Jordskjelvet og Profeten

Av Elisabeth Eide, Batagram, Nord-Pakistan, Klassekampen 18.02.2006

Jordskjelvofrene venter på et mer normalt liv. Men et knippe karikaturer lager støy.

Kilometer på kilometer med terrassebruk blir innhyllet i soldis. Våren er kommet til Batagram i Nordvestprovinsen, der en smal elv med tidlig snøsmeltevann slynger seg gjennom dalbunnen, og husklyngene klorer seg fast i fjellsidene. Men landskapet rommer fremmedelementer. Mange familier bor i telt i sine egne landsbyer.

Dels bor de i telt fordi husene er borte eller skadet, men også fordi jorden stadig er i bevegelse og vekker fire måneder gamle traumer. Nye traumer kommer til når teltflyktninger fra avsidesliggende landsbyer har brukt opp de 25.000 rupiene (ca 2800 kroner) de fikk av den pakistanske staten. Et første tilskudd, sies det, til å gjenreise hus og hjem. Så dukker spørsmålet opp: Hvordan dra tilbake?

En rekke landsbyer og åkre er fullstendig rasert, og med dem livsgrunnlaget. I vintermånedene har mange solgt det de hadde av krøtter, spesielt før Id-høytiden i midten av januar. Det de nå eier, er en ruin og i beste fall noen smale terrassejordstykker. Eller det som en gang var et tre etasjers hus.

Det karrige landskapet gjør gjenoppbyggingen vanskelig. Men Batagram er langt fra skjermet fra hendelser i resten av verden.

Denne dagen er Ashura, et høydepunkt i den shiamuslimske høytiden Moharram, da de mest troende pisker seg selv med kniver for å minnes shiaenes første martyrer. Men i Medan-leiren, to kilometer utenfor selve byen Batagram med sine 182.000 innbyggere, finnes ingen shiaer. Likevel er forsyningskontorene i Batagram stengt på grunn av frykt for uro ved Ashura, og protestene mot karikaturene av Profeten i europeiske aviser. Leiren har ikke fått matolje denne dagen. Bilen som daglig fyller leirens vanntank har heller ikke innfunnet seg, og leirleder Mohammad Ghaffar er frustrert på vegne av nær tre tusen individer. De venter.

En rusten kabelbanereise fra hovedveien nordover, 250 meter hevet over elven, ligger landsbyen Koudghala. Her ble 96 av 121 hus ødelagt for fire måneder siden. 35 mennesker omkom. Ytterst på pynten sitter Sharifullah i en brun lenestol og blar formålsløst i et hefte når han ikke stirrer mot juvet der deler av hjemmet hans forsvant i dypet. Bak ham, i kaoset, ligger en åpen koffert. Fire måneder er gått siden han mistet konen sin i skjelvet. Takket være andre medlemmer av familien overlever den lille sønnen Imranullah, hans førstefødte, som nå er åtte måneder.

Det er ikke nok til å glede ham. Oppgaven med å gjenreise familiens hjem virker uoverkommelig.

Den sekulære skandinaven sukker over naturens dødelige angrep på et så usannsynlig vakkert område. Sharifullah og en venn som kommer på besøk, svarer at her må de forsone seg med at det er Allahs vilje. Om den enn kan virke streng.

Skyldfølelse er et av de viktigste traumene etter skjelvet, bekrefter Mohammad Aslam og Sibtal Hasan, begge psykologer og Behram Khan, psykiater. De er alle unge frivillige, til stede i Batagram for å bistå jordskjelvofrene.

- Vi tilbyr hjelp på dørstokken til folk, sier de.

Med dør mener de i de fleste tilfeller en dør av teltduk.

- Folk spør seg hvilke synder de har begått som gjorde dem fortjent til en slik straff. For å lindre disse følelsene forklarer vi dem hvordan jordskjelv oppstår. Vi sier at det finnes langt verre steder som ikke er rammet av jordskjelv. Vi må også utfordre lærerne. Noen truer ungene med at om de ikke er snille, så kommer nye skjelv.

