Veien til Kabul

Publisert i Margunn Grønn: Lykke på reisen (antologi med kvinners bidrag, 2001)

A people is always misunderstood if only its rulers are quoted. Bernard Dadié

Det var en av disse dagene da varmen og fuktigheten lå som et disig teppe over slettelandet i Pakistans nordvestlige provins; en slik varme som får huden til å dampe. Den tørster etter et vindpust eller et høydedrag, og ethvert tilbud om luftforandring fortoner seg som en mulig befrielse.

Vi skrev juli 1997, og en religiøs studentbevegelse hadde i løpet av knappe tre år tatt makten i store deler av Afghanistan. En sjåfør jeg kjente skulle krysse grensen mot vest med hovedstaden Kabul som endestasjon. Jeg forlot familien i en luftkjølt leilighet i utkanten av provinshovedstaden Peshawar for å dra over grensen med to unge menn og en Toyota pickup. Jeg ville møte menneskene som bet tennene sammen under påbudte burkhaer og utrimmet helskjegg.

Shirin, sjåføren som skulle begynne å arbeide i Kabul, der familien hans befant seg, ga meg en anledning. Tolken, tjueårige Malik, skaffet jeg selv. Han var sønn av en afghansk venn fra gamle dager. Vi drøftet antrekk og sømmelighet. Jeg avviste tanken på heldekkende telt, men la et vakkert brodert sjal med en grunnflate på tre kvadratmeter øverst i bagen.

* * *

Fra første stund var jeg til heft. Uten meg kunne de to unge mennene bare ha dratt rett vestover da de var ferdige med å laste bilen. Nå som de skulle ha med en utenlandsk kvinne, måtte vi alle først inn i Peshawar sentrum for å hente en obligatorisk kar fra Khyber Rifles. For å krysse grensen mellom Pakistan og Afghanistan, tribal area, de lovløses tumleplass, er utlendinger pålagt å kjøre med væpnet militær vakt.

Vi skulle gjerne dratt tidlig, før heten senket seg for alvor, men Riflenes hovedkvarter åpne ikke før tidligst åtte. Vi ventet. Khyber-riflene trakk kanskje lodd der inne, etter å ha vurdert kjøretøyets beskaffenhet. Vår gevinst var en ung spire med pistrete skjegg og et våpen som så ut til å være produsert før første verdenskrig. Så var utlendingen - angrez - beskyttet.

Men avreisen drøyer. Vi - jeg - er en for mye. Doningen vår er en single-cabin pick-up, og i en single cabin finnes intet baksete. Lasteplanet er fullt av sjåføren Shirins eiendeler, i og med at han skal vende tilbake til hjembyen. Møbler og madrasser, kister og tepper. Kona og ungene venter i Kabul, tretti kilometer sør for frontlinjen, der Taliban-regjeringen skyter mot den forrige regjeringen, som har forskanset seg i nordområdene, men ønsker å vise muskler.

Fire personer i forsetet er definitivt én person for mye, og det at den ene personen er en kvinne, gjør saken mer delikat.

Khyber-riflen insisterer, med forbausende oppvisning av autoritet. Han skal sitte inne i bilen. Slik lyder hans instruks. Shirin må naturlig nok befinne seg bak rattet, og Malik, som har strevd med å oppnå forskriftsmessig skjegglengde for å blidgjøre Afghanistans nye herskere, blir etter ti minutters munnhuggeri nødt til å vagle seg på Shirins bagasjehaug. De første førti kilometerne bare, riflegutten skal leveres ved grensen og bli med en annen utlending tilbake igjen.

* * *

Veien letter fra flatlandet og slynger seg mellom bare, tørre gulbrune fjell. De vi skal beskyttes mot, er godt forskanset i ruvende borger på de steile åsryggene. Afridi-stammen lever av å smi våpen og handle med narkotika, sies det. Den pakistanske lovens arm rekker ikke hit. Området er som skapt for dem som vil forsvare seg mot inntrengere.

