REDAKTØR SOM TØYER RAMMENE

(Kabul) – Da Taliban falt og president Karzai kom til makten, trodde mange kvinner på økte friheter og et mer liberalt samfunn. De regnet med at alt skulle bli bedre. Nå er vi mer pessimistiske. For hver dag som går, blir fundamentalistene sterkere og sterkere.

Vårt forrige møte var i mars. Da våget hun ennå å se framover med nølende optimisme. Men motstand og trusler har fått pågangsmotet til å ruste hods Jamila Mujahid, en av Afghanistans mest frittalende kvinner.

Hun kom på netthinnene til publikum over hele verden da hun i november 2001 kunne annonsere Talibans fall på Kabul TV. Før den dagen hadde hun sittet hjemme, ikke uvirksom, men rasende under fem år med Taliban-styre. Så fikk virketrangen utløp. I fjor etablerte hun kvinnebladet Malalai oppkalt etter den kvinnelige krigerpoeten som skal ha båret det afghanske flagget i den andre krigen mot britene, 1879-1880. Åttende mars i år startet hun Afghanistans egen kvinneradio med samme navn. Radioen tar sikte på å nå kvinner som ikke kan lese – ikke minst lyttere langt ut over hovedstaden. De to jobbene kunne vært nok for hvem som helst. Men i tillegg arbeider Jamila Mujahid fremdeles som nyhetsoppleser på Kabul TV.

Kontoret hennes er knøttlite, med plass til maksimum tre sammentrengte besøkende. Herfra leder hun ti medarbeidere, fem i radioen, som har tre timers sendetid hver dag, og atter fem i bladet Malalai, med egne sider på engelsk. Hun vet godt at hun ikke kan snakke på vegne av alle afghanske kvinner, men hun kan snakke for mange av de utdannete bykvinnene, til en viss grad også for andre som ønsker seg i deres sted, når hun anklager krigsherrene og deres beskyttere.

HVA GJØR PRESIDENTEN?

Om slike dynamiske afghanske kvinner danner vi oss lett indre bilder: De er antakelig single, arbeidsnarkomane og gift med jobben. Men nei. Jamila ble som afghanske jenter flest tidlig gift. Hun var seksten år, og mannen ung universitetslærer. Sammen har de fem barn. Noen passer dem vel, en svigermor, en tante, der hjemme. For Jamila er på jobb, det er som om hun skal ta igjen for årene da utsynet ble begrenset av husets fire vegger. Ikke for det, under Taliban skrev hun artikler og publiserte aviser som ble spredd diskret til folk hun kunne stole på. – Men det kunne gå måneder mellom hver gang jeg var i basarene!

Kvinners bevegelsesfrihet er ennå et stort spørsmål i Afghanistan. Shura Ulema, et råd bestående av skriftlærde, konservative muslimer, har foreslått at afghanske kvinner ikke skal kunne forlate sine hjem i mer enn tre dager uten følge av mehram – nær mannlig slektning. Og om kvinner i det hele tatt skal arbeide for internasjonale organisasjoner, så må de være tett besløret, sier rådet.

– Slike utspill påvirker lederne våre. Hva gjør president Hamid Karzai, mannen vi kvinner satte vår lit til? Ingen ting. I to år har vi klaget over at kvinner ikke får opptre på TV annet enn som nyhetsopplesere. Vi bærer våre sjal på hodet, vi får lese nyheter, men ingen får synge. Dette er en skam for landets ledelse. Hvor mange andre land har det slik?

• Kabul teater har kunnet vise noen forestillinger på TV her?
• Ja, men de opptrer innenfor svært trange rammer.

"DU ER INGEN MUJAHID"

Hun henter fram siste utgaven av Malalai, som i likhet med mange andre afghanske publikasjoner, har en god porsjon med satire. Der finner vi en tegnet TV-skjerm med burkakledt kvinne som snakker forsiktig inn i mikrofonen. Tilskuerne er fire symbolfigurer, alle naturligvis menn. En representant for mujahedin (med kantet ullhatt), en for Taliban (med turban), en er president Karzai selv (med persianerhatt), og den siste en barhodet, vestligkledt, ’liberaler’ hjemvendt-fra-eksil afghaner som her blir anklaget for å lynraskt forandre seg til medløper for de konservative kreftene.

Jamila Mujahed hever sine sirlig opptegnete øyebryn og spør oss uten ord: Er symbolikken klar nok? Hun ser at vi ser. Og vi ser en kvinne med stor grunn til å være utålmodig, rasende. En Jamila som ikke blir mindre rasende av telefon- og brevtrusler, der et av de mildeste ordene de kaller henne, fembarnsmoren, er prostituert.

– Flere ganger har folk ringt meg anonymt. De sier jeg ikke er verdt noe. Hvorfor har du etternavnet Mujahid, spør de, det har du ikke fortjent. Jeg vet ikke hvor jeg skal henvende meg for å klage over disse truslene. Reaksjonene på den siste karikaturen var spesielt harde: Hvorfor har du laget denne, spør de som ringer, dette er nedrakking av den hellige krigen og motstandsbevegelsen. Du ivaretar ikke våre interesser.