Det kommer et nytt skjelv. Gulvet i det lille hotellet, rekvirert av FN til midlertidige kontorer, duver fem-seks sekunder før det roer seg. To skjelv til, svakere enn det første. «De europeiske alpene er som oldinger, de er falt til ro og beveger seg ikke mer. Himalaya og områdene rundt er som unge jomfruer. De bever stadig», sa en indisk venn en gang, etter et jordskjelv i hans region.

FN-ansatte som har overnattet på hotellet, får ordre om å flytte ut kommende natt. Telt er tryggest. Slik tenker også mange innbyggere i og rundt Batagram. Noen slår opp telt på hustakene eller i hagen. Så bruker de husene om dagen, men sover under tøyduken.

Fire måneder er gått siden katastrofen som har tatt livet av mer enn hundre tusen mennesker. Vinteren ble mildere enn ventet. Dermed frøs færre i hjel enn de verste spådommene. Nå venter nye utfordringer.

Regjeringen har foreslått å stenge teltleirene i mars, og dermed forsyningene til alle som har hatt sine midlertidige hjem der. De unge terapeutene sier det blir tungt.

- Mange er blitt vant til de daglige rasjonene. De blir fort avhengige. Det beste var om en person i hver familie nå dro tilbake for å begynne gjenreisningen. Folk blir deprimerte av å gå her og ikke gjøre noe.

De tre terapeutene er nokså nyutdannete. To av dem møtte en far som klagde over sin knappe to år gamle sønn. Etter jordskjelvet gråt gutten absolutt hele tiden.

- Det er viktig at moren gir ham masse kjærlighet, sa vi. Da svarte han bare at moren var død, forteller de.

Vi ble advart mot å dra hit, ikke på grunn av redsel for nye jordskjelv. I mediene dominerer nå reaksjonene mot karikaturene av profeten Muhammed. Jordskjelvet er trengt i bakgrunnen. Demonstranter har rettet oppmerksomheten mot Danmark, Norge og mot andre europeiske land der tegningene har vært trykket. USA blir nevnt stadig oftere, et uttrykk for demonstrantenes generelle frustrasjon.

Markeringen av shiaenes Ashura og fredagsbønn dagen etter med påfølgende demonstrasjoner er ingen god kombinasjon, sier kolleger. Men vi møter ingen uvennlighet, bare spørsmål fra mennesker som føler seg ydmyket, fordi de, om de enn ikke har studert karikaturene, oppfatter at noen europeere har villet krenke dem. De engelskspråklige avisene i Pakistan er fulle av kritiske artikler som setter søkelyset på vestlig dobbeltmoral og samtidig advarer mot å gi Samuel «Clash-of-Civilizations» Huntingdon rett, i praksis.

I Medan-teltleiren bor 2911 mennesker. Leirens leder Mohammad Ghaffar blar i en protokoll og ramser opp landsbyene de kommer fra: Ajmera: 33 personer, seks familier, Shamlai: 59 personer, 11 familier. Femten stedsnavn nevner han, med tålmodig nøyaktighet. I leiren får teltboerne det nødvendigste. Minst ti organisasjoner har bidratt, UNHCR med telt, UNICEF med latriner, mindre lokale NGOer med, moské, forsamlingsrom for kvinner, lekeplass for de minste og skole til leirens 1134 unger i den aktuelle alder. Leiren har elleve lærere.

Det nødvendigste i matveien er hvetemel, linser, matolje og salt. Te, melk og sukker hører ikke med, ei heller ris, kjøtt, grønnsaker og frukt, som bugner i basarene et kvarters gange unna. Ikke rart at familiene har brukt opp den lille kompensasjonen de foreløpig har fått for raserte hus. Derfor forlater få leiren, selv om våren nå er underveis, og dagtemperaturen lik en varm norsk sommerdag.

- Hvor skal vi dra?, spør de ifølge en bekymret leirleder. De har ingen steder lenger. De dyrket jorden eller leide jord. Mange terrasser er falt sammen og dyrene solgt.

I tilholdsstedet vårt, en enkel FN-teltenklave der hjelpearbeidere fra oppunder 20 nasjoner bor sammen, durer generatorene. De sørger for en viss nettadgang til Pakistans og verdens reaksjoner mot karikaturene og deler av den norske debatten. blir en klisjé. Hjemme er noen engstelige, vi taster tilbake at 99,99 prosent av befolkningen i Pakistan ikke demonstrerer, og at de som gjør det, for det meste opptrer fredelig.

