LESESTOFF ELLER HYLLEFYLL?

SØKELYS PÅ INNKJØPSORDNINGEN FOR NY NORSK SKJØNNLITTERATUR

(Av praktiske årsaker er tabellene tatt ut av den elektroniske versjonen. Den fullstendige publikasjonen kan fås gratis ved henvendelse til Statens Bibliotektilsyn eller Norsk Kulturråd)

Forord

I Veiviser

II Innledning

En Odyssevs i norsk kulturpolitikk. Problemstilling.

Geografisk profil: Sentrale kommuner på Østlandet og i Midt- Norge. Kommunene i undersøkelsen.

III Historikk

Fersk norsk litteratur med pustevansker. Statistikken og retorikken. Innkjøpsordningens formål. "Kunstig åndedrett": Innkjøpsordning og momsfritak. Den Norske Smaken.

IV Den norske samtidslitteraturen: Varme hveteboller eller "hyllevarmere"?

Hva er et godt utlån? Popularitetsmål: Utlån, omløp, reserveringer. Låneprofil: Realisme i alle former og fasonger. Debutanten: Innkjøpsordningens fattige fetter. "Verneverdige" sjangrer? Dramatikk, lyrikk og essayistikk. Den ferske kulturfondlitteraturen: Varme hveteboller? Gårsdagens kulturfondbøker: Daggammelt brød? Sideblikk: Innkjøpt oversatt litteratur. Innkjøpsordningen og regionalitet.

V Sideblikk: Det øvrige Bok-Norge

Utlån versus salg. Bokklubb-Norge på innkjøpstoppen. Bokklubbutgivelse = bestselgerstatus?

VI Hva leser Bibliotek-Norge?

Titteltoppen: Norske historiske kjœrlighetsromaner av kvinnelige forfattere. Forfattertoppen: Blanda drops. Klassikernes stilling: Mest norsk. Samtidens kanon(er). Lesevaner før og nå.

VII Braksuksess for innkjøpsordningen?

Produksjonssiden: En nasjonal litterœr renessanse. Resepsjonssiden: Konsentrasjon i titler, sjangrer og forfattere. Sideblikk til kioskmarkedet. Konklusjon.

Tillegg

A Tabelloversikt

 

B Metodiske snublesteiner

Sisyfos møter "den kunstige intelligens".

Dublettproblemet i alle former og fasonger.

C Inndeling av kommunene i undersøkelsen

 

Litteratur

LESESTOFF ELLER HYLLEFYLL?

SØKELYS PÅ INNKJØPSORDNINGEN FOR NY NORSK SKJØNNLITTERATUR

Forord

Takk til Norsk kulturråd som i sin helhet har finansiert denne utredningen. Takk til Statens bibliotektilsyn og (davœrende) Statens bibliotek- og informasjonshøgskole som har bidratt til at prosjekt Hva leser Bibliotek-Norge ble mulig. Denne utredningen baserer seg i sin helhet på materialet fra Hva leser Bibliotek-Norge, der utlånsdata fra 30 % av Bibliotek- Norge ble samlet inn gjennom et helt kalenderår. Takk til et samlet "Bok-Norge" ved enkeltpersoner, forlag, bokklubber og bokhandlere, ved Forleggerforening og Bokhandlerforening. Uten åpenhet og velvillighet i den litterœre institusjonen er det ikke mulig å skrive en utredning som denne.

Sivilbibliotekar Jan Arve Lœgreid har stått for utvikling av prosjektets programvare, bearbeiding av rådata og uoppsettelig vedlikehold av samme programvare. Øivind Frisvold og Ingeborg Westerheim, kolleger ved Bibliotekutdanningen ved Høgskolen i Oslo, har flere ganger lest gjennom manus og kommet med tips og kommentarer. Bibliotekarene Kristine T. Pharo og Øivind Jonassen har kjapt og kreativt funnet ut av alle tenkelige og utenkelige forhold som forfatteren har vœrt i stuss om. Bibliotekar Turid Hansen har sørget for at litteraturlisten framtrer i god bibliotekarisk stand. Sivilarbeider - og bibliotekar - Eirik Stillingen har bidratt med telle- og sorteringshjelp.

I VEIVISER

Innkjøpsordningen inngår i ulike kulturpolitiske sammenhenger og den spiller sammen med eller mot andre faktorer i bokmarkedet. Som kulturpolitisk styringsinstrument inngår innkjøpsordningen i et komplisert samspill med seg selv (flere titler eller billigere bøker), momsfritaket og det i bransjeavtalen - nå fram til år 2000 - nedfelte fastpris-systemet på bøker. Innenfor den litterœre institusjonen påvirker ordningen utgivelse og lesning av litteratur i konkurranse med bokklubbene og andre maktfaktorer i markedet.

Bildet består av mange biter. I det følgende er det derfor lagt inn en veiviser:

I kapittel II presenteres prosjektets problemstilling. Her redegjøres det også for undersøkelsens nedslagsfelt. Kapittel III omhandler bakgrunnen for at innkjøpsordningen ble innført. Her rettes det kritisk søkelys mot deler av den argumentasjon som lå til grunn for ordningen.

I kapittel IV ser vi på i hvilken grad den nye innkjøpte skjønnlitteraturen i et gitt år lånes ut. Siden høsten fremdeles er litterœr hovedsesong og siden utlånstallene i undersøkelsen refererer seg til kalenderåret 1993, må vi ta utgangspunkt i kulturfondbøkene fra 1992. Vi tar også en titt på utlånstallene for den sju år gamle kulturfondlitteraturen. Og vi ser på utlånet av den innkjøpte norske litteraturen i forhold til den oversatte. For å gjøre bildet av kulturfondlitteraturens stilling i Bibliotek-Norge mer komplett, ser vi på hvordan den ferske kulturfondlitteraturen gjør det på den samlede bibliotekstatistikken som omfatter norsk og oversatt, ny og gammel skjønnlitteratur. Vi undersøker i hvilken grad et fåtall forfattere dominerer lesningen ved å se etter hvor mange plasseringer de mest leste "kulturfondforfatterne" har på bibliotekstatistikkens 100 på topp-liste. Og vi prøver å dykke noe dypere i materien ved å undersøke hvor mange - eller få - av de snaut tusen norske forfatterne som har debutert etter 1965 som får plass på bibliotekstatistikkens topp 1000.

I kapittel IV vurderes også spørsmålet om hva som egentlig er et høyt utlån. Utlånstallene vurderes for det første "kulturfondinternt", bestselgerne innenfor den innkjøpte litteraturen sammenliknes med gjennomsnittsutlån og median, og norske romaner og noveller sammenliknes med oversatte. Utlånstallene suppleres med antall reservasjoner per tittel og hvor stort omløp (utlån : antall eks.) den enkelte tittel har. Andre veier å gå for å få et forhold til hva som er et høyt - eller lavt - utlån, er å sammenlikne utlånet av kulturfondlitteraturen med den generelle bibliotekstatistikken der både ny og gammel, norsk og oversatt litteratur inngår. Videre skottes det - for å belyse størrelsen på utlånstallene - til kapittel V der salgstall i det øvrige Bok-Norge behandles. Kapittel IV avsluttes med en oversikt over utlånet av kulturfondlitteraturen i de forskjellige kommuner.

Gjennom kapittel V, Sideblikk til det øvrige Bok-Norge, plasseres innkjøpsordningen i en videre sammenheng. Innkjøpsordningen er en styrende faktor når det gjelder hva slags litteratur som gis ut og leses i Bok-Norge. Bokklubbene er en annen. I dette kapitlet forsøkes også bokklubbenes innvirkning på utlånet av kulturfondlitteraturen belyst. Hva slags type litteratur er mest utlånt og hvor høye er utlånstallene? Bredden i utlånet blir vurdert langs disse linjene: hvilke litteraturtyper, sjangrer og forfattere "går" og hvilke "står" - på hylla: Realistisk versus modernistisk eller eksperimentell litteratur, romansjangeren kontra sjangrene lyrikk, dramatikk og essayistikk, og utlånet av et knippe etablerte norske forfattere i forhold til forfatterpopulasjonen for øvrig. Spesielt rettes søkelyset mot den svake stillingen som lite utlånte sjangrer (lyrikk og dramatikk) så vel som ukjente forfattere har i dagens Bok-Norge.

