- Hvordan har du det? var det ene spørsmålet vi fikk se og høre fra NRK-reporteren på Dagsrevyen noen timer før nominasjonsvalget i New Hampshire. Adressaten var republikanernes kandidat George Bush jr. En smilende og imøtekommende Bush lirte av seg et par fraser om hvor bra det gikk i valgkampen og veivet videre. Har det blitt slik nå, at å få svar på intetsigende spørsmål er det som gir prestisje og oppslag? Se, han snakker når jeg stikker en mikrofon under nesen hans og sier goddag?

Ikke: hvor mange drap tillot du i januar? Eller i fjor? Bare i måneden som gikk har flere Death Row-fanger gått den tunge veien til sprøytekamrene i Texas, etter at guvernør Bush avviste appellene om benådning. Det virker som om Bush bruker Texas' fullbyrdete dødsstraffer offensivt i valgkampen - og det uten å møte seriøs motbør. Norske aviser har med få unntak vært påfallende tause om de siste dødsfallene. Passer de ikke inn i valgkampdekningen?

Noen av henrettelsene på Death Row i Texas er mer groteske enn andre. Glenn McGinnis ble for en uke siden drept for et rovmord han begikk da han var 17 år gammel. Da henrettelsen var fullbyrdet, skrev Dallas Morning News på lederplass at det knapt tjente Texas til ære at de hadde en dårligere menneskelig rettsstandard enn det meste av den siviliserte verden. Som kjent er det bare fire andre stater i verden utenom USA som henretter barn (Saudi-Arabia, Jemen, Pakistan og Iran). Norske medier var tause om McGinnis.

Larry Robison fikk diagnosen paranoid schizofren. Den hjalp ham ikke i retten. Den hjalp ham heller ikke i forhold til mannen som gjør alt for å bli USAs neste president. Robison ble tatt av dage den 21. januar år 2000. Den nasjonale alliansen for mentalt syke (NAMI) skrev før henrettelsen til George Bush jr. at tragedien rundt Robisons forbrytelser lett kunne vært unngått hvis Robison hadde fått den behandlingen han desperat trengte for 18 år siden. Texas, som henretter flere dødsdømte enn noen annen USA-stat, er en av de statene som investerer minst i psykisk helse.

I køen etter Larry Robison og Glenn McGinnis står nesten 500 fanger, bare i Texas. De utgjør en sjettedel av alle Death Row-fangene i USA.

Hva kommer mediene til å la valgkampen handle om? Overflatiske image-møter der kandidatene bader i blitzlys, omgitt av ballonger og tilhengere, utstoppete griser og andre lodne lekedyr? Catchy små appeller om at jeg skal seire i november, og kyss til kona? I en endeløs TV-serie av slike møter vil en reporter som konfronterer Bush med 111 mennesker som har blitt reimet fast og injisert til døde så langt i hans guvernørtid, kanskje fortone seg som malplassert.

Nå ville vi vel ikke blitt så mye klokere av et eventuelt svar fra Bush. Men Texas og Bush representerer en global offensiv i ideologi og praksis: Forakt svakhet, glem problembarna, fortsett den offentlige utarmingen, gi dårlig eller ingen hjelp til dem som lider overlast og får psykiske problemer. Behandle mennesker som søppel hvis de ikke stempler inn og bidrar til BNP, hvis de er sjuke eller ikke brenner etter å bli en del av det rettsløse og underbetalte McDonaldproletariatet.

Glenn McGinnis var selv utsatt for overgrep i oppveksten. Men rettspraksisen til presidentkandidaten fra Texas avspeiler et menneskesyn der slike forhold ikke har noen forklarende eller formildende verdi. Øye for øye, tann for tann, uansett.

Men hva mener McCain, Gore og Bradley om dødsstraff? Clinton var og er en ivrig tilhenger. Kanskje er det best for kandidatene at de dempete, subbende skrittene mot dødskamrene forblir nettopp det: dempet ned av mediene, som unødig skurr, så ubehagelige likheter ikke får komme til syne. Kanskje også best for en supermakt som oppkaster seg til sivilisasjonens fremste eksportør?
 
 

Elisabeth Eide