Ved Landi Kotal slipper vi av den unge riflemannen og fortsetter mot grensen. En rask tur til passkontoret, der belysningen er dunkel som følge av strømbrudd og jeg - den voksne kvinnen med det unge, afghanske følget - representerer en viss avveksling for de ventende mennene. Så ruller vi inn i Afghanistan. Shirin skifter fra venstre til høyre siden av veien, som dirigert av en autopilot. Hit kom britene, men ikke lenger. Kipling har beskrevet de britiske soldatenes dramatiske møter med sine overmenn, det frihetselskende fjellfolket. Jeg snur meg og skuer et stort metallskilt: Wel come to Pakistan. Keep left.

Keep away from potholes, kunne et skilt i motsatt retning med hell ha anbefalt. Langs veien står fiktive veiarbeidere, utstyrt med spader, lenende over hver sin lille grushaug. Afghanistan har ikke noe veivesen å skryte av. Men landet har mange tiggere, og disse er bare én variant. Guttunger og menn i alle aldre flytter daglig sine grushauger fram og tilbake, men veien forblir den samme. I beste fall flagrer noen tusener uendelig inflaterte afghanier ned til spadene og deres eiere som gave fra de mest empatiske sjåførene.

- Jeg liker Taliban, for de har skapt lov og orden i Afghanistan, sier Shirin. For å berolige passasjeren? Jeg svarer ikke. Den forrige regjeringen greide ikke holde styr på kommandantene sine, mange røvet og plyndret og trakasserte både kvinner og menn. Malik svarer heller ikke. Hans far, en velutdannet mann med mange år bak seg i Europa, overlevde høyt på strå i statsbyråkratiet under den forrige regjeringen, men ga opp etter ett års arbeid for Taliban, fordi de ikke mestret kunsten å styre landet, som han sa. Det er ikke så lett å regjere et land med halvstuderte prester fra landsbygda som ministre. Han ble i stedet flyktning med sine sju barn. Malik er eldst og bidrar til familieøkonomien med å undervise i engelsk.

Etter tretti kilometer langs veien til Jalalabad, storbyen i det lave slettelandet, er solen varm og tørsten plagsom. En veisjappe selger te og små kartonger med mangosaft. Vi er stanser. Bilen blir omringet av tre menn med svarte turbaner. Checkpost, hvisler Malik. Vi har oppdaget den for seint. Jeg hipser raskt sjalet på plass over håret.

Igjen er utlendingen til bry. De tre mennene på utsiden stirrer uten blygsel innover i bilen, og ser en kvinne i forsetet på en single cabin pickup, mellom to menn. Ganske tett. Turbaner rystes, munner kommenterer. Skandalen er et faktum. Mine reisekamerater er riktignok så unge at de kunne vært sønnene mine, men det går kanskje ikke klart fram, der jeg sitter med det svarte sjalet trukket opp over nesen.

- Dere kan ikke reise på denne måten, sier en av dem. - Det er uislamsk. I vår kultur sitter man ikke slik med kvinner.

- Hvordan skulle vi ellers sitte? Lasteplanet er fullt, argumenterer Malik diplomatisk.

Jeg prøver meg med noen tilleggsargumenter på dårlig farsi. Vil de at jeg, kvinnen, skal støve ned der bak? Mellom kommoder og madrasser?

Etter kort diskusjon blir de enige om å gjøre et unntak og mot sin vilje akseptere den uortodokse forseteplasseringen. Som en form for kompensasjon konsentrerer de seg intenst om bilens kassettspiller. Musikkelskeren Shirin har underholdt oss med et eksklusivt utvalg afghanske ballader på veien gjennom Khyber-passet. - En gave fra min beste venn, smilte han og nynnet med, og vi nøt det ville fjellandskapet og den inntrengende musikken om elskende som ikke får hverandre. Men musikk er ikke lenger tillatt i Talibans Afghanistan. Bare bønner skal synges. Shirin har knapt rukket å slå av kassettspilleren før de tre vaktpostene lener seg inn vinduet. For seint. Et lite håndgrep fra den ene svarte turbanen, og vips, så ligger yndlingskassetten på bakken.