I kapittel VI analyseres det generelle bibliotekutlånet i kalenderåret 1993. Her undersøkes det hvilke titler (titteltoppen) og forfattere (forfattertoppen) som ligger i tet når eldre og nyere litteratur ses under ett. Innslaget av nasjonal og oversatt litteratur sammenliknes, samtidslitteratur så vel som klassikere. Fordi ambisjonen bak innkjøpsordningen ikke bare var å styrke norsk litteratur kvantitativt, men også kvalitativt, undersøkes det i hvilken grad de "kulturfondforfatterne" som har fått samtidens kvalitetsstempel på seg (her: via Nordisk Råds litteraturpris), blir lånt ut.

Det konkluderende avslutningskapitlet VII, Braksuksess for innkjøpsordningen? innledes med generelt kjent stoff om hvorledes innkjøpsordningen for ny norsk skjønnlitteratur i løpet av de tretti årene den har eksistert, har bidratt til å dyrke fram en bred og variert norsk litterœr flora. Deretter samles utredningens sentrale tråder som i all hovedsak - fordi det er bibliotekstatistikken som utgjør dens empiriske utgangspunkt - dreier seg om resepsjon snarere enn om produksjon av litteratur. Kapitlet avsluttes med en anbefaling om utvidelse av "den minste av innkjøpsordningene", innkjøpsordningen for oversatt litteratur.

II INNLEDNING

En Odyssevs i norsk kulturpolitikk

Tolvte sang: Sirenene ...

Odyssevs vender hjem til sitt Ithaka etter Trojakrigen. Gudinnen Kirke gir ham råd om hvorledes han og hans menn skal klare seg på reisen: Det finnes sirener på havet, sirener som synger så vakkert at alle menn dras mot dem. Alle blir de på havet. Odyssevs vet om botemiddel. Han stapper voks i ørene på roerne sine. Selv binder han seg til masten slik at han kan lytte til den dragende sangen der ute på det ville havet uten å bli ført vekk av den. Så seiler han inn i smulere farvann - til sitt Ithaka.

Odyssevs la betingelsene til rette for å nå et mål han ville drevet vekk fra om sirenenes kraft fikk rå alene: Å vende hjem til sitt Ithaka. Innkjøpsordningen er tenkt ut i Odyssevs' ånd. Forholdene legges til rette for å nå et mål som ville vœrt uoppnåelig om markedskreftene fikk rå alene: Å bevare skriftkultur og nasjonallitteratur i et lite og sårbart språksamfunn.

Problemstilling

Kulturfondlitteraturens stilling i Bibliotek-Norge

Har så innkjøpsordningen for ny norsk skjønnlitteratur vœrt et vellykket kulturpolitisk eksperiment? Ordningen ble innført i en epoke da den norske skjønnlitteraturen ikke stod sœrlig sterkt verken i forlagskatalogene eller i folket. Med utgangspunkt i det kulturpolitiske tenkesettet bak innkjøpsordningen skal vi se hva slags spørsmål det er rimelig å stille til ordningen i dag, tretti år etter at den ble innført.

På produksjonsfronten har utgivelsen av norsk skjønnlitteratur økt jevnt og trutt siden innkjøpsordningen ble innført. I denne sammenhengen er det imidlertid først og fremst resepsjonssiden, og mer konkret spørsmålet om den innkjøpte norske skjønnlitteraturen blir brukt i våre folkebibliotek, som skal vurderes. En målsetting bak innkjøpsordningen var å få flere til å lese ny norsk skjønnlitteratur - inkludert den såkalte smale. Den mest utlånte litteraturen blir analysert i forhold til variabler som sjanger (lyrikk, dramatikk, essayistikk), form (realisme - mer eksperimentelle former), aktualitet (ny - gammel) og forfatters status (kjent - ukjent - debutant).

Da utlånsdata på tittelnivå første gang systematisk ble samlet inn fra norske folkebibliotek i 1993, kom det fram hvilket totalt hegemoni norsk litteratur av nyere og eldre årgang hadde på toppen av bibliotekstatistikken (Naper 1994). En mulig forklaring på dette er at det litterœre klima som innkjøpsordningen har bidratt til å skape, har ført til en generell renessanse for norsk litteratur, samtidslitteratur som klassikere. For - om mulig - å uteske dette nœrmere, har den foreliggende analysen av innkjøpsordningen to fokuspunkter. Først behandles utlånet av - henholdsvis den ferske og den seks år gamle - kulturfondlitteraturen. Deretter analyseres det generelle bibliotekutlånet.

Implisitt i målsettingen om å styrke den nye norske litteraturen lå det - da innkjøpsordningen ble innført - også et ønske om å demme opp for ekspansjonen av oversatt litteratur på bokmarkedet. Situasjonen for den oversatte litteraturen i dagens Bibliotek-Norge vil derfor utgjøre en sentral referanseramme for utredningen.

I en utredning av denne typen vil det alltid vœre spørsmål om i hvor stor grad det kvantitative aspektet skal følges opp kvalitativt. Listetoppene gjøres til en viss grad til gjenstand for mer inngående analyse i den forstand at det gås inn på hva slags litteratur som topper listen; hva slags sjangrer og hvilke forfattere ligger i tet? Det gjøres også ett eller to "stunt" nedover på listen, men her er mye ugjort. Dette henger sammen med de økonomiske og tidsmessige rammene rundt utredningen og med det innsamlede materialets enorme størrelse.

Det kunne også vœrt ønskelig å se nøyere på bunnen av listen: Et uttalt formål med innkjøpsordningen er å fremme den smale litteraturen. I forlengelsen av dette er det naturlig å spørre seg om hva som kjennetegner de titlene som blir lite eller overhodet ikke lånt ut. Er det smal lyrikk og dramatikk eller eksperimentell prosa skrevet av ukjente forfattere som "samler støv"? Eller er det mer tradisjonell prosa som i alle fall ikke har formen som barriere mellom seg og publikum? Eller kanskje det er helt andre - og utenomlitterœre - mekanismer som regulerer forholdet mellom brak-suksess og øredøvende taushet? For å svare på disse viktige spørsmålene måtte bunnen av statistikken studeres systematisk over tid. Dette blir ikke gjort her.

Til slutt et lite forbehold av teknisk karakter. Når de enkelte titler i Bibliotek-Norge katalogiseres, er det det fysiske produktet - ikke åndsproduktet - som registreres. Det vil si at hvis for eksempel ettbindsutgaven av Sigrid Undsets trilogi Kristin Lavransdatter lånes ut, regnes dette som ett utlån. På den annen side regnes det også som ett utlån hvis ett av de tre bindene i trebindsutgaven lånes ut. Når det gjelder Kristin-trilogien (tabell 11), byr ikke dette på store problemer. Underlagsmaterialet viser at det - der det er registrert - svœrt ofte er bind I av trilogien, Kransen, som er lånt ut. Det er også god tallmessig avstand fra listetoppen og til andreplassen der vi finner Anne Karin Elstads Veiene møtes.

Hvis vi tar utgangspunkt i de 100 første titlene på lista, er det ca. åtte titler der de tekniske telleproblemene er så store at titlene garantert ikke ville nådd opp på på lista med en mer fin-rastrert tellemåte. Topp 100 betyr derfor i praksis de 108 første titlene på lista. Topp 50 betyr på samme måte de 56 første titlene på lista, mens topp 25 inkluderer de første 27 titlene.

Nå og da referes det til begrep som Bibliotekstatistikkens Topp 100, titteltoppen, lånetoppen, innkjøpstoppen osv. De tre første benevnelsene refererer seg til det samlede bibliotekutlånet av ny og gammel skjønnlitteratur i kalenderåret 1993. Med innkjøpstoppen menes de mest utlånte titlene blant den litteraturen som faller inn under Innkjøpsordningen angjeldende kalenderår. Mer om dette i Tillegg B, Metodiske snublesteiner.

