USAs private hær

Selskapene kaller seg ”sikkerhetskonsulenter”, men ligner mer på private leiehærer. I fjor kom boken om et av disse.

Blackwater, skrevet av den kjente amerikanske reporteren Jeremy Scahill, avdekker makten til det han kaller verdens mektigste leiehær. Selskapet har fra 2002 sammen med en rekke andre tatt sikkerhetsoppdrag i Afghanistan, fra 2003 også Irak. De ble hyret til å skape lov og orden i New Orleans etter orkanen Kathrina, og de ble nesten kastet ut av Irak i fjor høst etter drap på sivile.

”Security” i Kabul

Under lesningen kom jeg til å tenke på en episode fra Kabul i november 2005. Kvelder i den afghanske hovedstaden blir ofte mørklagt av hyppige strømbrudd. Under en samtale på gjestehuset ble vi, en gruppe gjester sittende i mørke, og en kollega gikk for å lete etter stearinlys. I en annen fløy var det full fest, med høy skråling og ølboksføring, støyende krigsfilm på skjermen, alt godt hjulpet av en brummende generator.

- Vi vet alt om dere, sa mennene – en smule aggressivt – til vår utsendte, som hadde presentert seg og sitt oppdrag. Det var overraskende og skremmende. Før denne episoden hadde vi ikke lagt så mye merke til dem, amerikanerne som befolket fløyen. Men vi hadde undret oss over en strengt bevoktet SUV uten nummerskilter som ruvet på den lille inngjerdete gårdsplassen. De jobber med security, sa eierens kone neste morgen. Gruppen viste seg å tilhøre Dyncorp, en av flere amerikanske sikkerhetsselskap – eller leiehærer – som har gjort gode penger på krigene i Irak og Afghanistan. Dyncorp hadde hatt ansvaret for de 300 livvaktene til president Karzai. Samme uke som vi besøkte Kabul hadde Karzai erstattet Dyncorps leiesoldater med afghanske livvakter. Kanskje bidro tapet av oppdrag til aggresjonen. Men Dyncorp ble ikke arbeidsledig. I 2008 har USA kontrahert dem til å lære opp afghanske politistyrker.

I Afghanistan opererer i dag 60 private sikkerhetsselskaper – hvorav 40 ikke-afghanske. Kommersielle firmaer som vil etablere seg i Afghanistan eller Irak blir bedt om å ha med seg egne sikkerhetsfolk. Blackwater, Dyncorp og andre beslektede selskaper får kontraktene.

Blackwater har via personlige bånd samarbeidet tett med CIA i felt. Deres mest kjente forbrytelse skjedde i september i fjor, da en av gruppene deres drepte 17 sivile midt i Bagdad sentrum. Den irakiske regjeringen ville utvise dem, men i 2008 har de fått fornyet sine kontrakter i Irak.

Høyrekristne

Private leiesoldater utgjør en stor andel av USAs okkupasjonsstyrker i de to hjemsøkte landene. Den største vinneren i markedet er Blackwater, som på relativt få år har bygd opp en leiehær med flere tusen soldater fra USA, Sør-Afrika, Chile, El Salvador med flere. De har eget flyselskap og ikke minst en enorm treningsleir i Mayock, Nord-Carolina. Der kan de vervede lære moderne krigføring med nytt, sofistikert utstyr.

Blackwater ble dannet av en gruppe tidligere kommandosoldater fra amerikanske Navy Seals i 1998, med den unge milliardæren Erik Prince i spissen. Han kommer fra et solid republikansk kalvinistisk miljø som hegner om de frie markedskreftene og om utpreget høyrekristne verdier. Familien hans var solid innvevd i det republikanske partiet via personallianser. Prince kunne fra starten av profitere både på farens bekjentskaper og på et tomrom i USAs militærvesen, skapt etter nedskjæringer som Dick Cheney, den gang forsvarsminister under George Bush senior, satte i gang. Dette la til rette for ”outsourcing” av militære oppdrag. Med treningsleiren i Mayock representerte Blackwater et moderne tilbud til USAs væpnede styrker – og samtidig et prøvested for nye leiesoldater.