Shirin knuger rattet, men holder kjeft og starter motoren.

- Vi kan få den igjen på tilbaketuren, sier jeg for å trøste. Eller for å slippe å tenke på at tapet var påført sjåføren fordi jeg satt der.

- They destroyed it. De trampet på den. Det var en personlig gave, knurrer Shirin.

- Du sa jo du likte Taliban?

- Nå liker jeg best kommunistene, de som regjerte før. Et trist smil før han lister hånden under førersetet etter en ny kassett.

* * *

Vi nærmer oss Jalalabad. Jeg er atter en gang en klamp om foten på reisefølget. Turen ble planlagt så fort at jeg ikke rakk å få returvisum til Pakistan i passet mitt. I klartekst betyr det at jeg trenger å møte noen representanter for det landet vi nyss forlot, hvis jeg vil ut av Afghanistan igjen. Malik anbefaler konsulatet i Jalalabad. - Så kan vi spise lunsj mens de behandler søknaden.

En hvitmalt port, og innenfor den en gruppe menn, sittende på to charpoyer - tauflettede senger. Et par plaststoler rundt et bord. Den pakistanske viseringen pågår i konsulatets hage, under et tre. Jeg setter meg for å vente etter å ha levert passet og en erklæring om mine edle hensikter. For anledningen er jeg slett ikke journalist, consultancy står det om ærendet mitt i det afghanske visumet. Konsulent. Alt og ingenting, og garantert av en frivillig organisasjon. Om jeg hadde valgt å være journalist, måtte jeg regnet med en ivrig talib - religiøs student - som trofast følge, og i tillegg er det dyrt og trist å bo på Intercontinental i Kabul, der journalister blir tvangsinnlosjert.

Malik overtar styringen i forhandlingene. - You must wait, sier en av funksjonærene. Svart turban han også, høyeste mote denne sommeren. Han vinker meg myndig videre mot det hvitmalte huset. En tjener følger etter, bærende på en stol med polstret sete.

Rommet er helt tomt og lukten gjennomtrengende. Det må ha blitt malt - vegger og tak - for mindre enn en time siden. Tjeneren plasserer stolen midt på gulvet og jeg blir bedt om å innta min plass. Her, akkurat her, kan jeg studere de fine hvite veggene og vente som det sømmer seg en kvinne. Utenfor blikkenes radius.

Jeg blir i løsemiddeltåken et halvt minutt, går så ut og spør om vi ikke skulle spise lunsj mens de ordnet viseringen. Malik blir avbrutt i forhandlingene av mine forsøk på å ta ledelsen, men skjuler sin frustrasjon med verdighet. Det vil koste noen hundre rupier, sier den ansvarlige, til min tjueårige venn. Vi betaler etter lunsj, sier jeg, før vi kjører til nærmeste restaurant, der alle tre kan nyte en Kabuli pilaw - ris med grønnsaker og kjøtt - ved samme bord uten at noen tar anstøt. Restauranten er tom for gjester.

Da vi for annen gang ankommer konsulatet, står den høviske funksjonæren som ville beskytte meg mot mennenes blikk, i porten og vifter med det røde passet mitt. - It is free, no pay, roper han begeistret, og vi tar avskjed som gamle venner. Hvorfor kunne jeg ikke innse at han bare var ute etter å være galant, etter å skjerme meg fra nærgående blikk? Og hvordan kunne han vite at jeg var immun mot slike øyekast, men ikke mot fersk maling?

Bort fra heten og slettelandet, nå begynner stigningen mot Sarobi og Kabul. Før krigen kunne sjåfører kjøre denne strekningen på halvannen time. Nå tar den minst fem. Veien er en kaotisk ruin og har så dype sår at bilene av og til må kjøre ut i terrenget for i det hele tatt å komme videre. Langs ruten står vannselgere og tilbyr blikkbokser fylt med elvevann. Vannflaskene våre er tomme. Vi drikker og betaler med femtusensedler.