Geografisk profil: Sentrale kommuner på Østlandet og i Midt- Norge

Den litteratursosiologiske tradisjon i Norge er ung og spinkel. Det er liten tradisjon for leserundersøkelser i Norge. Prosjekt Hva leser Bibliotek-Norge sprang ut fra en ambisjon om å utnytte det faktum at utlånet i Bibliotek-Norge var i ferd med å automatiseres, til å favne over så mange av leserne i Bibliotek-Norge som mulig: 22 av Norges 435 kommuner er med i undersøkelsen som dekker drøyt 30 % av opplandet i Folkebibliotek-Norge. Her ligger så vel prosjektets styrke som dets svakhet: Undersøkelsen favner bredere enn noen annen norsk leserundersøkelse. Prisen som betales for dette, er at hvilke bibliotek som inngår i undersøkelsen og hvilke som er utelatt, verken er bestemt av avanserte stratifiseringsmetoder eller trukket tilfeldig. Resultatene fra Hva leser Bibliotek- Norge speiler leseprofilen i den delen av Bibliotek-Norge som var automatisert og benyttet et gitt biblioteksystem (Bibliofil) på måletidspunktet. Undersøkelsen gir et utmerket bilde av utlånet så vel i sentrale østlandsstrøk som i Midt-Norge; delvis også i Nord-Norge. Vestlandet er svœrt dårlig representert med henholdsvis Førde i Sogn og Fjordane og Kvinnherad i Hordaland. Materialet inneholder ingen kommuner fra Sørlandet. I tillegg til at undersøkelsen ikke er geografisk representativ, viser et blikk på de kommunene som er med (se side 00) at den også er skeivt sammensatt når det gjelder så sentrale sosio-økonomiske variabler som sentralitet, bosettingstetthet og nœringsgrunnlag. I tillegg C finnes en oversikt over de kommunene som er med i undersøkelsen, karakterisert ved hjelp av Statistisk sentralbyrås normer for kommuneklassifisering.

Tatt i betraktning visjonen som lå under det opprinnelige prosjektet, Hva leser Bibliotek-Norge, om å ta rede på hva folk i hele Norge faktisk leser, kunne det vœrt en besnœrende tanke å forsøke å veie utvalget for å få det mer representativt. Men etter å ha gått utlånsprofilen i de ulike kommunene etter i sømmene, virker det ikke som om variabler som nœringsgrunnlag, bosettingstetthet eller sentralitet spiller noen direkte rolle når det gjelder forskjeller og likheter i våre lesevaner. Kanskje har folks lesevaner like mye å gjøre med mer allmennkulturelle forhold: Variabelen "regionalitet" ser - ikke sœrlig uventet - ut til å slå sterkere ut i periferien enn i sentrum. I den minst sentrale og ditto tettbygde av de to Vestlandskommunene, Kvinnherad, ser det for eksempel ut til at variabelen regionalitet spiller en større rolle enn på Østlandet. I Kvinnherad, som for øvrig også er interessant fordi det er den eneste kommunen i materialet der den sœrnorske "motkulturen" med bedehus, mål- og fråhaldsrørsle står sterkt, finner vi flere regionale forfattere høyt oppe på listen, noe som går på bekostning av forfattere som står sterkt i nasjonen som helhet ("regional forfatter" er her forstått som en forfatter som er markert større i egen region enn i landet for øvrig og som ikke ligger i det nasjonale tet-sjiktet). Et eksempel er forfatteren Johannes Heggland som i Kvinnherad er å finne med forskjellige titler på plassene 1, 2, 5, 8 og 10 på lånetoppen. Til sammenlikning ligger han på plass 156 og 856 om vi ser Bibliotek-Norge under ett. Hovedtendensen i materialet er likevel at låneprofilen de ulike bibliotekene imellom er likere enn en kanskje kunne vente. Den mest markante forskjellen bibliotekene imellom er i hvilken grad det lånes ut litteratur fra andre forlag enn de såkalte kulturforlagene (med "kulturforlag" forstås her forlag som regelmessig melder opp sine titler til innkjøpsordningen for ny norsk skjønnlitteratur og som i hovedsak får dem kjøpt inn). Imidertid peker materialet i retning av at denne forskjellen har mer å gjøre med bokstammens sammensetning og innkjøpsprofilen i den enkelte kommune enn med lånernes preferanser.

Kommunene i undersøkelsen

Folketallet i de kommunene som er med i undersøkelsen er gitt opp på måletidspunktet, per 1.1.93.

1 Oslo 467 441

2 Trondheim 139 630

3 Bœrum 91 692

4 Drammen 52 028

5 Asker 42 395

6 Larvik 38 541

7 Sandefjord 36 339

8 Porsgrunn 31 151

9 Horten 22 685

10 Harstad 22 599

11 Kongsberg 21 147

12 Steinkjer 20 725

13 Narvik 18 733

14 Vestre Toten* 13 302

15 Kvinnherad 13 061

16 Hammerfest 9 397

17 Vågan 9 336

18 Førde 8 983

19 Sortland 8 408

20 Vadsø 6 055

21 Jevnaker 5 829

22 Rendalen 2 460

* Kun fra ultimo mars 1993 og ut kalenderåret

III HISTORIKK

Fersk norsk litteratur med pustevansker

Innkjøpsordningen for ny norsk skjønnlitteratur ble innført i en periode da den nye norske litteraturen hadde store pustevansker. Så vel antall nye utgivelser per år som lesningen av skjønnlitteratur var på full fart nedover. Etter den annen verdenskrig fikk utgivelsen av norsk skjønnlitteratur et kraftig oppsving, som rimelig kunne vœre etter år med nødvendig taushet kombinert med et sterktfølt press til å "skrive av seg" krigen og krigserfaringene blant norske forfattere. I 1945 kom det ut 496 nye titler, i 1946 569. Tar vi utgangspunkt i året 1950, har situasjonen normalisert seg og vi får fram det mer nøkterne tallet 119 (tabell 1).

Utover på 1950-tallet synker tallet på nye norske utgivelser jevnt og trutt. I den grad det ble satset offensivt i den norske litterœre institusjonen i denne perioden, handlet det om verksalg gjennom subskripsjon og fra og med 1961 om den gryende norske billigbokrevolusjonen, som fikk vind i seilene med Gyldendals Fakkel-serie. I årene 1963 og 1964 er titteltallet på ny norsk skjønnlitteratur nede i henholdsvis 86 og 82. Til sammenlikning ble det i det siste førkrigsåret 1938 utgitt 136 nye titler.

Tabell 1

Antall utgivelser - ny norsk skjønnlitteratur 1938, 1950 og 1963

Kilde: Tusvik etter Norsk kulturråd, davœrende konsulent Alsvik.

Ulike kilder varier noe i antall titler - blant annet fordi begrepet skjønnlitteratur, som noe atskilt og annerledes enn kiosklitteratur, er og må vœre et upresist begrep (Tusvik 1973, s. 214).

Statistikken og retorikken

I denne situasjonen vokser det fram en økende bekymring for norsk skjønnlitteratur og skriftkultur blant sentrale aktører i den norske litterœre institusjonen. Ved siden av det synkende titteltallet bekymrer man seg over at den norske litteraturen taper terreng i forhold til den oversatte. Og man bekymrer seg over hva slags trussel det nye "televisjonsmediet" vil utgjøre mot boka. Den 12.2.1959 ble det arrangert et møte i AOF-regi på restaurant Glohane (stedet er kanskje mer kjent som Stratos på toppen av Folketeaterbygningen i Oslo). Tema for møtet var Arbeiderbevegelsen og litteraturen. Til stede var stort sett det som kunne krype og gå blant toppene i norsk kulturliv, blant dem legendarisk Cappelen-sjef, forlagsbokhandler Henrik Groth, statssekretœr Helge Sivertsen (Sivertsen skulle senere - som statsråd - bli den som satte innkjøpsordningen ut i livet) og Deichman-sjef Henrik Hjartøy. Det var Hjartøy som - i et innlegg fra salen - fremmet den ideen som seinere skulle bli til innkjøpsordningen for ny norsk skjønnlitteratur. Hjartøy pekte på hvor mye det ville bety for bokøkonomien om alle landets folkeboksamlinger kjøpte et eksemplar hver av alle nye norske bøker.

Henrik Groth slo med sitt innledningsforedrag an tonen i debatten. Med stor kraft pekte han på at Norge var på vei akterover som bok-nasjon: "... det norske språksamfunns litenhet hindrer oss i å utnytte masseproduksjonen til billig kulturspredning. Og det burde minne oss om at hvis vi ikke får noen til å forstå at vårt land trenger bevisste tiltak for å kompensere sitt handicap, sakker vi for hvert år akterut og blir et underutviklet område, en ikke drivverdig enhet" (Arbeiderbevegelsen og litteraturen 1960, s. 3). Seinere, i 1961, sier han at "i Norge er den skjebnesvangre stormaktsgravitasjon allerede under full utvikling uten at noen har vist tegn til skrekk" (her etter Danielsen 1995, s. 61).

Fra 1950-tallet og framover er Groths anliggende å få fram i hvor stor grad den oversatte litteraturen er i ferd med å ta over for den norske. Tallene Groth bruker i debatten (tabell 2) viser at mens den norske og den oversatte litteraturen delte markedet mellom seg i 1950 (N: 414, O: 475), har utviklingen gjennom 1950-tallet endt opp i en situasjon der den oversatte litteraturen har økt svakt mens den norske har hatt en drastisk nedgang (1959: N: 219, O: 490).

