Afghanistan, liberalisering og en annen verden

Hvordan er det mulig å knytte dagens krig sammen med medier, markedsliberalisme og framtiden?

Av Elisabeth Eide, foredrag på globaliseringskonferanse oktober 2001

Vi kan begynne med bildene vi ser: Via TV-skjermen bivåner dere en afghaner med et tomt, flagrende buksebein som strever etter å entre lasteplanet på en pickup. En skranglete overlesset pickup som vil ut av en bombet by. Når dere ser dette, så kan dere tenke på om oljepengene våre har vært involvert i produksjon av den landminen som tok beinet hennes. Jeg tror en del av framtidsstrategien vår er avhengig av en tenkning som er så konkret, så empatisk og så kritisk.

Neste gang dere ser en rasende mann tenne på en uformelig dukke på gaten i en pakistansk by, så prøv å tenke dere at den samme mannen kan være hyggelig å drikke te med. Men at han også kan være rasende fordi gjødselsubsidiene til appelsintrærne hans forsvant med den siste strukturtilpasningsavtalen. Eller han kan være rasende fordi den utdanningen han tok ikke ga ham muligheter til en bedre framtid. Eller han kan simpelthen være rasende og fortvilet fordi familien hans er gisler for Taliban, og for dem som i dag bomber Afghanistan. En nyhetsformidling som ikke følges av spørsmålet: Hvorfor? lar fordommer og stereotyper om "de andre", "de der nede" få feste seg. Slike fordommer og stereotypier er fiender av en solidarisk strategi.

Neste gang dere hører journalister omtale Saudi-Arabia som en av de moderate regjeringene i Midt-Østen, så prøv å tenke på hvor mye det har med oljeselskapenes makt å gjøre, og hvor liten sammenheng slike utsagn har med menneskers rettigheter i kongedømmet. Prøv å forestille dere at en del av de bildene vi får og har fått av Talibans ekstremt undertrykkende kvinnepolitikk; kunne vært hentet fra nettopp Saudi-Arabia. Dette landet har i stor grad tjent som modell for de Pakistan-sponsete mullahene. Forskjellen er at de saudiske herskerne framstår som velsoignerte og tilbakelente i mediene, mens Taliban framstår som rufsete, uskikkelige, brutale og uforståelige. Sjekk med Amnesty hvis dere er i tvil om slektskapet. Sist år ble mer enn 120 mennesker henrettet i landet, og de middelalderske straffemetodene med kutting av hender og føtter skal ha økt i omfang i det nye årtusen. Og, for å komme tilbake til markedsøkonomiens velsignelser: Hvorfor ble de afghanske mullahene hjulpet av Pakistan? En ikke uvesentlig årsak var at naboen ville ha et håndterbart regime i Afghanistan, slik at de kunne delta i kappløpet om å tjene penger på en rørledning gjennom landet. Det er ikke mange år siden både det argentinske selskapet Bridas og det amerikanske UNOCAL, inviterte Taliban-delegasjoner på middager og rundturer i et forsøk på å inngå feite kontrakter om nettopp olje og gass. Dette hører vi lite om i dag.

Mediene utgjør et særegent felt under markedsliberalismen. Alle er mot at mediene skal være statskontrollerte eller bare statseide. For hvordan kan de da utgjøre en fri og mangfoldig fjerde statsmakt? Men mangfoldet har problemer: en enorm monopolisering og kommersialisering løper parallelt. Er liberalisme egentlig et dekkende ord? Ja, dekkende for de store kreftenes frie spill, og de mindre krefters rett til å velge å gå under eller bli slukt.. Hvor frie er mediene egentlig? I USA har de store TV-stasjonene nylig i stor grad, etter oppfordringer fra spesialrådgiver Condolezza Rice, gitt avkall på å sende innslag fra Al-Jazeera-nettverket basert i Qatar. Hvorfor? Fordi, sier man der borte: I uttalelser fra Osama bin Laden kan det forekomme kodete meldinger til kontaktene hans. Det gjenstår å se om dette betyr at de slutter å sende andre klipp fra den eneste kanalen som faktisk har TV-kameraene inne i Taliban-kontrollerte områder. I går kom bombeofrene fra Jalalabad på norske TV-skjermer, via denne kanalen, som på ingen måte er et fundamentalist-talerør.

