundt Laleia.

Det nærmer seg solnedgang. Venninnene Joana, Ana og Filomena sitter der, på plattingen i den varme fuktigheten. Nysgjerrige unger titter fram fra husets åpninger, og Ana truer dem halvt smilende med en sandal. Joanas bluse er sort, skjørtet rødt, og i kveld vil hun gjerne danse og drikke palmevin. Sorgen og historien er dypt til stede i Laleia. – Men nå er vi frie, endelig, sier hun. – Før var vi redde hele tiden. Alltid var det noen som ble arrestert, skutt eller fengslet. Og indoneserne tvang oss kvinnene med i politiske kampanjer. Nektet vi, så ble vi tatt.

Dans på lokalet

En sprakende høyttaler forkynner at festen er i gang. Lokalet er et stort åpent rom med en slags presenning over, kantet med flettede bambusmatter. Klappstoler langs veggene, et rikholdig matbord midt på jordgolvet. En bøffel er slaktet og redusert til kjøttboller, grillspyd og biffskiver. Landsbyeldsten ønsker velkommen, Luis fra Bergen og Laleia ønsker velkommen. Alle de inviterte klapper, halve landsbyen står utenfor og kikker. Maten holder til mange flere enn de inviterte, og skillene mellom innenfor og utenfor er langt fra rigide denne lørdagskvelden.

Det siste i timoresisk popmusikk fyller ørene. Unge menn med hvite skjorter farer over golvet og byr opp jentene på den andre siden av rommet, som på en danseskole. To sjuåringer danser også som det gjaldt livet. Eldre menn og kvinner er mer fordypet i samtaler. Men snart danser Joana også.

Klokken tolv blir det stummende mørkt. Palmevinen har avløst merkevarene i mange glass, men alle er vennligstemte, og snart durer en generator innleid for anledningen. I natt kan folk i Laleia danse til hanene galer.