Groth bruker tallene i en kampsituasjon. Problemet med tallene hans - og for den saks skyld samtlige seinere framstillinger, som for en stor del bygger på Groths materiale - er at de bygger på tall som inkluderer så vel barnelitteratur som hele det store kioskmarkedet, så vel opptrykk som nyutgivelser. Disse tallene hadde, saklig sett, liten argumentasjonskraft - i den delen av debatten som handlet om styrkeforholdet mellom ny skjønnlitteratur for voksne av norsk versus oversatt merke.

Tabell 2

Antall utgitte titler i Norge totalt 1950-1959 (inkl. barnebøker og kiosklitteratur, nye titler og opptrykk)

Kilde: Danielsen etter Statistisk årbok, angj. årganger (Danielsen 1995, s. 61)

Om en går til Den norske Forleggerforenings bransjestatistikk, møter en et annet bilde av norsk bokvirkelighet enn det Groth tegnet opp (tabell 3). De første tallene fra Forleggerforeningen der ny litteratur er splittet opp i norsk og oversatt, er fra 1964. Dette er et stykke tid (fire år) etter Groths innlegg, men før innkjøpsordningen ble innført. Sett på bakgrunn av den sørgelige utviklingen som norsk skjønnlitteratur var inne i, skulle tidsforskjellen bare ført til at bildet framstod som enda tristere i 1964 enn i 1959. Ifølge Bransjestatistikken står det ikke verre til med den lødige nye norske litteraturen enn med den ditto oversatte. I det siste året før innkjøpsordningen blir en realitet, deler den norske og den oversatte litteraturen markedet mellom seg (1964: 83 nye oversatte titler, 82 nye norske titler). Disse tallene samsvarer - når det gjelder norsk skjønnlitteratur - bra med de tallene Tusvik oppgir i en artikkel om innkjøpsordningen for ny norsk skjønnlitteratur fra 1973 og i Pax leksikon tidlig på 1980-tallet (Tusvik 1973 og 1983). Tretti år etter at innkjøpsordningen ble innført er tiden kommet til å stille spørsmålet om det kanskje ikke var slik at den oversatte litteraturen truet den norske? Det Groths tall kan tyde på, er at den gryende "kulturindustrien" i form av den oversatte "mass-market-paperback" truet den lødige litteraturen i så vel norsk som oversatt tapning. Det kan vœre greit å ha dette i mente når vi seinere skal vurdere nå-situasjonen.

Tabell 3

Antall utgivelser - norsk og oversatt litteratur 1964-1965

Kilde: Den norske Forleggerforening: Bransjestatistikk for 1964-1972 Ny norsk og oversatt litteratur for voksne, ordinœre utgaver (Forleggerforeningen 1973). Forleggerforeningen opplyser at det kan knytte seg upresisheter til statistikk produsert så tidlig som på midten av 60-tallet.

Innkjøpsordningens formål

I Stortingsproposisjon nr. 1 64/65, Tillegg nr. 1 om Norsk kulturfond vektlegges skjønnlitteraturens betydning for å verne om norsk identitet, språk og kultur i et lite og sårbart språksamfunn. Innkjøpsordningen hadde disse delformålene:

I Å bedre de økonomiske vilkårene for forfatterne og å sikre rekruttering av nye forfattere.

II Å redusere prisnåvet på bøker og dermed gjøre skjønnlitteraturen konkurransedyktig på bokmarkedet.

III Gi forleggerne større trygghet mot økonomisk tap på tungtselgelig litteratur.

IV Å få flere til å lese bøker, dels ved å gjøre bøkene tilgjengelige i folkebiblioteket, dels ved å redusere utsalgsprisen.

Bak innføringen av innkjøpsordningen ligger en bekymring for at produksjonen av ny norsk skjønnlitteratur er på nedadgående. Dette kommer til uttrykk gjennom delformål I som sikter mot å styrke produksjonssiden. Når det gjelder prisspørsmålet og delformål II, faller dette aspektet i hovedsak utenfor utredningens rammer. Innkjøpsordningens punkt III er der for å sikre at det også blir ryddet plass til den smale litteraturen i forlagskatalogene - indirekte også blant leserne. Når det gjelder romanen, norsk bokverdens "brødvare", dreier punkt III seg i hovedsak om eksperimentell litteratur. Ellers tenkes det delvis på mindre salgbare sjangrer som lyrikk og ikke minst dramatikk - og delvis på en spesiell forfattergruppe, nemlig debutantene. Punkt IV fokuserer på resepsjonssiden og sikter mot å "reise kjerringa" for nasjonalitteraturen mer generelt. Punktene III og IV henger

intimt sammen. Hvis det skjer en dreining på tilbudssiden, for eksempel fordi det blir økonomisk tryggere å gi ut norsk enn oversatt litteratur, kan dette - etter hvert - få konsekvenser på etterspørselssiden.

"Kunstig åndedrett": Innkjøpsordning og momsfritak

I 1965 vedtar Stortinget å opprette Norsk kulturfond, og innkjøpsordningen for ny norsk skjønnlitteratur blir en realitet: All ny norsk litteratur av en viss kvalitet blir ved hjelp av Kulturfond-midler kjøpt inn i 1000 eksemplarer per tittel. Bøkene som blir kjøpt inn, stilles til disposisjon for Folkebibliotek-Norge. Det er viktig å merke seg det demokratiske og inkluderende prinsipp som lå til grunn for den bredt anlagte innkjøpsordningen. Tanken var å drive fram en bred og variert norsk litterœr flora - selvfølgelig med det underliggende håp at det ut av den frodige underskogen skulle vokse noen svœre og ruvende trœr. I 1978 fikk innkjøpsordningen for ny norsk skjønnlitteratur følge av en innkjøpsordning for barnelitteratur (fra 1989: 1550 eksemplarer). Også denne er nasjonal i sin innretning. I 1989 kom den såkalte lille innkjøpsordningen for oversatt litteratur, som bestod i at 50 utvalgte ikke-nordiske titler ble kjøpt inn i 500 eksemplarer (denne ordningen avløste en tidligere - i omfang mindre - produksjonsstøtte for oversatt litteratur. For den nordiske litteraturens vedkommende gis det fremdeles oversettelses-støtte administrert av Nordisk Ministerråd). I skrivende stund er det opprettet en begrenset innkjøpsordning for faglitteratur for barn og unge. Per dags dato er videre utredet og prioritert to nye innkjøpsordninger av Norsk kulturråd: Først en egen innkjøpsordning for essayistikk, deretter en innkjøpsordning for faglitteratur rettet mot allmennmarkedet.

I en evaluering av Innkjøpsordningen for oversatt litteratur foretatt av forskere i LITINOR-prosjektet (LITINOR: fireårig KULT-initiert forskningsprosjekt som omhandler den norske litterœre institusjonen), er det foreslått utvidelser av denne ordningen. Det foreslås at innkjøpsordningen for oversatt litteratur bør utvides i retning av en egen innkjøpsordning for klassikerne og en egen innkjøpsordning for den oversatte barne- og ungdomslitteraturen (Fjeldstad 1992). På bakgrunn av den svake stillingen som den oversatte litteraturen i dag har i den norske litterœre institusjonen (se side 00), er det ikke vanskelig å gi sin tilslutning til dette synspunktet.

Innkjøpsordningen oppstod ikke i noe vakuum. Innføringen av denne ordningen var ett av flere offentlige så vel som private tiltak på 1960-tallet som sammen bidrog til å gjenreise interessen for litteratur og derigjennom sørget for at tallet på nyutgivelser steg.

I 1967 ble det i forhold til innkjøpsordningen atskillig mer kostbare oms- (senere moms-)fritaket på det skrevne ord innført. I motsetning til innkjøpsordningen bidrog ikke omsfritaket til å styrke nasjonallitteraturen spesielt, men til å øke tallet på totalutgivelser i bokmarkedet. Og i 1961 ble Den norske Bokklubben startet. Bokklubbsystemet utviklet seg langsomt, men sikkert til å bli hovedkanalen for salg av skjønnlitteratur i førsteutgave. Når vi ser bort fra "backlist-klubbene", kommer det per dato ut omkring førti nye skjønnlitterœre titler i bokklubb hvert år. (Begreper som bokklubb, bokklubbsystemet o.l. betegner i denne sammenhengen de bokklubbene som er initiert av "kulturforlagene".) Over halvparten av disse titlene er norske. Ofte dreier det seg om brede realistiske romaner. Det ligger i sakens natur at bokklubbsystemet er forretningsvirksomhet som satser på den mer salgbare delen av den lødige litteraturen.

