Isabelle Eberhardt: En lidenskapelig nomade 

Elisabeth Eide, Morgenbladet juli 2004

I journalistikkens historie er hun en skikkelse som står avsides. Hun skrev i et rom som mange betraktet med angst og andre bare så vidt kunne skimte. Så alene var hun og så uendelig forut for sin tid.

Isabelle Marie Wilhelmine Eberhardt (1877-1904) var en ørkenfolkets kronikør, et utilpass og illojalt medlem av den koloniale eliten i Algerie. Hun var kvinnen som tok en manns navn, kledde seg i hans klær og konverterte til islam. Hvordan har det seg at en ung pike, født i en stor villa med hage i utkanten av Genève, foretrakk å galoppere fra oase til oase i Sahara og overnatte i soldatenes kaserner eller sufi-mystikernes enkle celler?

”Jo mer jeg legger fortiden bak meg, jo tettere smir jeg min egen personlighet”, skriver hun, på reise. Men fortiden er med på å gjøre Isabelle til den underlige, søkende nomaden. Hun ble født i sveitsisk eksil, utenfor ekteskap. Moren, Nathalie de Moerder, hadde rømt fra sin langt eldre mann, en høytstående embetsmann i tsarens Moskva. Med på flukten var tre barn og familiens huslærer, Alexander Trofimovsky. Nok et barn ble født i Genève før Isabelle.

En kanskje-far. Trofimovsky er en dominant skikkelse som gjør fem søskens barndom til en balansegang mellom klassisk, men uortodoks dannelse og kadaverdisiplin. Han er presteutdannet, anarkist og nihilist, en meget lærd mann, som selv har forlatt familien sin for å følge Mme de Moerder.                                                         

Isabelle er født fem år etter ankomsten til Genève. Etter all sannsynlighet er Trofimovsky faren, men det får hun aldri vite. Kanskje-faren tar henne i en hard skole. Hun lærer klassiske og moderne språk, som ung tenåring mestrer hun arabisk og kan lese Koranen. Parallelt drives hun og søsknene til hardt hagearbeid, og hun lærer å ri, en kunst som blir til stor nytte på hennes ferd gjennom landene i Maghreb-regionen.

I oppveksten er hun ensom, og livet blir vanskelig å bære da yndlingsbroren Augustin slutter seg til Fremmedlegionen. Hun har på det tidspunktet skrevet sine første noveller og innledet brevkontakt med en rekke personer, de fleste mannlige muslimer som nører opp om reisedrømmene hennes. Som tjueåring drar hun i 1897 med sin mor til Annaba (koloninavn: Bône) i Algerie. Noen måneder seinere dør moren, og Isabelle vender hjem til Genève og Trofimovsky. Men hun har allerede konvertert til islam, og har en klar idé om hvor hun hører hjemme, under den åpne himmelen, i Saharas stjernedryss. Her vil hun skrive, være forfatter og journalist. Hun har opplevd leden ved de franske koloniale salongene, hun har tatt navnet Mahmoud Saadi og søkt ut i ørkenen, til beduinenes leirbål.

T/R Algerie. De neste syv årene reiser hun inn og ut av Maghreb-regionen, i hovedsak Algerie. Landet er under fransk kolonistyre, med unntak av de sørlige områdene. Isabelles forhold til kolonimakten er mildt sagt komplisert. Som sveitsisk borger oppholder hun seg i Algerie på deres nåde, og samtidig vender hun ryggen til det gode selskap og bryter alle deres regler. Hennes selskap er arabiske og berbiske nomader, men også kolonimaktens soldater, som befinner seg nesten like langt fra salongene som hun selv. Etter vel tre år gifter hun seg med en arabisk funksjonær, Slimène Ehnni, og tror seg, forsiktig, fortjent til en smule lykke. De er fattige, og må tidvis tigge for å overleve, for deres forbruk av kif og alkohol er betydelig.

I Algerie finnes flere franskspråklige aviser, og Isabelle bidrar med reportasjer og skisser til Akhbar og La Depeche Algerienne om livet der hun finner det, fra stadig skiftende tilholdssted, ustoppelig underveis. Hennes beste samling er Sud-Oranais (Sør-Oran), oversatt til svensk i 1990. Den er en samling skisser og reportasjer, flere av dem i grenselandet mellom journalistikk og skjønnlitteratur.

