"DETTE UKONTROLLERBARE LANDET" 

Kister med drepte iranske diplomater er brakt hjem fra Afghanistan. Vi lytter til sørgemusikk og trusler. Iranske tropper flyttes østover, og Taliban-regjeringen truet tirsdag med å bombe byer i Iran. Ser vi opptakten til en ny krig? Og hvordan har Taliban greid å vinne kontroll over nesten hele Afghanistan?

Om det blir krig, har Taliban nå flere krefter å sette inn. Brorparten av den indre motstanden i Afghanistan er slått tilbake. Den siste viktige seieren kom i fjellprovinsen Bamyian, et av de siste store fotfestene for det shia-muslimske, Iran-støttede Hezb-i-Wahdat-partiet. Omlag 300 000 shiamuslimer skal være bosatt i Bamyian, de fleste av hazara-folket.

SVEKKET OPPOSISJON

Motstanden mot Taliban er sammensatt. Fraksjonene har både etnisk-regional, religiøs og politisk farge. Tre hovedkrefter har kjempet og blitt drevet fra skanse til skanse. For det første grupperingene rundt den forrige regjeringen (1992-1996) i Kabul, med president Rabbani og den legendariske kommandanten Ahmad Shah Masood (begge Jamiate-Islami) i spissen. Til denne leiren hører også statsminister Gulbuddin Hekmatyar (Hezb-i-Islami), som før han kom inn i folden, presterte å bombe betydelige deler av Kabul i grus, fra sine baser utenfor hovedstaden. Dette ga selvsagt Taliban gode kort på hånden.

Den andre grupperingen er shia-muslimene, med Hezb-i-Wahdat som ledende kraft. Sammen med uzbek-generalen Abdul Rashid Dostum, som representerer den tredje kraften i opposisjonen, kontrollerte shiaene nøkkelbyen Mazar-i-Sharif, som ble erobret av Taliban den 8. august.

MASSAKRER MOT SHIAER

Ennå er det uklart hva som skjedde - ingen journalister har hittil fått slippe inn i Mazar-i-Sharif - men Amnesty International har mer enn antydet at Taliban skal ha massakrert hundrevis, kanskje mer enn tusen hazaraer da de inntok byen. Også FN-diplomater har kritisert Taliban for framferden deres i Mazar, men den mest høyrøstede kritikken deres har rettet seg mot drapet på ni iranske diplomater.

Fra Iran, som naturlig nok formidler nyheter med en pro-shia-vinkling, kommer allerede rapporter om liknende massakrer i Bamyian, men de er ikke bekreftet av mer uavhengige kilder, og Taliban-talsmenn sier de har bedt sine soldater om å fare varlig fram mot sivilbefolkningen.

Det som gjenstår av motstand mot Taliban-militsen, er betydelige lommer i nord-provinsene Takhar og Badakshan, mindre lommer nordøst for Kabul, i Kapisa mot Panjshirdalen, Ahmad Shah Masoods gamle base. I sentral-Afghanistan vil nok shia-soldater fortsette å kjempe. Men med Talibans overlegne krigsteknologi, som inkluderer bombefly, har de få sjanser, i alle fall på kort sikt.

VEIEN TIL MAKTEN

Hvordan har Taliban på få år greid å ta kontrollen over "mesteparten av dette ukontrollerbare landet", som en av AFPs kilder uttrykker det?

Svarene er flere. Taliban har fra første stund avvist å forhandle med sine motstandere. De har begrunnet det med den ulykken forgjengerne deres brakte over landet, men de har også kunnet være steile fordi de har vært sterke. USAs rakettangrep har heller styrket enn svekket deres posisjon.

Motstanden mot Taliban skylder på den store støtten Taliban har mottatt fra Pakistan og Saudi-Arabia. Støtten er både økonomisk, militær og politisk. Dessuten er mange unge pakistanere rekruttert rett fra Koranskolene til fronten eller som administrativt personale til de nyerobrete områdene i Afghanistan.

De eneste landene som har anerkjent Taliban-regjeringen i Kabul, som ble etablert for omlag to år siden, er Saudi-Arabia, Pakistan og de Forente arabiske Emirater.

Hvor sterk er denne støtten? Til og med pressen i ortodokse Saudi-Arabia advarer nå Taliban mot "idealistiske" forvrengninger av Islam. Men bak de Taliban-vennlige står verdens eneste gjenlevende supermakt. De tre landene er nære allierte for USA i regionen. Et konsortium anført av oljeselskapet UNOCAL vil bygge gassrørledning fra Turkmenistan gjennom Afghanistan til havet og til Pakistan. Selskapet foretrekker nok et land med én regjering og lite opposisjon, og slike selskaper har gjennom årelang virksomhet i for eksempel Saudi-Arabia, vist at menneskerettslige spørsmål er av høyst sekundær betydning. Oljeproduktene skal fram.

Samtidig må motstanden mot Taliban ta en betydelig del av ansvaret for nederlaget selv. Bare få av dem, som den Delhi-baserte diplomaten Masood Khalili, vil si åpent at koalisjonen som nå taper for Taliban, har seg selv å takke. I et intervju med undertegnede i fjor sommer, innrømmet han klart at indre strid og uregjerlige kommandanter som plyndret og plaget lokalbefolkningen både i Kabul og ellers, underminerte tilliten til regjeringen Rabbani til de ble tvunget ut av Kabul og søkte tilflukt i nord.