I skumringstimen når vi Kabul. Sønderbombete bygninger ligner mørke abstrakte skulpturer mot den røde kveldshimmelen.

Vi får tak over hodet som avtalt, i god tid før portforbudet klokken ni. Huset er uten strøm, hele gaten er uten strøm fordi noen abonnenter ikke har betalt. Jeg prøver å lese med et enslig stearinlys. Alt er stille - noen timer. For denne første natten prøver den fordrevete regjeringen å bombe flyplassen. De store vindusrutene i huset klirrer som under et moderat jordskjelv, og himmelen blir et fyrverkeri av antiluftskyts. - Ikke vær redd, flyplassen er over fire kilometer unna, trøster vaktene i huset; trygge skygger i rommet som lyser opp i lange, rivende glimt. De har vent seg til disse aggressive kilene inn i stillheten. Er det bare ett angrep hver natt? Stearinlyset får brenne en stund til.

Lyset gir den sikten jeg trenger. Natten er taus og kjølig, så de rolige, strømløse viftebladene i taket gjør ingenting.

Ingen ble truffet denne gangen. Bombene fra forrige Kabul-regjering havnet på et jorde nær flyplassen. Neste dag oppdager jeg at mange av husene til hjelpeorganisasjonene har sandsekker utenfor vinduene for å beskytte seg mot vinduene under bombing. En eldre FN-mann med et ansikt som forteller at han har sett det meste av kriger, kommer med gode råd om hvor man skal oppholde seg i bombenetter. Bak en stabel med sandbags. Aldri stå ved vinduet for å studere lyshimmelen. Finne en krok av rommet.

* * *

Malik kommer midt i morgenlydene; tutende rickshawer og høylydte rop fra gateselgerne. Utenfor porten står en skjeggløs mann og veiver forvirret med armene. Han har tatt seg en luftetur fra asylet bak jernporten overfor vår. Heldekkete kvinner tigger langs fortauene. Malik forteller at planen min om å besøke Kabul universitet og den frittalende rektoren der, må skrinlegges. Jeg har lest at han har kommet med åpen kritikk av Talibans manglende respekt for utdanning, og jeg hadde gledet meg til å lete ham opp.

Men kvinner får ikke lenger adgang til universitetet, ei heller utenlandske consultants av kvinnekjønnet. Dessuten er ikke rektoren der lenger. Han har fått jobb i en bistandsorganisasjon og er på reise i naboprovinsen. I stedet blir jeg introdusert for to andre intellektuelle menn, begge tidligere lærere, nå bistandsarbeidere. Denne flukten fra universitetet begrunner de med svært sporadisk lønnsutbetaling. En av dem blir så engstelig da han får høre at jeg er journalist, at han ikke ytrer et ord av betydning. Den andre får jeg noen timers samtale med seinere, der han gir en rekke forklaringer på hvorfor de fleste med høy utdanning er så lammet av frykt. Regimet har fratatt oss selvrespekten, sier han. Redd deg om du kan, ta jobb i hjelpeorganisasjonene eller skaff deg mektige beskyttere. Selv leder han et av de få tilbudene om utdanning for jenter, der de får lære hvordan de skal unngå landminer. Han har ikke flyktet, ikke ennå. Faren og moren hans er gamle og vil ikke dø i et fremmed land. Andre kolleger, forteller han, blir i Kabul på trass. De fleste afghanere er jo her fortsatt. De avskyr krigen. De kjøper ikke den nye retorikken, tappet på flaske i pakistanske koranskoler.

Vi snakker om sameksistens og rom for alle. For de indiske sikhene jeg har sett glimt av i forbifarten, i basarene i Jalalabad. De kvinnelige lærerne, bondekvinnene på markene, nomadene, legene - og alle de unge mennene som under krigen har fått lære for lite om ydmykhet overfor selve livet.