Skjønnhet i det enkle. Hennes naturskildringer er vakre og høystemte, og kanskje er hun bedre i stand til å finne skjønnhet også der hun er omsluttet av karrighet og av ekstrem varme fordi hun er fattig. Det vakre faller i slike tilfeller sammen med lettelsen når solen går ned og heten slipper taket. Da kan hun legge seg til hvile på jorden, i sanden, og nyte synet av stjernene. Hun skildrer en kamels død så leseren sitter igjen med tårer i øynene. Hun skriver med undring og empati om den tidligere slaven Mériéma i Beni-Ounif, kvinnen som ble gal etter at sønnen døde, som lever av andres søppel og danser naken på sanddynene. Hun forteller om hvordan hun og kameraten Abdelkader drar på fest til de prostituerte i Zenaga og skildrer lyrisk hvordan en av dem, Mahrnia, lengter hjem, og vender seg pliktoppfyllende mot Mekka under asr, ettermidagsbønnen: ”Kamelpassernes og de marokkanske soldatenes sorgløse venninne er langt borte nå. Dypt alvorlig bøyer hun seg vendt mot guebla (Mekka) til jorden i støvet og ber med lav røst mens armbåndene klirrer.”

Ramadan. Isabelle/Mahmoud skriver ikke først og fremst om kvinner, men når hun gjør det, er det særlig de ulykkelige, de som skjebnen har ført inn i prostitusjon eller galskap – eller kombinasjonen. For hun holder seg blant mennene. En kvinnelig reporter ville knapt overlevd i datidens Nord-Afrika, hun ville i alle fall ikke kunnet sale sin hest og reise dit drømmene lokker henne. Som Mahmoud kan hun også forlate sin mann når trangheten i Ténès, byen der han arbeider, blir for overveldende. Hun drar til Algér, der redaktøren og vennen Victor Barrucand tar imot, og så sørover, stadig lengre inn i Sahara med et forskudd i lommen.

Hun reiser med nomader eller blir utstyrt med reisefølge av general Lyautey, en liberal general som blir hennes venn. Reisefølget er stort sett muslimske menn, og det er med dem hun deler sine opplevelser, blant annet under fastemåneden, Ramadan. Slik skildrer hun øyeblikket før fasten brytes den første kvelden: ”Det er ventingens siste stunder, de mest febrile. Ledens skygge forsvinner fra de bleke, anspente ansiktene. Man hører latter og spøk. […] Nå dør aftenen bort i en lilla natt, og tingene får blå, mørke, kjølige farger. Da stiger en dvelende melankolsk stemme langt bortefra, fra ksarens (landsbyens) ruiner i dalens dyp; det er muezzinen som roper ut magh’reb-bønnen og kunngjør at fasten nå kan brytes. Man trekker et dypt lettelsens sukk. Alle lover Gud med høy røst. Og mens de unge mennene kaster seg over tobakk og kaffe går de fromme, eldre mennene med sine langsomme bevegelser ut på veien for å be, stille og alvorlig, som vanlig.”

En angstfylt mystiker. Slik får hun fram stemningen i det alminnelige, i gjentakelsen. Hun bidrar ukentlig til Barrucands avis. Men hennes primære mål, erklærer hun, er å komme dypere i det guddommelige. Derfor søker hun opptak i en av de viktigste sufi-ordenene i Algerie, Qaderiya, og blir godtatt. Eller blir hun repressivt tolerert, som et slags bindeledd mellom kolonimakten og visse forsonlige sjikt blant undersåttene? Ingen kan si dette sikkert. I sitt siste leveår blir hun invitert til sufienes høyborg i Kenadsa, men etter en ukes innestengt kontemplasjon, blir hun rastløs og ber marabout-en Sidi Brahim om tillatelse til å komme og gå. Hun tåler dårlig å sove lenge under tak. Fra Kenadsa sender hun reisebrev om taleb-ene, de religiøse studentene som hygger seg med å synge og brodere, og med det hun kaller mer unevnelige gleder.

