Utvalgte dokumenter

Sjarmerende skeptiker

Klassekampen 2005-12-29

Elisabeth Eide og Terje Skaufjord klassekampen@klassekampen.no

Ivar Eskeland var tvisynt skeptiker med stor livsglede.

Oversetteren, forfatteren, mållagsmannen og islandsvennen Ivar Eskeland døde lille julaften, 78 år gammel. I Norge vil han - blant mye annet - bli husket som en av tidenes beste kåsører. En velmodulert stemme, satirisk, humørfylt og skarp, kan nå bare høres i reprise, men forhåpentlig ofte og lenge. Mange er vi som husker ham fra tidlige morgener, uforskammet opplagt, men også fra lørdager ved seine lunsjtider. Da hadde Ivar sine helgekåserier i NRK; da ble støvsugerne slått av, småpraten hysjet ned og slitne rygger lente seg tilbake i titusener av stoler: Lytt nå, og nyt!

I dag er det kanskje ikke så mange som husker Ivar Eskeland som formann i Afghanistankomiteen. Fra 1986 til 1990 ledet han styret, i stor grad sammensatt av neste generasjons venstreradikale, med naturlig autoritet. I 1986 var han dessuten president for den andre internasjonale Afghanistan-høringen i Norge, et arrangement som satte søkelys på Sovjetunionens krigsforbrytelser og på den humanitære situasjonen i det hjemsøkte landet. I 1989 besøkte han og hans kone Aase Peshawar, Pakistan, der de, ivrig lyttende, satte seg inn i forholdene i det største flyktningsamfunnet verden til da hadde sett.

Han refset så vel Vesten som Norge for deres omfavnelser av president Gorbatsjov, som før han trakk soldatene ut av Afghanistan, igjen prøvde å bombe landet tilbake til steinalderen og lot millioner av miner bli igjen da soldatene dro. Han beholdt et varmt hjerte - og en stor bekymring - for Afghanistan og afghanske flyktninger, lenge etter at han trådte ut av vervene sine. Vi som var aktive i komiteen, opplevde hvordan Ivar var like velforberedt når han stilte med kåseri på et forholdsvis tynt besøkt landsmøte som han var når han skulle tale til nasjonen gjennom NRK.

Ivar Eskeland kalte seg konservativ, også da han sammen med ulike radikale krefter kjempet mot utbyggingen av Alta-vassdraget eller mot norsk medlemskap i EU. Kanskje var han først og fremst en eminent sivilisasjonskritiker, en skarp refser av en sivilisasjon der mediene med sin stigende overflatiskhet ofte luller oss bort fra det vesentlige. Maktmenneskene fikk svi, enten de var redaktører som velsignet DU-journalistikken, eller politikere med luftige norske hus, forsvar av overgrep og diktatur eller naturvandalisme på samvittigheten. Ivar Eskeland var den tvisynte skeptikeren, han snudde på steiner andre lot ligge. På den annen side var han ingen moralist, men et menneske med stor livsglede. Dessuten hadde han en uhyre sjarmerende underfundighet som fikk lesere, lyttere og venner i mange leirer til å stoppe opp og undre med:

«Då eg var liten, lurde eg på, hugsar eg, kva Adam kan ha sagt til Eva då dette sambuarparet tusla ut or paradiset.

Kjære Eva, kan han ha sagt, - me lever begge i ei overgangstid.

Det gjer me òg, og eg likar ikkje alt eg ser.»

(1994 Nitimen)