Dagens mediemoguler eier ikke bare medier, men også bryggerier, forlag, fornøyelsesparker, IT-konserner, teletjenester og filmselskaper. Journalister verden over er bekymret for denne utviklingen, som jo innebærer at nyhetsmediene i enda større grad blir tenkt på ensidig ut fra markedsprinsipper, og i tilsvarende mindre grad ut fra samfunnsoppdraget, hensynet til demokratiet og menneskerettighetene. Samtidig tiltar medienes makt: De er ikke lenger den fjerde, men den andre statsmakten, skriver redaktøren av Le Monde Diplomatique, Ignacio Ramonet, i sin bok kommunikasjonstyranniet. Bare den internasjonale økonomien er mektigere. Og han føyer til: I dag blir vi overdynget av informasjon i en omfang som gjør at vi ikke ser hva som mangler; vi blir blinde for hva som ikke finnes der, i mediene. Journalistene kommer på defensiven i denne vrimmelen av informasjon, slik at de får mindre muligheter til å dra ut og undersøke virkeligheten. La oss tenke på bevegelsene som er representert på denne konferansen: hvor i mediene møter vi dem - ellers? Denne defensiven kaller Ramonet for en demokratisk sensur. Et annet fenomen han skriver om er direkt-ifiseringen. I markedets og konkurransens navn må alle være først; ergo sendes informasjonen ufiltrert. Ærverdige BBC World avbryter i disse dager sine sendinger for å få med hvert ord fra forsvarsminister Donald Rumsfeld. Hvis dette fortsetter; hva blir da igjen av journalistrollen? Hva betyr det for oss som publikum? Det betyr i alle fall at vi kan sette oss ned og analysere retorikken! Omtalen av liv, verdisetting av liv på ulike deler av kloden.

USA-mediene er i krise. Mellom 1970 og 1997 har antallet folk som leser en dagsavis gått fra 78 prosent til 59 prosent, og mellom 1993 og 1998 har andelen som jevnlig ser på TV-nyheter om kvelden falt fra 60 til 38 prosent. Markedsliberalismen, kommershensynene gjør det attraktivt for TV-mediet, å sende såpeserier dagen lang, i stedet for å satse på nyheter, som er dyre å hente inn og produsere. Representanter for Sem-Terra-bevegelsen/Brasil sier at mediene hos dem fungerer fremmedgjørende. Muligens snakker de om en pseudovirkelighet som har lite med folk flest å gjøre. En Afghanistan-kjenner, Ashraf Ghani, mente etter års opphold i USA at afghanerne var velinformerte om hva som skjer i verden, i forhold til innbyggerne i USA. Hva betyr det for deres muligheter til å ha innflytelse over verdens største krigsmakt?

I norske medier skjærer en også ned på utenriks og øker andelen sport og underholdning. Hva gjør det med oss – og med vår evne til å utforme alternative strategier?

Hvordan vi tenker, beror på hvor vi befinner oss – eller hvem vi klarer å identifisere oss med.

18. september - dagen da mange viste sin medfølelse med ofrene for terrorangrepet på USA, befant den indiske vitenskapsfilosofen og aktivisten Vandana Shiva seg i Orissa, det østlige India. Hun tok del i to minutters stillhet. Vandana har venner over hele verden, også i New York og Norge.

Hun satt sammen med Laxmi, Raibari og Suranam i landsbyen Jhodia Sahi. Laxmis mann var nylig død av sult. Og han var ikke den eneste. Shiva knytter disse dødsfallene direkte til den indiske regjeringens oppløsning av det offentlige matdistribusjonssystemet PDS, etter krav fra IMF og Verdensbanken.

Jeg satt der i to minutters stillhet, skriver hun, blant familier som er ofre for sult samtidig som seksti millioner tonn korn råtner på lager. Og hun greide ikke la være å tenke på de økonomiske systemene som dytter folk i fattigdom, som en form for terrorisme. Det lyder som ekko av uttalelsene til en brasiliansk biskop på midten av 1980-tallet. Han snakket om gjeldskrise som en tredje verdenskrig mot de fattige, med renter og strukturtilpasning som de viktigste våpnene.