Dermed kommer de ikke i nyhetsbildet, for slik er nyhetenes logikk. Og politikkens logikk: Oppmerksomheten rundt karikaturene kan ta luven av annen kritikk, eventuelt av regjeringen for mangelfull hjelp til jordskjelvofre.

De danske lederne for FN-leiren reiste sin vei for noen dager siden, etter en demonstrasjon mot karikaturene i sentrum av Batagram. Kanskje var det tre hundre i demonstrasjonen, kanskje ble de tolket som flere, fordi det til enhver tid finnes flere tusen menn i alle aldere i basarene. Markeringen forløp rolig. Ingen truet leiren, men frykten for at noe skulle vokse og komme ut av kontroll var der, og verdensnyhetene kan påvirke selv de mest robuste.

I utkanten av byen har 21 kubanere sin egen lille leir på skoleplassen foran en sammenrast ungdomsskole. De fleste er leger, og lederen, erfarne Carlos Rodriguez, er full av lovord om sitt nye tilholdssted:

- Folk er smarte, gjestfrie og fine samarbeidspartnere, sier han.

Kubanerne reiser rundt til landsbyer og leire for å registrere behov for hjelp, til operasjoner, til proteser - og for å lindre det som lindres kan lokalt.

- Her er én regjering med tusenvis av problemer, vi kan vel bidra lite grann, sier han. En gruppe barn er kommet til Islamabad og venter på flyet som skal ta dem med til den kubanske hovedstaden Havana, der de vil få nye og varige proteser til erstatning for de provisoriske de mottok etter skjelvet.

I Nord-Pakistan arbeider for tiden nær tre tusen av Rodriguez' landsmenn, spredt på en rekke leire i katastrofeområdene. At de, som ikke selv kan skryte av full ytringsfrihet, er indignerte over karikaturene, er knapt til å overraske. Slik kan man se det. Eller også som et eksempel på at de, som stort sett har arbeidet i latinsktalende land tidligere, har fått opp øynene for en annen verden:

- De som trykket karikaturene skulle ha blitt invitert hit for å lære om Pakistan og landets kultur. Vi katolikker forstår hvor krenket de føler seg. Redaktørene har skapt store problemer for europeiske team som kommer hit for å arbeide, sier Rodriguez.

Tolken vår, pasjtuneren Farouk Afridi, bryter inn:

- Det var veldig dumt av de europeiske avisene. Alle bør møte respekt for sin religion. Vi trenger å kompromisse for å leve sammen. Her i Nordvestprovinsen tar vi imot alle; vi forteller ikke kubanerne hva de skal gjøre!

Andre vi møter i Batagram forstår ikke hvorfor det er maktpåliggende å trykke slike karikaturer. De spør: Kan de ikke vise oss mer respekt? Her i landet respekterer vi også minoritetenes religioner, om de er hinduer, sikher eller kristne, sier flere. Og om det siste ikke alltid er i samsvar med virkeligheten, så er det slik mange føler og praktiserer.

Et provisorisk sykehus like nedenfor FN-leiren består av to konteinere og en rekke telt. Telt er også botilbudet til arbeidsstokken. Tobarnsmoren Bakhtmala er gift med en funksjonær på det nå raserte sykehuset i Batagram.

- Like etter skjelvet hadde vi ikke kokekar, ikke mat, ingen ting, sier hun. Det går bedre nå, som våren kommer. En liten ungeflokk stimler sammen rundt henne. De venter på at skolen, et steinkast unna, skal bli reparert og komme i gang igjen.

Mellom teltene går sykepleier Kishwar og ønsker seg større plass til pasientene. Men situasjonen er normal nå, mot hva den var.

- En halvtime etter jordskjelvet hadde vi tusen mennesker i sykehusområdet. Det fantes ikke senger nok, hva skulle vi gjøre? Alle ropte om hjelp. Mange hadde store skader og døde mellom hendene på oss.

Og nå venter de overlevende. På gjenoppbygging. På det normale livet.