Synkende flaggskip
 
Klassekampen, vår 2000

 I Aftenposten tirsdag blir Dagsrevy-sjef Viggo Johansen intervjuet om sin nye kurs for sendingen som har gått under betegnelsen NRKs flaggskip. Dagsrevyen skal flyttes til seinere på kvelden - et utmerket tiltak - og utenriksstoffet skal "dempes". Det kan bety at utenriksstoffet, slik jeg tolker Johansen, i større grad blir samlet i lørdags- og søndagsmagasinene - og ellers henvist til NRK2 - for mer spesielt interesserte. De fire minuttene sport som blir kjørt i alle hovedsendingene, er kommet for å bli. Selv om det "går ut over alle andre områder".
 
Etter en drøy uke med friidretts-VM og elendig resultatservice i NRK/TV til fordel for den stadig mer utpregete dvelingen ved de norske deltakernes innsats (selv om de vel knapt gjorde seg fortjent til det, i idrettskonvensjonell forstand), har vi igjen sett hvordan sporten fortrenger. Og vi fornemmer at sporten er blitt viktigere enn nyheter og reportasjer fra verden. Ja, vi tror gjerne Johansen når han sier at planene om "ny kurs" i Dagsrevyen møter skepsis blant "enkelte grupper" i NRK.
 
Smak på uttrykket "enkelte grupper". Løper assosiasjonene dine til et kantinebord med lett tilårskomne pensjonsaldernære utenriksreportere, som er kunnskapsrike, javisst, men som ikke har fattet den nye tids krav? Er det kanskje til og med slik Johansen vil at vi skal assosiere? For nå skal det satses på unge friske distriktsreportere som produserer Norgesstoff.
 
Bakom spøker konkurransen med TV2. Den er reell, og alle som vil ha utenriksstoff, som kunne ønsket seg mer og bedre utenriksinnslag, forstår kanskje ikke. Det vi først og fremst ikke forstår, er mangelen på markert motstand mot sider ved den nye tid fra journalistenes side. Dagsrevyen har framstått som forutsigbar, offisiell og kjedelig, mener Johansen. (Ser vi her nok et kantinebord med rødmende tidligere Dagsrevy-ansvarlige?) Derfor må Norge opp, på bekostning av verden. Det er i og for seg ingen logisk sammenheng mellom premiss: kjedelig, og konklusjon: Norge. Kanskje ble Johansen forkortet av den kritiske journalisten, men like fullt: snarere enn sammenheng representerer de to utsagnene et brudd og en mistillitserklæring til publikum.
 
Jeg minnes en undersøkelse publisert i et amerikansk mediemagasin (The Quill) for et drøyt tiår siden. Forskerne fant svært få redaktører som trodde at publikum var opptatt av utenriksstoff. Da publikum ble spurt, kom det fram at de var langt mer interesserte i nyheter om verden "der ute" enn redaktørene trodde.
 
Verden blir stadig mindre, sier mange og tenker på nordboeres billige jet-billetter, på Michael Jackson i bushen og internett-venner i Australia. Nå skal verden bli mindre og Norge større i den sendingen som i overskuelig fortid var et slags nasjonalt samlingspunkt, noe vi snakket om på jobben. Slik er det ikke lenger. Betyr det også at idealet om allmennkringkaster blir dukket, slik journalisten rettmessig spør om?
 
- Skjer det ikke lenger noe ute i verden? spør Nobel-instituttets direktør Geir Lundestad i Aftenposten mandag, dagen før intervjuet med Johansen. Tabloidavisenes og den nye Dagsrevyens dalende interesse for verden utenfor og solide interesse for verden innenfor grensesteinene er utvilsomt utslag av kommers-sjåvinisme. Men hva er vitsen med en allmennkringkaster som må fungere på kommersialismens grunn, undrer Lundestad. Nei, si det.
 
Og hva slags signaler gir en hovedsending med stadig mindre vekt på utenriksstoff - til et folk, et publikum, om hva og hvem som teller i verden? Norge huser allerede en sterkt overdreven nasjonal selvfølelse, godt hjupet av mediene.
 
"Vi blir ikke mer overfladiske selv om vi satser sterkere på nyhetsstoff fra Norge. Det er viktig med nærhet og identifikasjon også i nyhetssendingene," sier Dagsrevy-sjefen. Hvem sa at nærhet og identifikasjon i dagens verden må være nasjonal-lokal? Og når ble det opphøyd til sannhet? NRK har laget glimrende programmer der det har vært mulig å identifisere seg med barnesoldater fra El Salvador eller fattigungers drømmer i Bombay. Å skape identifikasjon er en større journalistisk utfordring "ute" enn "hjemme", men ingen umulighet.
 
Mens kapitalen forlengst er blitt global, skal vi her hjemme bli mer lokale. Burde ikke medienes utfordring i dag i større grad være å fotfølge den norskeide delen av den globaliserte kapitalen verden rundt, framfor å satse på flere distriktsnyheter i Dagsrevyen? Vi våkner til distriktssendinger, vi kan høre og se dem flere ganger daglig. Burde ikke tanken om en slagkraftig nyhetssending strekke seg utover, i andre retninger? Vår medynk går til NRKs Asia-korrespondent, som alene skal dekke nesten halve verdens befolkning - med redusert Dagsrevy-tid. Har den nye Dagsrevy-ledelsen stilt spørsmålet om Norge er stort nok til å produsere en halvtime norske vesentlige nyheter som fortrenger utenriksstoffet? Vel. Inkludert i "de tretti" er fire minutters sport, som kanskje til syvende og sist blir det mest globale. I år Sevilla, neste år Sydney... Da er de fire kanskje blitt til sju.

Norgesrevyen?
 

Elisabeth Eide