Skjødesløshet

Boken tar for seg Blackwaters utvikling i USA, samt hendelser i Afghanistan, og Irak. Tidlig i boken beskriver Scahill en gruppe vervede soldater som ble sendt med ytterst mangelfull utrustning på oppdrag til Fallujah 30. mars 2004. Alle fire ble drept og maltraktert på en svært nedverdigende måte før likene ble hengt opp fra broen over Eufrat. Pårørende har saksøkt firmaet for å få erstatning for sine døde. Men Scahill trekker også historiske linjer for å forklare raseriet i Fallujah og dermed blir boken noe mer enn en episodisk fortelling.

Han viser til flere begivenheter i Irak, der Blackwater er involvert i drap på sivile, og til et seinere oppdrag der et Blackwater-eid fly ble skutt ned av en irakisk motstandsmann. Alle om bord omkom

Nok et Blackwater-fly tok i september 2004 av fra Bagram-basen i retning Farah-provinsen sørvest i landet. Ingen av de to erfarne pilotene hadde fløyet denne ruten, eller beveget seg i fjellmassiver av tilsvarende høyde. Flyet styrtet i Koh-i-Baba-fjellet og alle de seks som befant seg om bord døde. Ulykken ville kanskje ikke ha skjedd om firmaet hadde vært mindre skjødesløst. De to pilotene hadde bare to ukers fartstid bak seg i Afghanistan da de tok av. Samtaler fra den svarte boksen viser at de to underveis ikke forsto hvilken dal de befant seg i like før flyet krasjet.

Scahill mener at Fallujah-hendelsen også handler om skjødesløshet fra Blackwaters side, i og med at gruppen som ble sendt dit, ikke ble utstyrt med tilstrekkelig antall menn eller gode nok våpen. Dermed ble de et lett bytte for rasende irakere i byen som opplevde de verste amerikanske overgrepene.

I et eget kapittel reiser Scahill spørsmål om Blackwaters rolle når det gjelder såkalte ”renditions” – fangetransport til tredjeland der brutale forhørsmetoder (inklusive tortur) er tillatt. Han kan ikke bevise at de har vært involvert, men registrerer for det første at Blackwater på tross av at de kaller seg ”sivile”, i Afghanistan ikke flyr fra den ordinære flyplassen i Kabul, men fra den ved Bagram, der USAs militære hovedkvarter ligger. Dessuten har Blackwaters flyselskap hatt flere turer til Uzbekistan, et av de landene der de hemmelige fangene er blitt ”avhørt”.

Vekstnæring

Den konkrete dokumentasjonen er bokens styrke. Scahill har selv rapportert fra krigssoner, både i eks-Jugoslavia og Irak. Men med firmaer som opererer med ”svarte” oppdrag er det vanskeligere å grave fram fakta på bakken. En betydelig del av researchen er gjort i USA. Dermed trer Blackwaters fødsel og framvekst der klarere fram enn den lange og delvis skjulte serien av oppdrag de har hatt i krigene ”ute”. De etterlatte etter episoder der amerikanere er blitt drept er villige til å snakke, men å finne folk på bakken i Afghanistan og Irak som kan uttale seg med sikkerhet om for eksempel sivile ofre, er en mye større utfordring, noe Scahill også innrømmer. Antakelig er det snakk om store mørketall.

Gjennomgangen av Blackwaters utvikling i USA er i seg selv svært interessant lesning. Den dokumenterer på en overbevisende måte tette bånd mellom den nåværende administrasjonen, kristenfundamentalistiske høyrekrefter og krigsprofitører. De private kontraktørene ble synlige under de nye krigene, fra Gulfkrigen i 1991 – under merkelappen ”operational flexibility”. De øker i styrke. I 1991 var forholdet mellom statlige soldater og leiesoldater som 1:10, i dag antar man at forholdet nærmer seg 1:1.