* * *

Så melder de kroppslige behovene seg. Elvevannet var kanskje ikke friskt nok, og jeg sikkert for dumdristig under den varme kjøreturen fra Jalalabad. Kreftene svinner, de to akademikerne forsvinner, og jeg ber Malik oversette det som ennå finnes av aviser før han tar en research-tur til Universitetet på egen hånd. Han mottar det siste oppdraget med dårlig skjult entusiasme: så mye enklere for ham uten meg provoserende til stede. Selv iført mitt store svarte sjal med turkise broderier, er jeg klart upassende.

Elvevannet var bare moderat giftig. En dags utskylling er nok, og natt nummer to blir rolig og stjerneklar, uten fyrverkeri.

Malik vender punktlig tilbake neste morgen, etter å ha overnattet hos slektninger. Han har fått greie på at noen kvinner driver hjemmeskole i nabolaget, skole for jenter, som året i forveien ble sendt hjem etter Taliban-dekretet om utdanning. Det rykker i journalisten. La oss dra dit! Han, den ansvarlige, kjentmannen, som har tilbrakt de fleste tenårene i Kabul, bremser raskt og effektivt. Vanlige afghanere som blir oppsøkt av utlendinger vil få problemer, slik forholdene er i Kabul nå. Han bruker all sin tjueårige autoritet på å få meg til å fatte at mine behov er underordnet. Hjemmeskolene er ikke godkjent av regimet, de fungerer på tross, som små diskrete protester. Det skal lite til før de blir stengt. Jeg forstår, sier jeg. Vi skal ikke dit. Slett ikke. Fortell meg bare litt om skolene. Vær mine øyne og ører.

Da betror Malik meg at han drømmer om å bli journalist.

En tur med amerikanske Redd Barna kan jeg være med på. Til skjermete lokaler, ved sykehus og moskeer der organisasjonen gir ukekurs til stadig nye jenter og gutter. Pensum er å berge livet. I moskeen spiller ungene kort, på gulvet i jentesirkel og guttesirkel. Kortene har eselører, og bilder av forskjellige typer landminer. For minene finnes over alt i Afghanistan, i millioner, og ingen vet hvor de ligger begravd. Om sovjeterne hadde minekart, tok de dem med seg da de forlot Afghanistan i 1989. Og de - den gamle fienden - plantet langt fra alle. To kvinner leder gruppene med unger, som virker fornøyde over å få leke og spille litt i det store alvoret som krigen ennå er. Den ene kvinnen har amputert høyre bein i knehøyde etter å ha gått på en mine selv. Slik fungerer hun som pedagogisk eksempel mens hun venter på protese. Den andre er iført høyhælte, røde lakksko. Men andre sko venter i gangen utenfor den provisoriske skolestuen. Taliban har forbudt sko med høye hæler, selv lyden av dem kan virke distraherende på en mann, må vite. I hjørnet henger to lyseblå burkhaer. Leppestiften til den trassige kvinnen står i stil med fargen på lakkskoene. Denne gjennomførte stilen synes for meg som en så sofistikert blanding av innøvd vane og dumdristig trass at jeg blir stum av beundring. For det er ikke tider for pumps og dyprøde lepper i Kabul. I alle fall ikke utenfor husets fire vegger.

* * *

I seksti- og syttiårenes reisebøker var Chicken Street hippienes eldorado. Hit kom de fra øst og vest. I tykkmagete busser skranglet de seg fram til Kabul, der de tok inn på små hoteller, der de pillet sine lus og kjøpte smykker for småpenger.

Smykkehandlerne er der fremdeles, men mindre markskrikerske. De fleste kundene er borte. Bare hjelpearbeiderne er tilbake. Samtaler om annet enn vareutvalget får jeg bare med en enslig selger når vi er alene og butikkdøren ettertrykkelig lukket. Mannen lar meg forstå at han ønsker seg bedre tider, at de bedre tidene han husker var før, og de beste tidene befinner seg så langt tilbake i historien at han bare eier et bilde foreldrene har skapt for ham. Før 1979 med Sovjet-invasjonen, før 1978 med de to statskuppene. Lenge siden nå, det. Så underlig, å møte et menneske som er nostalgisk på vegne av en tid han ikke engang har kjent, og lengter etter en type kunder han aldri har møtt.

