1. Problemstillingen ville kanskje vært stilt annerledes om etniske minoriteter var skikkelig representert i redaksjonene. Det er de ikke. Et unntak er Sameradioen, et annet er Østlandssendingen, der NRKs gamle innvandrerredaksjon har fått plass, pluss at det er rekruttert en del nye medarbeidere med etnisk minoritetsbakgrunn. 600 søkte på de utlyste stillingene. Men det særnorske utgangspunktet overlever. Lærebok/min sønn. Sært.
2. Det jeg har sett og gjort av forskning i Norge hittil, viser et skifte i fokus: de tidlige innvandrerne og flyktningene til Norge ble møtt med en viss journalistisk entusiasme, en nysgjerrighet i forhold til det fremmede; kombinert sikkert også med en god porsjon empati: kom de ikke fra fattige land? Var ikke mange flyktninger fra diktaturet i Chile, fra kommunistenes Vietnam, fra Khomeinys Iran? Entusiasmen var til dels overflatisk, et produkt av eksotisme kanskje mer enn et reelt forsøk på å finne ut hvordan de nye innbyggerne egentlig var.

* mengdeproblemet: en strøm (av-individualisering)

* kriminalitetsproblemet: også innvandrete mennesker er forskjellige, noen begår forbrytelser.

* kulturproblemet: de er kvinneundertrykkende, mer enn oss. De tilpasser seg ikke, lærer ikke norsk, kommer seg ikke fort nok i jobb.

Svenske forskere beskriver den samme overgangen: fra den vennlige eksotismen til hovedvekt på problemer. Dette kan også belyses statistisk: Fjeldstad/Lindstads undersøkelser fra 1996 viste at kriminalitet var det temaet der minoriteter hyppigst dukket opp - og i disse sakene var det en overvekt av ikke-vestlige. Rasisme, fremmedfrykt og høyreekstremisme får stor oppmerksomhet, mens diskriminering av mer hverdagslig karakter sjelden dukker opp. Nordmenn aktive, innvandrere passive. Innv. lite brukt som kilder om egen situasjon, enda mindre ellers.

I dekningen fins forskjell mellom asylsaker om enkeltpersoner og generelle oppslag om innvandringspolitikk. I de første: sympati for enkeltmennesker, i de andre: ofte frykt og avindividualisering. Harir: Dere, i deres individualistiske kultur ... Brune: offerhelter.

Mine funn: mer positivt fokus i feature/reportasjesjangeren enn i nyhetsdekningen. Enkelt å forklare; gjelder allment også.
 
 

3. Det finnes ingen "riktig" innvandrerdekning, og det finnes mange skjær i sjøen.

Her bare noen punkter som jeg tror vi journalister bør reflektere over. En del gjør det sikkert allerede:
 
 

* Hvem er innvandrer? Hvor mange generasjoner varer det? Blir ikke begreper som annengenerasjon og tredjegenerasjon absurde? Ma rukh-Ali: russejente, innvandrerjente, internproblem journalist/desk?
 
 

* Hvordan forklare? Når en ung somalier som har vært i Norge i ti år, begår en forbrytelse; og dette blir presentert i mediene med full nasjonalitetsbetegnelse har det lett for å feste seg en kopling mellom nasjonalitet og gjerning hos leseren. Ofte fordi det i nyhetsjournalistikken ikke tilbys noen annen forklaring. Men det henger også sammen med referanseramme: den urnorske leseren kjenner kanskje ingen somaliere; ergo vet hun ikke at somaliere flest, som nordmenn, er lovlydige. Individuelle grunner: er det fattigdom, familieproblemer, krigstraumer, sviktende hjelpeapparat - alle disse faktorene som ofte anføres når en norsk ungdom gjør noe galt, blir ofte neglisjert. Er denne ungdommen først og fremst fra Gamlebyen eller fra Mogadishu? Er det vestlig konsum og kommers og kontrasten til egen fattigdom som virker med til at han begår en forbrytelse? Får han anledning til å skifte tilhørighet i dette livet?
 
 

* Hvis vi skal se splinten i vår brors øye, må vi også se bjelken i vårt eget. Journalister ser ikke mishandling av kvinner som et særegent norsk kulturtrekk, selv om svært mange norske kvinner er utsatt for mishandling. Hvorfor gir man da inntrykk av at mishandling er innbakt i andre kulturer? Både bibelen og koranen og andre religiøse skrifter inneholder passasjer som er sterkt kvinnediskriminerende, men er det noe sannhetsbevis for alle subkulturer som bekjenner seg til disse religionene? Akman og Harir om voldtekt: puster lettet, gå på trikken i dag også.
 
 

* Tenker vi kulturrelativisme og kulturkritikk? Egen historie? Afghanistan bruker i dag kvinnen som symbol på nasjonens/familiens renhet/ære; andre også, og det er mye negativt å si om dette. Hva var det "gode nordmenn" gjorde etter krigen, når de hang ut de såkalte tyskertøsene? Hva gjør den vestlige pornoindustrien med kvinnen som symbol på sex, kom-og-ta-meg?
 
 

* Antagonisere eller bygge broer? Motsetning og konflikt er sexy. Kadra og imamene. Den ene imamen tilbød seg å gå med Kadra hjem til foreldrene hennes for å overtale dem til ikke å omskjære datteren. Da kan man se på ham på to måter: som en alliert i kampen mot omskjæring/som en suspekt person det gjelder å presse litt til, så en får konflikten opp på et hett nivå. Betyr det at reportere ikke skal sette søkelys på overgrep i minoritetsmiljøer? Nei, men at vi må være forsiktige med å generalisere, kanskje mer forsiktige, på grunn av flertallsseerens manglende referanseramme.
 
 

* Forskjell-likhet Reportere som har arbeidet en stund med minoriteter sier de ofte blir slått av hvor like vi er, tross forskjellene. Men det er forskjellene som fascinerer. Ifølge den britiske journalisten og forskeren Kenan Malik er ensidig fokus på forskjeller en måte å skape grobunn for rasisme på: det gjelder såvel fra majoritetens som minoritetens side.
 
 

* Hvilket språk bruker vi? Tenker vi over termer som kan virke sårende? Neger, med sine tradisjoner. Ja, men, "de" bruker det jo selv. Velvel: skal journalister begynne å kalle homofile for "sopere", selv om de av og til gjøgler og spøker med det, som en form for selvforsvar? Eller handikappede for krøplinger? Clarisse. Dagbladet. Opprinnelsen til begreper er viktig. Herbjørnsrud om fremmedkulturell, fjernkulturell: null i 1985, ofte i 1995-1997. Opprinnelsen hos Hvit Valgallianses Jack Erik Kjuus. Skal journalistenes angst for å være politisk korrekte, les: hensynsfulle i forhold til sårbare grupper, være hinder for en mer ikke-diskriminerende språkbruk?
 
 

* En av reporterne jeg intervjuet, fortalte at hun hadde problemer med å finne kilder som ville snakke da hun skulle lage et oppslag om kryssende identiteter hos ungdommer fra minoriteter som har levd hele eller mesteparten av livet her. Mange er sinte på mediene, mange gjør den feilen at de generaliserer om journalister. En av dem som lot seg intervjue, LO sin ungdomssekretær Mohamed Ahssain (24) sa følgende: "Du kan være sikker på at en eldre dame aldri vil ta ut penger fra minibanken hvis hun ser at en sånn som meg står bak henne." Han kjenner hennes redsel i seg fra så mange anledninger. Jeg tror vi må tenke på hvordan vi kan gi vårt bidrag til å få slutt på denne redselen.