Scahill dokumenterer hvordan sentrale aktører i Bush-administrasjonens ”krig mot terror” har blitt rekruttert til Blackwater – etter å ha knyttet tette bånd til dem mens de satt i Washington eller var på oppdrag i Irak. En av dem er Cofer Black, tidligere sjef for antiterrorenheten i Bush-regjeringen. Han gikk til Blackwater i 2004. En annen er Joseph Schmitz, Pentagon’s ”inspector general”, med ansvar for å overvåke militære kontraktører i Irak og Afghanistan. Sistnevnte ble presset til å slutte etter beskyldninger om å ha beskyttet dem han skulle kontrollere.

Færre bodybags

Blackwaters fikk sin første kontrakt i Afghanistan gjennom kontakt med CIA-direktøren A.B. Krongard i april 2002. De skulle beskytte etterretningens egne folk i Kabul, men snart ble de også involvert i USA-basen Shkin, et langt farligere område nær den pakistanske grensen. Oppdragsmengden vokste. Fordelen med Blackwater, sett fra Pentagon, må være at staten USA ikke har det samme ansvaret for det de private foretar seg. Antallet bodybags – et høyt antall leiesoldater er også drept i krig – til USA blir færre, siden mange hører hjemme i andre land. Og når Blackwater står ansvarlig for tap av liv, risikerer pårørende å havne i langtrukne rettssaker der selskapet argumenterer for at de er en del av USAs militærapparat, og dermed immune mot rettsforfølgelse. Det har ikke gått hjem hos alle dommere, men sakene trekker ut, og idet Scahill setter punktum for boken sin, er ikke resultatene av søksmålene kjent.

Clinton og Obama

I den demokratiske nominasjonskampen har Hillary Clinton uttrykt at hun vil forby bruken av slike leiehærer. Om det løftet blir innfridd, er et annet spørsmål. Scahill demonstrerer hvordan USAs militærmakt har gjort seg avhengige av Blackwater, ikke minst i treningsøyemed. En annen sak er at Mark Penn, en av Clintons topprådgivere, så seint som i fjor høst viste seg å ha Blackwater på oppdragslisten.

Scahill intervjuer selv Barack Obama og åpenbarer at kandidaten ikke lover å kvitte seg med de private kontraktørene. Forfatteren klager over at det har vært svært liten oppmerksomhet rundt Blackwater og lignende leiehærer i nominasjonskampen.

Oppmerksomheten nådde et toppunkt etter drapene på de 17 sivile, blant dem barn, i Irak sist september, også i norsk presse. Men det er typisk for både medieoppmerksomheten og den politiske debatten at enkeltbegivenheter havner under lyskjeglene mens det skorter på systemkritikken. Scahills bok – som langt fra forteller hele sannheten om Blackwater – er, sammen med Naomi Kleins Shock and Awe – et solid forsøk på å kle av et av de mektigste og krigerske systemene i vår tid.

Elisabeth Eide

Jeremy Scahill: Blackwater. The Rise of the World’s Most Powerful Mercenary Army. Nation Books, 2007.

Bilder/billedtekst: Hvis dere kan bruke ett bilde fra Kathrina, ville jeg få med noe mer om den delen av Blackwaters virksomhet (10 000 tegn kan også være en tvangstrøye). Krigsbilder brukes så ofte ellers …

Forslag til billedtekst i så fall:

Blackwater var raskt på arenaen i New Orleans, med tungt bevæpnede soldater, flere av dem Irak-veteraner. I en by der folk opplevde desperat mangel på husly, mat og vann, var det som strømmet raskest til byen våpen. Mange våpen, skriver Jeremy Scahill. Blackwater opptrådte som om de skulle være hjelpemannskaper, men var der for å beskytte de rikestes eiendommer.