Men midt i den religiøse halvekstasen bærer hun på en angst. I 1901 ble hun forsøkt myrdet med sabel av Abdallah, medlem av en rivaliserende sufiorden. Han kjente henne ikke, men sa under avhør at han måtte drepe henne. Hun – mannekvinnen – var en anstøtsstein mot den islam han holdt seg med. På sykehuset som leger hennes dype sår i armen er Isabelle i ferd med å resignere. Hun føler seg forfulgt fra mange hold, og biografene har spekulert på om Abdallah – fjernt fra å være Allahs redskap – faktisk ble gitt oppgaven av kolonisatorene som betraktet henne som en subversiv europeer. Hun får aldri vite hvem som eventuelt står bak Abdallah, og kanskje er denne usikkerheten med på nærmest å drive henne i armene på general Lyautey, ansvarlig for den franske framrykningen i sør. Beskyttelse trenger hun i alle fall.

Helt eller nyttig idiot? Om Isabelles forhold til kolonimakten strides de lærde. Var hun deres nyttige idiot, eller var hun – tross vakling og allehånde bekjentskaper – en antikolonial helt? Det sikre er at hun var dypt engasjert i å gi et flerfarget bilde av de andre, her de koloniale undersåttene, ørkenboerne, nomadene. Hun gjorde deres liv til sitt, hun ble et stykke på vei til den andre med sin konvertering og sitt enkle, eiendomsløse levevis. For henne var ikke pendlingen mellom oasene vågestykker som hun valgte – for dernest å kunne berette om dem blant kultiverte franske tilhørere i Alger. Det var selve det livet hun søkte: ”Mange ganger i mitt omflakkende liv har jeg undret meg over hvor jeg er på vei og blant nomader og enkle mennesker forsto jeg til slutt at jeg vendte tilbake til livets kilder, at jeg gjorde en reise i menneskelighetens dypsjikt.”

Romantisk, kanskje. Inspirert av Rousseaus ’edle ville’. Men et hardt liv. Isabelles helse skranter tidlig. Hun herjes av malaria, tennene råtner, og hun er nesten anorektisk tynn. En farlig levemåte, innrømmer hun, men for henne er farens øyeblikk håpets øyeblikk, som hun skriver: ”Ellers er jeg fylt av tanken på at man ikke kan synke lavere enn til seg selv.”

Isabelle Eberhardts skrifter byr på mange slike betraktninger, en slags mismodige aforismer fra et liv der ensomheten – midt blant menneskene hun dyrker – tidvis overvelder henne, selv om hun også hyller den.

For å trenge dypere inn i religionen, trenger hun å være alene. Hun betrakter islam som en overlegen religion. Kanskje ser hun seg selv som en framtidig religiøs mystiker? For Isabelle er islam ikke bare religion, men også hjem for en rastløs sjel. Hun har mistet så mange, og skriver at mannen Slimène er hennes eneste familie og venn. Men hun er nær ved å miste også ham. På sin siste reise skriver hun i dagboken – delvis på og delvis mellom linjene – at han har en annen kjæreste. Og så prøver hun sørgmodig å heve seg over det, for henne er friheten mer umistelig enn en mann. Da hun høsten 1904 blir innlagt på sykehuset i Aïn-Sefra med malaria, kommer han likevel til unnsetning. De oppnår en slags forsoning, og flytter til huset hennes, nederst i byen, i bunnen av et uttørket elveleie. Der ender historien om Isabelle, for huset blir begravd i en plutselig stormflod, 24. oktober. Mannen overlever, men Isabelle drukner der, i ørkenen, tjuesju år gammel.

”Egentlig lider jeg ikke med fattigdom, naivitet eller grove manerer omkring meg. Det er slikt jeg innerst inne ikke berøres av. Men det som i lengden forekommer meg ulidelig, er noen menneskers stadige, jammerlige skam. Og dernest mangelen på mot, forsiktigheten, deres strev etter å leve på en forstandig og beregnende måte.”

”Jeg lengter etter å sove i den kjølige dype stillheten, under stjernenes svimlende fall, med bare himmelen som et uendelig tak og den varme jorden til seng.”

Sitatene er hentet fra The Passionate Nomad, The Diaries of Isabelle Eberhardt, redigert av Rana Kabbani, Virago 1987 og fra Eberhardts Södra Oran, Skarabe 1990.

 
FAKTA:
Isabelle Eberhardt
Født 1877, død 1904.
Forfatter, nomade og journalist
Yasmina et autres nouvelles Algeriennes, 1989.
Skrev for Akhbar og La Depeche Algerienne
Samlede verk (noveller, skisser, artikler, en roman) er utgitt av Marie Odile Delacour og Jean-René Huleu, på fransk. Deler av produksjonen hennes finnes på engelsk og svensk.