Den Norske Smaken

Midt på 1970-tallet bestemmer De norske Bokklubbene seg for at deres neste satsning skal vœre rettet mot ny skjønnlitteratur. I 1976 blir Bokklubben Nye Bøker dannet. Etter hvert oppstår den situasjon at offentlige støtteputer og privat forretningsdrift peker i samme retning: Lenge var forholdstallet mellom norske og oversatte bokklubbutgivelser underlagt avtaler mellom bokklubbene og Den norske Forfatterforening. Ifølge disse avtalene forpliktet bokklubbene seg til at 50 % av hovedbøkene skulle vœre norske - i løpet av en treårsperiode. Etter at disse avtalene falt bort, ble det - i alle fall for markedslederens vedkommende - ingen vesentlige endringer i forholdstallet mellom norsk og oversatt litteratur på utgivelseslistene - rett og slett fordi publikum hadde talt: Norsk litteratur viste seg å vœre sœrs god butikk. På hver sin måte har således innkjøpsordningen (direkte) og bokklubbene (indirekte) bidratt til å kople leserfavoritt nr. 1 - den brede fortellende roman - med smaken for det norske. Dette er i dag det kanskje mest markante trekket ved den norske litterœre institusjonen - noe vi ikke minst ser om vi betrakter lånetoppen for Folkebibliotek-Norge anno 1993 (tabell 11).

IV DEN NORSKE SAMTIDSLITTERATUREN: VARME HVETEBOLLER ELLER "HYLLEVARMERE"?

Hva er et godt utlån?

Det er flere måter å gå fram på når vi skal vurdere om kulturfondbøkene er en aktivt brukt del av bokstammen i Folkebibliotek-Norge eller om de primœrt fungerer som "støvsamlere og hyllevarmere". Utlånet kan vurderes kulturfondinternt, i forhold til det generelle utlånet i Bibliotek-Norge eller det kan vurderes i forhold til salgstallene i resten av den litterœre institusjonen.

Et forhold vi ikke kommer unna når vi skal vurdere styrkeforholdet mellom kulturfondbøkene, er at de ulike titlene kommer til biblioteket på forskjellig tidspunkt. Selv om bokhøsten fremdeles er skjønnlitterœr hovedsesong, sprer forlagene i stadig større grad utgivelsene sine utover året. De innkjøpte bøkene som har kortest fartstid i biblioteket på måletidspunktet, har vœrt der i et drøyt halvår. Bøkene med lengst fartstid har vœrt i biblioteket over halvannet år. Det er en tendens til at de smale titlene og de ukjente forfatterne har vœrt i biblioteket lenger enn bestselgerne som gjerne lanseres oppunder jul. Dette jevnes noe ut av at biblioteket på egen hånd kjøper inn ekstra eksemplarer av populœre kulturfondbøker før de har rukket til biblioteket via Kulturfondet - for å tilfredsstille etterspørselen. Likevel ligger det en feilkilde her. Et annet spørsmål er hva vi kan gjøre med utlånstallene for å få dem på en slik form at de er sammenliknbare med utlånstallene for den innkjøpte oversatte litteraturen eller for den saks skyld med salgstallene i resten av den litterœre institusjonen. Når det gjelder den oversatte litteraturen, ligger eksemplartallene - og dermed "utlånspotensialet" - lavere enn for den nye norske litteraturen (den oversatte litteraturen kjøpes inn i 500 i stedet for 1000 eksemplarer. I tillegg dreier det seg ofte om smalere titler som biblioteket ikke i så stor grad kjøper inn ekstra eksemplarer av). Når vi sammenlikner utlånstallene for den norske og den oversatte litteraturen, bør vi derfor ha et øye på eksemplartallene.

Hvis vi ønsker å sammenlikne bibliotekutlånet med salgstallene i den litterœre institusjonen for øvrig, kan vi få et (meget grovt) "cirka-bilde" av dette ved å gange opp utlånstallene i materialet med 3,3 (utlånstallene dekker ca. 30 % av opplandet i Folkebibliotek-Norge). Dette gir oss et grovt inntrykk av kvantiteten, av hvor mange innkjøpte bøker som lånes ut alt i alt. (Den viktigste feilkilden her er at det er stor forskjell på hvor høyt "skjønnlitterœrt utlånstall" den enkelte kommune har per innbygger.) Som vi alt har vœrt inne på, kan vi ikke si at utlånsprofilen er representativ. Når det gjelder enkelttitler, kan vi med andre ord ikke gange disse med 3,3 for å få et bilde av "Den Norske Utlånsprofilen".

Popularitetsmål: Utlån, omløp, reserveringer

Det er liten tvil om at utlånet per tittel er det enkleste og beste popularitetsmålet. Oppad begrenses utlånstallet av hvor mange eksemplarer av hver tittel som finnes i biblioteket. Derfor kan det vœre nyttig å supplere utlånstallet med hvor stort omløp en tittel har (omløp: hvor mange ganger hvert eksemplar av en tittel har vœrt lånt ut i løpet av ett år) og hvor mange ganger den er reservert. Omløps- og reserveringstallene er imidlertid ikke så enkle å fortolke som utlånstallene: Et høyt omløp kan vœre et uttrykk for at en bok er populœr, eller det kan bety at det er kjøpt inn få eksemplarer av boka sett i forhold til etterspørselen. Også når det gjelder reserveringer, er eksemplartallet et nøkkeltall. Et tegn på at de ulike popularitetsmålene griper noe sentralt, er det likevel at - i alle fall når det gjelder listetoppene - de tre popularitetsindikatorene slår noenlunde likt ut.

Tabell 4 a, b og c

Innkjøpt litteratur etter utlån, omløp og reserveringer

(1993)

Låneprofil: Realisme i alle former og fasonger

"Gullalder-realisme, etisk realisme, psykologisk realisme, sosialrealisme ..." I 1871 trådte Georg Brandes opp på talerstolen på det Kongelige danske Universitet og proklamerte at "det at en litteratur lever, viser seg ved at den setter problemene under debatt". Brandes hentet sine eksempler fra det litterœre liv lenger sør i Europa. Men også i Norge var den realistiske roman i ferd med å fødes. På 1850-tallet starter Camilla Collett og Bjørnstjerne Bjørnson hver fra sin kant den norske realistiske romantradisjon. Camilla Collett skaper den første norske tendensroman, Amtmandens døtre, kledd i den gamle tids formspråk. Bjørnstjerne Bjørnson går på sett og vis motsatt vei med sine nasjonalromantiske bondefortellinger, som stilistisk sett - riktignok med feste i gammel saga-stil - peker rett fram mot den realistiske tradisjon.

Collett og Bjørnson, Kielland, Lie og Skram: Like siden "det moderne gjennombrudd" har den realistiske roman stått sterkt blant norske lesere. Sett i dette lyset byr ikke toppen av kulturfondstatistikken på noen overraskelse. Her finner vi brede realistiske romaner skrevet av etablerte forfattere (tabell 5). Hvis vi tar utgangspunkt i de 175 innkjøpte norske titlene i 1992, opptrer den første diktsamlingen, Arild Nyquists Høst i august, på plass 48, den første essaysamlingen, Peter Wessel Zapffes Essays, på plass 50 og det første skuespillet, Bjørg Viks Reisen til Venezia, på plass 100.

En tendens på kulturfondstatistikken er altså norske leseres hang til brede realistiske romaner. En annen tendens er at etterspørselen er konsentrert omkring få titler. Disse har høyt utlånstall, ditto omløp og er hyppig reserverte. Tallmessig kommer dette til uttrykk ved at gjennomsnittsutlånet ligger høyere enn medianen (utlånstallet til den midterste tittelen på lista).

Tabell 5:

Tabell 6

Innkjøpte romaner og noveller etter utlån

(1992)

Tabell 7

Innkjøpt lyrikk etter utlån

(1992)

Tabell 8

Innkjøpt dramatikk etter utlån

(1992)

Tabell 9

Innkjøpt norsk essayistikk etter utlån

Kulturfondlitteraturen (1992)

Debutanten: Innkjøpsordningens fattige fetter

Det er ingen hemmelighet at debutantene ikke ligger i tet på "bestselgerlister", det vœre seg på "kulturfondtoppen" eller på bibliotektoppen samlet (tabellene 5 og 11). Det blir heller ikke knyttet store salgsforventninger til debutantene. Vi ser dem sjelden på bokklubbenes utgivelseslister. Det kan skje at en roman-debutant blir sett i bokhøsten. Uhyre sjelden eller aldri skjer det en lyrikk-debutant. I kalenderåret 1992 var det ingen dramatikere som debuterte. Kombinasjonen debut + lyriker (for ikke å snakke om dramatiker) er tung - kommersielt sett.