Men blir det noen handel? Jo, mannen min er interessert i frimerker, forteller jeg. Han tar en runde til kollegene sine, og vips, så ligger to små album på bordet. Vintrene i Kabul er kalde, mange familier har solgt alt de har for å overleve. Folk flykter, som de har gjort det i snart tjue år. Vi så dem langs veien da vi kom, tette menneskeklynger i og på overfylte biler, pickuper med femten-tjue personer. Mange unge menn flykter. Alternativet kan være å bli utskrevet som soldat.

For fronten er bare to mil borte, forteller Ahmed Rashid. Han residerer på FN-klubben, den pakistanske journalisten som er en av Talibans argeste kritikere. Den beskyttelsen kan han trenge, tenker jeg etter å ha samtalt med ham et par tidlige kveldstimer, omgitt av en smule eufori. Denne ettermiddagen har nemlig "noen" på mirakuløst vis smuglet inn et par kasser øl til det tomme kjøleskapet som går på aggregat når strømmen forsvinner. Boksene dogger, og femten-seksten gjester blir forventningsfullt høyrøstede før de får åpnet dem. Det er vanskelig å smake alkohol her uten en viss følelse av skyld og skam, men denne får konkurranse av en stille underlig fryd over å gjøre nettopp dette. Med svarte turbaner, representanter for Dyd-og-synd-departementet, hengende rett utenfor porten.

Rashid er nettopp kommet fra nord, og har knapt rukket å riste av seg veistøvet og krigens larm. Han har møtt de dunete helt unge guttene, to mil unna. De som blir sendt ut fra koranskoler både i Pakistan og Afghanistan for å gå i krigen, de som er blitt fortalt at det å dø i jihad er den sikreste veien rett til paradiset. De som er blitt fortalt at fienden - regjeringen i nord, også ledet av muslimske fundamentalister - er hedenske hunder som ingen rettroende kan forhandle, langt mindre dele makten med.

To mil er langt unna. Nærmere er de amputertes flagrende buksebein i basarene, den kvinnelige minelæreren lent over sine krykker, den engstelige akademikeren som ikke tør snakke, smågutter med armstumper, svarte og lyseblå burkhaer som telt over sittende kvinner med hendene utstrakt og lave strømmer av klage - og den gale mannen som surrer rundt i gaten der jeg bor, inn og ut av naboporten. Den avvikende skjeggløse. Men påbudet om skjegg, minst en knyttneve langt, gjelder kanskje ikke for dem som har mistet sin forstand. Det fins andre der inne, bak porten. Kanskje blir de enda flere.

* * *

Ryktene går om nye bombeangrep. Jeg kan ikke telefonere til familien i Pakistan. Kanskje er de redde for meg, selv om de vet at jeg ikke kan nå dem. Ingen vil garantere meg plass på Røde Kors-flyet, som er det vanligste transportmiddelet for såkalte expats, hjelpearbeidere eller FN-byråkrater. Pickupen og Shirin skal bli i hovedstaden. Det er greit. Malik og jeg bestemmer oss for å ta bussen etter fire dagers forsøk på å finne ut hva som foregår i Kabul og omegn.

Før sju er vi der, på stasjonen, og mønstrer den velbrukte, runde bussen som skal frakte oss helt til Keep Left-skiltet ved grensen. Malik og jeg kan ikke sitte sammen. Kvinner har sine egne plasser. En mor med fem små barn og jeg skal dele på tre seter. De to minste er i bleiealderen, de tre andre nysgjerrige oppdagelsesreisende overalt på den begrensede seteplassen. Moren har tre englers tålmodighet. Den er smittsom. Vi kommuniserer via noen brokker farsi, og jeg glemmer vannflaskene som triller fram og tilbake på gulvet under setene våre. Snart er de tomme, noen har skrudd av korkene.