I brevet sitt nevner Vandana Shiva også andre utslag av markedsliberalismen, slik den fortoner seg sett fra Orissa. Norsk Hydro har i ti år presset på for få i gang utvinning av bauxitt på tvers av lokalbefolkningens interesser, og demonstranter mot prosjektene er blitt drept og såret.

Disse menneskene har fått noen stemmer i Norge, ikke minst takket være Norwatch intense innsats, og takket være konferanser som denne.

I denne seinmoderne tiden, denne tiden som er overmoden for endringer; ser vi tydeligere hvordan alt henger sammen. Hvis vi vil se – trenge gjennom en del mediale overflatetåker. Hvem har vi lært det av? Indiske kystfiskere har forklart hvordan en negativ markedstenkning kom inn i fjæresteinene deres med det norske Kerala-prosjektet. Latin-amerikanske økonomer og fagforeningsveteraner har tålmodig forklart hvordan gjeldskrisen fjerner arbeid, helsetilbud og skolefrokoster. Sør-afrikanere har gjort oss klar over blodprisen på AIDS-medisin. Afghanere forteller oss hvordan de avskyr Taliban og hvordan bombene foruten å drepe, ikke tjener den oppgitte hensikt, men snarere fungerer til å lime en del mer moderate elementer rundt de ekstreme.

Spørsmålet er hvordan det er med evnen vår til å lytte. Ikke minst medienes evne: Hvordan er det med plassen til de såkalte "ikke-europeiske andre" når de skal konkurrere med Aqua-Lenes silikon og Clintons eskapader? Eller med medienes bensinpris-tabeller og terningkast-vurderinger av politikere etter hvor flinke de har vært til å markedsføre seg i de samme mediene?

Mye har skjedd de siste femten årene. På 1980-tallet fikk jeg ikke vite hva Vandana hadde tenkt i Orissa samme dagen som hun tenkte. Jeg fikk ikke e-postbrev fra en indisk kystfiskerorganisasjon, eller meldinger om hvordan det går med mine afghanske venner.

Det kan gå inn på meg – eller jeg kan la henvendelsene ligge. Jeg kan identifisere meg, eller la det være. Til grunn for enhver framtidsstrategi – eller for mangfoldet av strategier, vil jeg heller si – må ligge en dypere evne til identifikasjon med alle de som er fratatt muligheten til å ytre seg i den globale offentligheten, med deres livsvilkår, tenkemåter og drømmer. De, hvis stemmer ofte forstummer. De skjebnene vi dermed kan komme til å tenke betyr mindre for verden enn vestlige liv. Det er et medieansvar å bidra til en slik forståelse, men mange vil si at det er en illusjon å tro at mediene kan fylle denne oppgaven. Det jeg prøver å si er at enhver framtidsstrategi i denne verden som er én, må ta inn over seg medienes makt – og bygge motmakt - la oss gjerne kalle det konfrontativ dialog - både gjennom de etablerte mediene – og via alternative kanaler.

Ydmykhet kan frambringe en dypere forståelse. Vi kan snakke om en avgrunn mellom to ulike standpunkt og verdensforståelser. Mellom den påståtte humanitære forståelsen som ligger bak dumpingen av matpakker i bombenes kjølvann. Flypakker med vegetarmat, våtservietter og tannpirkere i afghanske fjellområder, kanskje også minelagte; det er en avgrunn mellom denne forståelsen og den forståelsen som du kan oppnå om du deler et måltid og en samtale med en afghansk flyktningfamilie: lytter til det de har å si om den daglige frykten og de langsiktige konsekvensene av det som skjer nå.

Og, nei, du trenger ikke reise til Afghanistan for å treffe dem. Vi kan lese, spørre, søke kunnskap med ydmykhet. Dessuten er vi omgitt av slike læremestre, om vi vil se dem. Det betyr kanskje at mange av oss her må gi slipp på noen av våre privilegier som relativt rike innbyggere i en nasjon med stor makt, og redusere vår egen taletid til den andres fordel. Stadig stille spørsmål ved hva som påvirker våre perspektiv. Bare slik kan framtidsallianser basert på likeverd bli til.