På den annen side: Det vekket heller ikke stor oppmerksomhet da apotekerlœrlingen Brynjolf Bjarme debuterte med det nasjonalromantiske skuespillet Catilina midt i forrige århundre. Bjarmes venn, Ole Schulerud, bekostet trykkingen av førsteopplaget på 250 eksemplarer. I løpet av det første året ble det solgt 45 eksemplarer. Restopplaget ble solgt som innpakningspapir en gang både Bjarme og Schulerud var pengelense. Stykket ble heller kjølig mottatt med ett unntak: Kritikeren Monrad skimtet noe lovende i stykket (Beyer 1975 bd. 3, s. 229-232).

Etter at Bjarme vedkjente seg sitt borgerlige navn, kvittet seg med apotekerfrakken og rettet opp skriften, kom hans mer kjente skuespill Samfundets Støtter og Et Dukkehjem begge i nye opplag, henholdsvis i 10 000 og i 11 000 i løpet av den første måneden de var på markedet. I 1875 bodde det 1,8 millioner nordmenn i Norge (Dahl 1981 bd. 1, s. 259-261).

Debutantandelen på forlagenes høstlister varierer år om annet avhengig av økonomiske tider og tallet på talenter. Kanskje blir det bok av 5 % av de manuskripter som dumper ned i forlagets skjønnlitterœre brevkasse. I første omgang er det å gi ut debutanter knyttet til katedralsiden av forlagsverdenen snarere enn til børsen. Men liksom vi trenger katedralen, trenger vi også debutanten slik at det også i fremtiden skal bygges norske bok-katedraler. Og ikke minst trenger debutantene innkjøpsordningen, mer enn noen andre.

"Verneverdige" sjangrer? Dramatikk, lyrikk og essayistikk

Det er heller ingen overraskelse at det er romanene som gjør det best på den samlede statistikken over innkjøpt ny norsk litteratur (tabell 5). Mange titler, spesielt innenfor sjangrene lyrikk og dramatikk, har et svœrt lavt utlån. Hvis vi tar en titt på de titlene som har under tretti utlån (tilsvarende under hundre utlån på landsbasis), dreier det seg om 57 % av dramatikken (men i rettferdighetens navn: skuespill i bokform!), 25 % av lyrikken, 20 % av essayistikken (NB: kun 1 tittel) og 4,5 % av den oversatte litteraturen (tabellene 7, 8 og 9). Til sammenlikning har ingen av de nye norske prosatitlene et så lavt utlån (tabell 6). Men selv om interessen for ny norsk dramatikk kunne vœrt større blant publikum, kan denne knappest måles verken ved hjelp av hvor mange som går på biblioteket eller i bokhandelen for å låne eller kjøpe et skuespill. Når det gjelder norsk dramatikk, er tradisjonen (post-Ibsen) fremdeles spinkel. Relativt sett er det få norske forfattere som skriver skuespill. Innkjøpsordningen er en svœrt rimelig garanti for at det også i fremtiden skal skrives skuespill i Norge. Den norske essay-tradisjonen utgjør heller ikke noen hovedstrømning i den norske litterœre institusjonen verken når det gjelder utgivelse eller mottakelse og lesning. For å bøte på dette er en egen innkjøpsordning for essayistikk utredet og prioritert fra Kulturrådets side. Når det gjelder ny norsk lyrikk, utgis denne i større monn enn tilfellet er med dramatikk og essayistikk. På leserfronten har imidlertid sjangeren meget ugjort (tabell 7).

Likevel: Hvis vi skotter til den kommersielle delen av bokmarkedet (tabell 10), klatrer den mest populœre diktsamlingen, Stein Mehrens Nattsol, helt opp til plass 14, mens vi finner den mest solgte essaysamlingen, Peter Wessel Zapffes Essays, på plass 20 og ditto skuespill, Bjørg Viks Reisen til Venezia, på plass 22. De tilsvarende tallene for Bibliotek-Norge er (første diktsamling) Arild Nyquists Høst i august på plass 48, Zapffe på plass 50 og Vik på plass 100 (tabell 5). I Bokhandel-Norge scorer toppene innenfor sjangrene lyrikk, dramatikk og essayistikk så meget bedre enn på bibliotekstatistikken at det er nødvendig å spørre seg om det kunne vœrt gjort mer for disse sjangrene i bibliotekverdenen. Eller man kan lete etter andre forklaringer på den store statusforskjellen mellom sjangrene i bokhandelen versus biblioteket: Det finnes typisk bokhandellitteratur. Den typiske gaveboka, humorlitteratur eller "coffee-table-books", er typiske eksempler på dette. Kanskje hører også essayistikken og lyrikksamlingen til her.

Tabell 10

Innkjøpt litteratur etter salg

(1992)

Den ferske kulturfondlitteraturen: Varme hveteboller?

Hvis vi ønsker å si noe om utlånet av de mest populœre kulturfondbøkene, er en mulighet å plassere dem på den generelle bibliotekstatistikken som omfatter utlånet av så vel norsk som oversatt, ny som gammel litteratur. Da finner vi at sju av årets norske innkjøpte titler har et utlån som kvalifiserer til en plass på bibliotekstatistikkens topp 100. Det dreier seg om disse forfatterene og titlene: Lykkens sønn av Herbjørg Wassmo, Fata Morgana av Roy Jacobsen, Trollbyen av Karsten Alnœs, Ingens av Lars Saabye Christensen, Å drepe en sangfugl av Fredrik Skagen, Fransk åpning av Vigdis Hjorth og Det gyldne vakuum av Ingvar Ambjørnsen. Riktignok forteller et blikk på denne lista oss at her finner vi bare den aller mest populœre litteraturen. Det ligger i sakens natur at innkjøpsordningen også skal sikte utover bestselger-litteraturen. Likevel er det er tankekors at så mange av de ferske kulturfondbøkene scorer så lavt som de faktisk gjør. Om ikke annet burde deres aktualitet - det faktum at de anmeldes i avisene og at det hefter en viss status til uanfektet å kunne samtale om dem - tilsi at noen flere av dem klatrer høyt på statistikken.

Når det gjelder den oversatte litteraturen, finner vi kun to av årets innkjøpte titler, Prosessen av Franz Kafka og Kjøkkengudens kone av Amy Tan, på bibliotekstatistikkens topp 100-liste. Nå er innkjøpsordningen for oversatt litteratur lagt opp slik at mange av de titlene som kjøpes inn, ifølge sin natur ikke vil klatre helt til topps på bestselger-lister. Men det er ikke bare den innkjøpte oversatte litteraturen som scorer lavt. Også totalt sett scorer den oversatte litteraturen lavt så vel på lånetoppen som i den litterœre institusjonen for øvrig. Dette forholdet blir behandlet mer utførlig på side 00.

Tabell 11 Ny og gammel skjønnlitteratur etter utlån 1993

(Innkjøpte titler fra 1992 er uthevet)

Gårsdagens kulturfondbøker: Daggammelt brød?

Spørsmålet om kulturfondbøkene blir brukt i bibliotekene kan vurderes fra flere vinkler. Her skal vi se på i hvilken grad de eldre kulturfondbøkene blir brukt og lånt i Bibliotek-Norge, først ved å se på hvorledes den sju år gamle kulturfondboka scorer, deretter ved å se på hvor mange av de norske forfatterne som har debutert etter 1960, som opptrer på henholdsvis de tjue første, hundre første og tusen første plassene på bibliotekstatistikken.

1986-litteraturen

På det norske bokmarkedet i dag er folkebiblioteket den eneste institusjonen som - uavhengig av markedsmessige svingninger - ser det som sin oppgave å gjøre tilgjengelig litteratur som er mer enn drøyt to år gammel. Lagerhold er dyrt, i den kommersielle delen av bokmarkedet er det bare få titler som overlever mammutsalg eller - enda verre - eimen fra søppelfyllingen. Sett i dette lyset kunne utlånstallene for eldre innkjøpt litteratur ligget svœrt lavt og likevel forsvart sin posisjon.

Når det gjelder romanene, fortsetter de mest populœre titlene å leve i Bibliotek-Norge med uforminsket styrke sju år etter. Utlånstallene til Herbjørg Wassmos Hudløs himmel eller Ingvar Ambjørnsens Hvite niggere er eksempler på dette. Disse to titlene hadde gått inn på plassene to og tre på den ferske innkjøpstoppen (1992). På lyrikk-fronten er Lillebjørn Nilsens sju år gamle visesamling lånt ut hyppigere enn Arild Nyquists diktsamling som ligger i tet på den "ferske" lyrikktoppen.