Etter tjue minutter når vi første checkposten, utenfor bygrensen. Jeg har kamera og flere filmer i håndvesken, plassert på magen under det romslige sjalet. Det er forbudt å ta bilder i Afghanistan for tiden, spesielt av levende mennesker. Svarte turbaner kommer inn i bussen og sjekker bagasjen samtidig som de beordrer alle mennene ut. En av dem har gjemt et TV-apparat under setet. Det blir konfiskert på flekken, i det nye Afghanistan er ikke TV lenger tillatt. Forsyndelsen må bokføres, det tar en liten uendelighet av tid. I mellomtiden blir tiårige gutter sendt inn i bussen for å kroppsvisitere kvinnene. En for en reiser de seg i sine lyseblå burkhaer, uten å lette på visiret, og de unge guttene får beføle dem forsiktig.

Fembarnsmoren må være synsk. Hun har sett meg knuge og gjemme håndvesken under sjalet. Jeg blir sittende, hun også. - Maris ast, sier hun og nikker mot meg med det heldekte hodet sitt. Hun er syk. Jeg skimter øynene hennes gjennom burkhaens broderte gitter, en prøvende triumf. - Kalashnikov na darum, jeg har ikke maskingevær, spøker jeg og blunker til den lille kortklipte, som sjenert trekker seg tilbake uten å beføle den merkelige fremmede damen.

Det skal de ha, Taliban. Før fantes mange flere selvbestaltede checkposter og et farlig anarki langs veiene. Etter denne ene pausen går ferden så radig den bare kan, nedover den samme sønderbombete veien. Et stykke før Jalalabad stanser vi i en palmelund, og søker skygge under trærne. Varmen kommer krypende som en uvelkommen smiskende venn, og plastflaskene mine er tomme. To familier fra Kabul har benket seg på en veltet trestamme og skjærer opp en saftig vannmelon. Øynene mine må ha vandret, så snart sitter jeg midt blant dem med rød saft rennende nedover haken. Den ene kvinnen har arbeidet i et departement, den andre er lærer. Hva de gjør nå? - We sit in the home, svarer de unisont. Mennene nikker medfølende. Burkhaene er trukket bort fra ansiktene på kvinnene og henger løst bakover. Her i palmelunden hersker freden, vi deler det vi har, ungene leker, og vi ser ikke en eneste svart turban, ikke et eneste våpen.

We sit in the home. En brodert sko tramper på det mørkegrønne melonskallet.

Da vi kjører videre, sørover, østover i varmedisen, stadig nærmere nabolandet og venstrekjøringen, strømmer indisk filmmusikk gjennom høyttalerne.

POSTSKRIPT

Snart fire år er gått siden denne reisen. Taliban har befestet maktposisjonene sine, og Afghanistan er i skrivende stund rammet av den verste tørken på tretti år. Folk sulter, mange flykter, og både nomader og fastboende har blitt tvunget til å selge buskapen sin, fordi det ikke finnes beitemark. To regjeringsalternativer kriger fortsatt mot hverandre. På toppen av dette kommer FN-sanksjoner. Taliban har på enkelte områder blitt mer pragmatiske. Noen utdanningstilbud for jenter er gjenåpnet, men mye av undervisningen foregår på hjemmeskoler. Kjønnssegregasjonen er tilnærmet total, og de fleste av for- og påbudene gjelder fortsatt. Shirin vant nylig i USAs visumlotteri, Malik har giftet seg og blitt far til en nydelig gutt. Ahmed Rashid dukker stadig opp på e-postkontoen min med kritiske artikler. Selv har jeg besøkt landet to ganger til, men da i følge med andre europeere. Langt fra like spennende.

 

Elisabeth Eide har kombinert å reise med å skrive siden hun arbeidet i skoleavis og intervjuet en ekte hippie blant duene på Trafalgar Square i 1967. Hun har reist i alle verdensdeler og bodd i India og Pakistan i nærmere tre år. Nå er hun kommet dit i livet at hun synes det er mer interessant å reise tilbake til steder enn stadig å oppdage "nye" land. Gjensynsgleden er større enn de fleste andre gleder. Hun arbeider som forsker ved journalistutdanningen, Høgskolen i Oslo og har gitt ut flere fagbøker og fire romaner.