KRIGSTRØTTHET

Mange flyktet, men mange jublet også da Taliban inntok Kabul i september 1996. Jubelen har forstummet på grunn av matmangel, arbeidsledighet og rigid overstyring av det sivile livet. Kilden til jubelen var et krigstrøtt folk. Tjue års kontinuerlig krig kan få selv en afghansk dusinliberaler til å godta en skrudd versjon av islam, så lenge tilhengerne sørger for fred. Om styret blir for brutalt, så flykter liberaleren (ikke minst den intellektuelle liberaleren). Men kanskje velger han å bli og håper at når Taliban har oppnådd kontroll over hele landet, så vil de slakke litt på regelverket som forbyr menn å barbere seg, kvinner å arbeide eller utdanne seg og alle å lytte til musikk eller skru på TV-apparatene. På landsbygda er rigiditeten mer i tråd med tradisjonen, og for mange er ikke flukt noe reelt valg. Pakistan intensiverte grensekontrollen mot Afghanistan denne uken.

Men hva gjør folk dersom det blir krig mellom Afghanistan og Iran, dersom for eksempel vår liberaler risikerer at han selv eller sønnene hans blir rekruttert med tvang til fronten?

IRANS INTERESSER

Han og mange flere prøve å kjøpe seg ut av landet. Men blir det krig? Iran har mye å tape på en militær konfrontasjon. Deres tilnærming til USA og Vesten den seinere tid står på spill. På den annen side vil det ta seg dårlig ut om de ikke løfter en finger mens deres venner i Afghanistan blir massakrert og drevet fra skanse til skanse. En avgrenset militær hevnaksjon for å markere solidariteten med shia-brødrene øst for grensen, er ikke usannsynlig. Iran har nemlig også noe å vinne på fortsatt innbyrdeskrig i Afghanistan. Det kan bety at rørledningen blir omdirigert til deres territorium.

TO SCENARIER

Hvilken framtid vil et Afghanistan gjennomstyrt av Taliban få? To scenarier er mulige.

Det første er at Taliban, når (og hvis) de oppnår kontroll med hele landet, blir mer medgjørlige, og skaper et strengt, men ikke absurd-despotisk regime. Det er usannsynlig at kvinnene vil kunne lette på sløret på kort sikt, men det kan bli åpning for kvinner i arbeid og skole, høyst sannsynlig strikt kjønnssegregert. Økonomien, som er i ruiner, industri som er brakk, kan komme i gang igjen. Og om det ikke blir "business as usual", så vil forholdene ligge til rette for at de mange hjelpeorganisasjonene vender tilbake, til Kabul og andre byer, og gjør sin del av jobben, i samspill med lokale, pragmatiske afghanske krefter, for å drive det sivile samfunn. Deler av den nåværende opposisjonen kan velge å samarbeide.

Det andre scenariet er mindre hyggelig. Taliban, som i stor grad mangler intellektuell kapasitet til å drive landet grunnet verdenshistoriens kanskje mest ødeleggende hjerneflukt, videreutvikler sitt laboratorium for vranglærd islam krydret med de mest konservative trekkene ved pashtunsk landsbyskikk. Det er disse utsiktene som har fått mange byfolk til å rømme eller bønnfalle forsynet om bedre tider.

Elisabeth Eide

(Ramme 1:)

TALIBAN

Taliban er religiøse studenter, mange skolert ved madrasaer (religiøse skoler) drevet av Deobandi-sekten i Pakistan. Mange skal også ha fått sin militære trening ved hjelp av pakistansk etterretning. De er for det meste pashtunere, den dominerende etniske gruppen i Sør og Øst-Afghanistan. Til overflaten i Afghanistan kom de først i 1994, da de etablerte seg i Kandahar i sørøst. Deres åndelige leder er en tidligere mujahedinkommandant, Mullah Mohammad Omar, som har fått tittelen Amir. Regjeringen i Kabul ledes av Mullah Rabbani. De aller fleste Taliban-lederne er mullaher, eller prester.

Der de har vunnet fram, har Taliban raskt avvæpnet motstandere og etablert et strikt sivilt system, der arbeid og utdanning for kvinner for det meste er bannlyst, der TV er forbudt, og der egne koder for utseende og klesdrakt blir påbudt. De praktiserer også straffemetoder som i middelalderen, og de har vært kritisert for å fare hardt fram mot etniske minoriteter, først og fremst hazaraene.

(Ramme 2:)

MOBILTELEFONER

Et privateid telefonfirma registrert i New Jersey, USA, har undertegnet et kontrakt med Taliban om leveranse av mobiltelefoner for 240 millioner dollar, melder New York Times. De skal levere minst én million telefoner, og systemet bruker utstyr fra Motorola, AT&T, Nokia og Ericsson, hevder en av de tre eierne. Gary Breshinsky, til NYT. En annen eier er New York-basert afghaner, mens den tredje eierens navn blir holdt skjult. Det hvite hus kjente ikke til avtalen, men mener den kan bidra til å få Afghanistan ut av isolasjonen.