En mediekommentator havner ofte i følgende dilemma: skal hun hente opp det glemte og bortgjemte, det som av ulike grunner faller utenfor medienes horisont? Eller skal hun kommentere det alle dekker? Det første først:

Norske medier har ganske enhetlig og grovt retusjert det århundret som nå ligger bak oss. Markeringen av 1900-tallet som koloniveldets århundre; og som det sekelet da koloniene løsrev seg, uteble i overveldende grad. Borte var eksempelvis perspektivet til den svenske journalisten og forfatteren Sven Lindqvist, som sammenligner kolonialismens herjinger med holocaust. Er det bare plass til nazismens og kommunismens ofre i et vestlig-tilfreds selvbilde?. Teller ikke de ikke-europeiske ofrene til våre NATO-allierte? I oppsummeringen av det 20. århundret fikk også nykolonialismens mange sider gå upåaktet hen, blant dem den skjulte regi som erstatter valgte ledere med vest-allierte diktatorer. Hvordan kan det skje?

Så over til det alle er opptatt av: Togulykken.

Journalister skal søke sannhet mer enn skjønnhet, har Melvin Mencher skrevet. Mencher var professor i journalistikk på Columbia University, og selv om eksemplene hans er preget av det USA han lever i, så kan vi i Norge lære mye av ham. Truth before Beauty. Det hjelper ikke hvor godt du skriver, hvis du ikke har noe substansielt å melde. Journalister er ikke diktere. De er gjerne stilister, men søker først fakta, ikke minst i nyhetsdekningen.

I etterkant av den grusomme togulykken på Rørosbanen er det fristende å snu litt på det gamle sitatet og si sannhet framfor følelser. Og spekulasjoner. Når en ulykke skjer, så trenger et publikum kjensgjerninger, en systematisk oppdatering av fakta - pluss en oppsummering av de spørsmålene som ennå står åpne.

Etter de første nyhetssendingene på TV-kanalene satt vi igjen med en rekke spørsmål, som allerede da burde vært mulig å finne svar på. Eksempelvis disse: Hvor mange vogner hadde de to togene? Når gikk de fra sine siste stasjoner? Som en kollega undret: Har redaksjonene oppdaterte versjoner av "Rutebok for Norge?" Kanskje var spørsmålet noe avleggs; i dag gjelder det snarere å logge seg inn på www.nsb.no.

Det ble nok gjort. I ventetiden fikk seerne lange sekvenser der en rekke personer ble konfrontert med emosjons-spørsmål. Ordføreren i kommunen, rektoren på skolen, begge personer som ennå ikke kunne vite om de hadde mistet noen av sine, redningsmenn og annet krisepersonale, ble kringsatt av journalister. De sistnevnte skulle også uteskes om følelser underveis i arbeidet med å få ut levende og døde.

I resten av verden skjedde det tilsynelatende ingenting. En slik prioritering kunne kanskje vært riktig, om redaksjonene allerede da hadde fått ut nok fakta til å fylle sine direktesendinger. Det hadde de ikke. Flere fakta og avsløringer fikk vi seinere. Ansvarlige på ulike nivå er blitt konfrontert, og mediene har ingen grunn til å skamme seg over den delen av jobben.

Kampen om nyhetspublikum har hardnet. Når en ulykke skjer, så holder etermediene på oppmerksomheten. De gjør det selv om de kanskje i starten har lite å melde, annet enn at mange har det vanskelig og vondt rundt det som kan ser ut til å være en stor katastrofe. Men må vi ha dette inn med skjeer? Hvem forstår ikke at redningsmenn som må inn i et brennende eller forkullet tog, har følelser, opplever sorg og sinne?

Jeg vil tro at alle som tenkte eller visste at de hadde slekt og venner på toget, først og fremst var opptatt av nakne fakta, hvor brutale de enn måtte være. Hvor mange vogner lå knust, sto i brann? Var det noen vogner som ikke brant? Dette forble uklart, for lenge.

Hvor mye journalistisk energi som gikk med til å beleire Ullevål sykehus, der den overlevende som ble berget sist, ligger, vet redaksjonene best selv. Og likeså hvor stor skuffelsen ble da hun nøkternt valgte å la seg intervjue av to nyhetsbyråer (APOR og NTB). Mange av oss var da hun havnet i spaltene allerede mette av følelser.