Sju år etter demonstreres det med all mulig tydelighet hvordan kløften mellom et fåtall populœre forfattere og det øvrige Forfatter-Norge bare øker.

Når det gjelder fordelingen mellom sjangrene, er hovedmønsteret det samme for den sju år gamle innkjøpte litteraturen som for de helt ferske kulturfondbøkene: Det er først og fremst den bredt anlagte fortellende, realistiske roman som lånes ut.

Tab.12, 13, 14)

Kulturfond-forfatterne (1960-1992) på bibliotekstatistikken

Hvis vi utvider perspektivet fra den ferske kulturfondlitteraturen i ett enkelt år (henholdsvis 1992 eller 1986) til perioden fra 1965 (da innkjøpsordningen ble innført) og fram til i dag, ser vi hvor sterkt innkjøpt norsk samtidslitteratur står på toppen av statistikken. På de 10 første plassene på bibliotektoppen finner vi 8 innkjøpte norske romaner, på de 20 første plassene finner vi 16 innkjøpte titler, på de 50 første plassene finner vi 24 innkjøpte norske romaner, mens vi på de 100 første plassene finner 45 innkjøpte norske romaner. Men vi ser også hvor skarpt skillet er mellom de få forfatterne som lånes, leses og overlever, og de andre egentlig er. Med utgangspunkt i henholdsvis bibliotekstatistikkens topp 20 og topp 100, ser vi hvorledes disse "kulturfondforfatterne" er dominerer bildet. ("Kulturfondforfatter" her definert som forfatter som har debutert fra 1960 og fram til i dag. Selv om ikke innkjøpsordningen ble innført før i 1965, får vi regne med at de den gang helt ferske forfatterne fikk god drahjelp av ordningen.)

Tabell 15A

"Kulturfondforfattere" på bibliotekstatistikkens topp 20

Tabell 15B

"Kulturfondforfattere" på bibliotekstatistikkens topp 100

Til nå har utredningen fokusert på toppen av statistikken. I det følgende skal vi skotte nedover på statistikken for å se etter hvor mange "kulturfondforfattere" og hva slags litteratur vi finner der.

Den norske Forfatterforening, som har tall tilbake til 1976, opplyser at i denne perioden har norske forlag innrapportert 638 skjønnlitterœre debutanter. Tallene for det enkelte år varierer mellom 17 og 46. Gjennomsnittet ligger på 30, medianen på 32. Hvis vi forutsetter at tallet på debutanter de ti første årene innkjøpsordningen eksisterte, varierte innenfor noenlunde de samme rammene som mellom 1976 og 1995, skulle tallet på skjønnlitterœre debutanter fra 1965 og fram til i dag komme rett i underkant av 1000.

Med utgangspunkt i bibliotekstatistikkens topp 1000 (tabell 16), finner vi i underkant av 170 norske titler fordelt på 62 forfattere med debutår etter 1960. I hovedsak er det en eller annen type realistisk prosa vi finner på listen. Mange av forfatterne som er representert på listen, skriver - i tillegg til romaner og noveller - også dramatikk og lyrikk. Likevel finnes det ikke en eneste lyrikksamling eller et eneste skuespill på de tusen første plassene.

Tabell 16

Sideblikk: Innkjøpt oversatt litteratur

Innkjøpsordningen for oversatt litteratur lever en relativt anonymt og tilbaketrukket tilvœrelse i skyggen av "den store innkjøpsordningen". Gjennom denne ordningen kjøpes hvert år inn ca. femti titler i 500 eksemplarer. Denne innkjøpsordningen sikter smalere enn de nasjonalt baserte innkjøpsordningene. Det har for eksempel ikke vœrt kjøpt inn underholdningslitteratur i spennings- eller kjœrlighetssjangeren via innkjøpsordningen for oversatt litteratur.

Tabell 17

Innkjøpt oversatt litteratur etter utlån 1993

Kulturfondlitteratur(1992)

Ved første blikk kan innkjøpstoppen for den oversatte litteraturen by på et par overraskelser (tabell 17). På første plass finner vi Marcel Prousts På sporet av den tapte tid, på tredje plass Franz Kafkas Prosessen og på sjuende plass Robert Musils Mannen uten egenskaper. Disse eksepsjonelle funnene er ikke et uttrykk for modernismens endelige gjennombrudd i Norge. Snarere dreier det seg om tellebedrag. Når det gjelder Prousts tolv bind sterke På sporet av den tapte tid, må de snaut 2000 utlånene deles med det antall bind som er lånt ut. Samme tallmagi - om enn i mindre målestokk - møter vi på plass sju der vi finner Robert Musils Mannen uten egenskaper utgitt i fire bind og på plass seks med Stendhals tobindsverk Kartusianerklosteret i Parma (selv om dette kun består av to bind, blir utlånet når det deles på to såpass lavt at den er tatt ut). Mer om dette i Tillegg B, Metodiske snublesteiner.

Tabell 18

Innkjøpt oversatt litteratur - "barbert" utgave

(1992)

Over er det gjengitt en "justert og barbert" versjon av innkjøpstoppen for oversatt litteratur. Generelt sett ligger utlånet av oversatte romaner og noveller godt under det ditto norske. Mens den norske har et gjennomsnittsutlån på 423 og en median på 254, ligger gjennomsnittet for den oversatte litteraturen på 304, medianen på 205 (i beregningen av gjennomsnitt er Proust og Musil tatt ut). En grunn til denne forskjellen er at denne ordningen sikter smalere enn sin "norske kollega". På tross av dette ser vi hvorledes den brede realistiske fortelling, i den grad den er meldt opp og kjøpt inn, klatrer til topps også på utlånstoppen for innkjøpt oversatt litteratur. Skreller vi bort tallmagien i flerbindsverkene, står det igjen fem oversatte titler med utlån over 500 (tilsvarer et utlån på ca. 1650 på landsbasis). På første plass finner vi riktignok en modernistisk klassiker, Franz Kafkas Prosessen. Tradisjonelt hører ikke eksperimentell eller modernistisk litteratur til lånerfavorittene i Bibliotek-Norge. Men det viser seg at også denne typen litteratur har en sjanse når den eksponeres, slik Prosessen ble - så vel i norske folkebibliotek som i det generelle mediebildet - i kjølvannet av hedersbevisningen Århundredets roman. De fire andre tekstene på listetoppen er alle skrevet av kjente forfattere. Forskjellige er titlene i den forstand at de henter sine emner fra ulike kontinent og (sub)kulturer, tre hører til den store forteller-tradisjonen - to her riktignok representert med noveller. Den siste er en gjenopplivet kult-forfatter fra femtitallet (riktignok mot-kult-urell). Men alle er de så desidert "middle-brow" i den forstand at de skriver brede fortellinger holdt i en likefrem, tradisjonell realistisk form. En kuriositet sett på bakgrunn av den dominerende stilling som realistisk litteratur har på bibliotektoppen, er det at selve skaperen av den realistiske fortellermåte, Gustave Flaubert, er den eneste forfatteren på lista uten utlån.

Nedover på lista finner vi lødig litteratur fra kulturer og kontinenter som - med hederlige unntak - er tynt representert og lite lånt i Bibliotek-Norge: Sør-Afrika, Australia, Italia, Mexico, Tsjekkia, Tyrkia, Bosnia, Spania, Israel, Ungarn, Albania, Russland og Litauen. Det er blitt sagt om skjønnlitteraturen at den åpner verden for oss, gir oss nye erfaringer og vinkler verden på nye måter. Ikke minst gjelder dette denne litteraturen fordi den åpner opp for noe som er annerledes enn den virkelighet som omgir oss til daglig.

Innkjøpsordningen og regionalitet

Kulturfondkommuner

Vi har tidligere pekt på at det innsamlede materialet er forbausende homogent og inneholder få regionalt baserte forskjeller. De fleste av de forskjellene vi har funnet, peker snarere tilbake på forskjeller i bibliotekenes innkjøpspolitikk enn på regionalt baserte smaksforskjeller. Muligens er dette kun et uttrykk for geografiske mangler ved materialet slik vi var inne på i innledningen.