EN LIBERAL FAMILIE

Jamila beveger seg ikke så mye til fots lenger, i Kabuls gater. I stedet bruker hun bil nå. Vennene hennes har tryglet og bedt henne om å beskytte seg. Men hvem skulle eventuelt stille livvakter til disposisjon? Fremdeles kommer hun tidlig på jobb hver dag, for hun er journalist med hele seg.

Familien hennes er pasjtunere, opprinnelig fra Kandahar i sør, men flere slektsledd har holdt til i Kabul. Faren var en utdannet, liberal mann, som ønsket samme muligheter både for sønner og døtre. Jamila valgte selv journalistikkstudiene ved Universitetet i Kabul, et valg som må ha vært applaudert også av ektemannen hennes. At han er en støttespiller kan vi også observere via tidsskriftet, der han er flittig bidragsyter. Og en av sønnene hennes står bak oversettelsene av artikler i Malalai fra farsi og pashtu til engelsk.

– Den eldste sønnen min studerer medisin på tredje året. Jeg har tre sønner til, under utdanning. Min eneste datter er seksten, kanskje blir hun journalist?

Selv begynte hun i kringkastingen i Kabul rett etter journaliststudiene. Først i radio, siden TV. Hun har mislikt mange av de regjeringene som har kommet og gått, og det må ha krevd en stor grad av tøyelighet. I motsetning til svært mange andre intellektuelle har hun aldri dratt i eksil, selv ikke under Taliban.

GRUNNLOV FOR KVINNENE?

Reviret hennes er her, i et bygningskompleks med roser og plen imellom, i et mediesenter med europeisk støtte – AINA – der så vel aviser som barneblader blir til. Malalai lytter til kvinners livshistorier. Bladet gir råd til unge gutter og jenter som er forelsket, men i en annen person enn den familien har sett seg ut. Og de skriver om politikk.

En annen satirisk tegning i Malalai viser fire dansere rundt en terrin med lokk på: en ukjent matrett. Den symboliserer den nye afghanske grunnloven, som er i støpeskjeen, men samtidig skjult. Dørene til prosessen rundt grunnlovsarbeidet har i stor grad vært avstengte, men arbeid pågår, smiler Jamila, med munnen, men ikke resten av seg.

I septembernummeret presenterte Malalai samtlige sju kvinnelige medlemmer av grunnlovskommisjonen, kanskje Afghanistans viktigste utvalg i dag. Nasjonalforsamlingen - Loia Jirga – med 500 medlemmer, skal etter planen tre sammen 10. desember for å behandle grunnlovsforslaget.

- Kvinnene er bare sju av nærmere førti. Og denne kommisjonen har ikke noen skikkelig kontakt med folket.

Den kontakten kan komme nå, siden grunnlovsutkastet ble presentert i forrige uke, og skal deles ut i et visst antall i alle provinser. I og med at knappet tjue prosent av befolkningen kan lese og skrive, begrenser den folkelige innflytelsen seg selv.

• Er de enige om noe, de sju kvinnene?
• Min personlige mening er at kvinnesak ikke må knyttes opp mot partier eller ektemenn, kvinnene bør representere ideene til afghanske kvinner.

Slik kritiserer hun elegant, ad omveier, men lett gjennomskuelig, sammensetningen av kommisjonen. Noen kvinner tilhører de gamle partifraksjonene, greier de å løsrive seg? Hun tviler sterkt. – Vi har kanskje en kvinneminister, men vi blir ikke ordentlig inkludert i planene likevel!

Grunnlovsutkastet virker ved første øyekast preget av kompromisser, og åpner for ulike tolkninger. Afghanistan skal være en islamsk stat, men sharia nevnes ikke. Folk skal ha like rettigheter, men kvinnene blir ikke spesielt nevnt. Borgerne skal ha frihet til å handle og uttrykke seg, så sant det de gjør, sier eller skriver ikke strider mot islam. I den siste formuleringen ligger kimen til mange uenigheter, siden alt fra kleskoder til regler for ekteskap og kvinners rettigheter tradisjonelt er blitt forbundet på ymse, improviserte vis med islam.

ETTERLYST: ALLIERTE!

– Vi trenger utlendingene. Vi har sagt til Dr. Brahimi (FNs spesialutsending): Informer nå med én gang de som sitter i regjering – og de utenfor – om kvinners rettigheter!

Jamila Mujahed tar seg sammen. Dette er et spørsmål hun har svart på mange ganger før. Kanskje har hun foredlet og rasjonalisert svaret. Det kommer punktvis, uten famling, med en finger i været for hvert krav.

– Det viktigste er sikkerheten. Dernest avvæpning av mennene. Så må vi få på plass en nasjonal militærutdanning, og de militære kan ikke bare komme fra én grein av folket.

Kvinnekrav? Med den raknende tryggheten i landet kommer de spesifikke kvinnespørsmålene i annen rekke. Daglig melder avisene og den uavhengige menneskerettighetskommisjonen om kvinner og jenter som blir bortført og tvangsgiftet, trakassert og voldtatt. Midt i hovedstaden frykter mange jenter skoleveien, fordi unge gutter som ikke har annet å gjøre, følger etter dem og plager dem.

– Dernest må regjeringen stille folks tørst etter lærdom. Og mediene kan bidra med å overbevise mennene om at kvinnene trenger utdanning, i like stor grad som dem, sier Jamila Mujahid. – Her trenger vi allierte i medier over hele verden!