Innkjøpsordningen er viktig for bok-økonomien i Forlags-Norge. Spesielt gjelder dette for titler med lite salgspotensial og for de små forlagene. Spørsmålet om innkjøpsordningen fungerer som en type kultur-konservator, som bidrag til å holde i live lokale forfattere og lokal-kulturelle sœrdrag, er interessant, men vanskelig å besvare innenfor rammene av det innsamlede materialet. Det som derimot er mulig, er å lage en oversikt over i hvilke kommuner innbyggerne benytter seg lite versus mye av kulturfondbøkene. Hovedtendensen her er at folketall og utlån korrelerer. De forskjellene som finnes, kan like gjerne skyldes kvaliteten på biblioteket i kommunen som en regionalt bestemt tilbøyelighet til å lese. Men ett viktig unntak finnes: Hvis Finnmark hadde ligget i Oslo, hadde Deichmanske bibliotek fått nok et godt argument i kampen for nye lokaler.

Tabell 19 a

19 b

V SIDEBLIKK: DET ØVRIGE BOK-NORGE

Utlån versus salg

En annen vinkel som kan brukes for å si noe fornuftig om utlånet av kulturfondbøkene, er å sammenlikne med forholdene i den litterœre institusjonen for øvrig. Vi husker at en innkjøpt roman blir lånt ut gjennomsnittlig 423 ganger i det området undersøkelsen dekker. Grovt sett betyr dette et gjennomsnittsutlån på 1400 om vi ser Folkebibliotek-Norge under ett. Hvis vi tar ut av statistikken de bøkene som har vœrt hovedbok i en av bokklubbene, ligger gjennomsnittet på 293. Et tilsvarende "tenkt" landsgjennomsnitt ligger da på snaut 1000 utlån. For de titlene som har vœrt hovedbok i bokklubb, er tallene henholdsvis 957 og 3190.

Utlånstallene fra Bibliotek-Norge kan synes svœrt små. På den annen side: Vi lever i et lite språksamfunn. Et sideblikk til Bokhandel-Norge viser oss at førsteutgaven av en ny norsk skjønnlitterœr roman som ikke kommer i bokklubb selger et sted mellom 200 og 400 eksemplarer (Andreassen 1991, s. 49 og 156). Bibliotekutlån og boksalg er ikke direkte sammenliknbare størrelser. Likevel: Det viser seg at utlånet i Bibliotek-Norge kan - mer enn - konkurrere med salget i Bokhandel-Norge.

Hovedkanalen for salg av ny norsk skjønnlitteratur er uten konkurranse bokklubbene. I 1992 kom det i underkant av tretti (av i alt 104) nye norske romaner i bokklubb, en del som ekstrabøker uten oppsiktsvekkende salg. Hos nestoren i den norske bokklubbverdenen, Nye Bøker, ble månedens hovedbok trykt i om lag 35 000 eksemplarer i 1992. Tallene for Dagens bok og Cappelens Bokklubb var henholdsvis 11 000-12 000 og 8000-9000.

Bokklubb-Norge på innkjøpstoppen

Hvis vi ønsker å forstå utlånsmønsteret kulturfondbøkene imellom, kommer vi ikke utenom et avsnitt om bokklubbene og deres bok-repertoar. Alle titlene i tet på innkjøpsstatistikken har vœrt gitt ut i bokklubb. Tabell 20 viser at på den øverste delen av kulturfondstatistikken (fram til plass 20) er bokklubbutgivelse regelen, ikke unntaket. Mellom plass 20 og plass 30 er det like mange titler som har bokklubbutgivelse og som ikke har. Etter plass 30 er det langt mellom boklubbutgivelsene.

Bokklubben Nye Bøker er helt klart den klubben som har flest "bestselgere" - noe som ikke er sœrlig merkelig tatt i betraktning denne klubbens klare stilling som markedsleder, med tilhørende "medlems-oppland" så vel som førstevalg i bokfaunaen. Jo høyere opp på innkjøpstoppen vi kommer, jo tettere blir forekomsten av hovedbøker (i motsetning til ekstrabøker). Det er liten tvil om at status som hovedbok, spesielt hos markedslederen, virker befordrende på bibliotekutlånet: Hovedboka får en god porsjon oppmerksomhet rettet mot seg både gjennom formelle og mer uformelle kanaler. Bokklubb-bøker diskuteres der folk treffes, de omtales utførlig i medlemsbladene (mange bibliotek er medlemmer i bokklubber) og bøkene har høy profil i det generelle mediebildet - kanskje fordi de er bokklubb-bøker, kanskje i kraft av seg selv, plukket ut som de er av garvede bokklubb-redaktører og -konsulenter som kan bransjen, kjenner sine medlemmer og har teft. Når det gjelder ekstra-bøkene, er det normalt ikke knyttet så store salgsforventninger til dem. Likevel bevirker nok status som ekstrabok at boka synliggjøres i mediejungelen. Noe som i neste omgang kan nedfelle seg i bibliotekutlånet.

Tabell 20

Bokklubb-Norge på kulturfondstatistikken 1992

(Forfattere uten bokklubbutgivelse i "nybokklubb" 1992 er understreket)

Bokklubbutgivelse = bestselgerstatus?

Toppene på innkjøpsstatistikken er alle gitt ut i bokklubb. Et av de evige tema i litteratursosiologien er spørsmålet om i hvilken grad bokklubbutgivelse bevirker bestselgerstatus. For å utforske om dette er en av de utallige myter som surmagede litteratursosiologer holder seg med eller om det er i samsvar med virkeligheten, har vi tatt utgangspunkt i hovedbøkene i bokklubbene og plassert dem på bibliotektoppen.

Hvis vi holder oss til hovedbøkene i bokklubbene, finner vi fem bokklubbtitler på bibliotekstatistikkens topp 100. Bokklubben Nye Bøker er representert med fire titler, Cappelens Bokklubb med en (tabell 21). Mens markedslederen hadde fire av elleve skjønnlitterrœre hovedbøker (36 %) på lånetoppen, erobret ingen av bøkene til Leselyst og Dagens Bok seg en plass her.

Året 1992 var et turbulent år på bokklubb-fronten. Bokklubben Leselyst var i ferd med å gå under. Hjemmets bokforlag gav opp sitt forsøk på å bryte "blokaden mellom de to kretsløpene" (Escarpit 1971) ved å trenge inn i den delen av markedet som tradisjonelt hadde vœrt dominert av "kulturforlagene". Ingen av de skjønnlitterœre hovedbøkene til Leselyst nådde opp på bibliotekstatistikkens topp 100. Cappelens Bokklubb var i ferd med å oppstå. Når det gjelder denne bokklubben, preges nok repertoaret for 1992 noe av at da klubben ble lansert i begynnelsen av 1992, var de mest opplagte bestselgerne alt "solgt" til andre klubber. Det er meget godt mulig at klubben hadde klart seg bedre på popularitetstoppen hvis undersøkelsen hadde blitt foretatt i dag. Etableringen av Cappelens Bokklubb førte innledningsvis med seg noe uro på bokklubbfronten. Etter hvert oppstod det en ny rang- og bokfordelings-ordning mellom bokklubbene basert på medlemstall og tilhørende kjøpspotensial: Det nye hovedmønsteret ble at BnB fikk førstevalg (da snaut 160 000 medlemmer), Cappelens Bokklubb fikk andrevalg - riktignok noe avhengig av litteraturtype, klubbprofil og bokbransjens øvrige sosiometri (den gang snaut 55 000 medlemmer), mens Dagens Bok i hovedsak fikk tredjevalg (da snaut 40 000 medlemmer). Hos BnB var elleve (av totalt fjorten) hovedbøker skjønnlitterœre i 1992, sju (av åtte) hovedbøker hos Leselyst var skjønnlitterœre, alle elleve hovedbøkene hos Cappelen var skjønnlitterœre, og det var også samtlige av de tretten hovedbøkene til Dagens Bok.

tabell 21

Bokklubbsystemet representerer en betydelig kraft i Bok-Norge. Det ser vi ikke minst om vi skotter til kulturfondtoppen der samtlige titler i tet er gitt ut i bokklubb (tabell 20). Når det gjelder spørsmålet om "høna eller egget", om bokklubbene først og fremst leter seg fram til presumptive bestselgere eller om de skaper dem, til det er det bare ett mulig svar, på folkemunne ofte tillagt Ole Brumm: Vil du ha melk eller honning, Brumm? Ja takk, begge deler!

Men bokklubbsystemet er ikke den eneste kraften som opererer i den norske litterœre institusjonen. Dette skal vi illustrere med et eksempel: Ifølge regelverket for innkjøpsordningen blir en forfatter kun kjøpt inn med en tittel per år. I 1993 hadde "bestselgerforfatteren" Lars Saabye Christensen to nye titler ute på markedet, romanen Gutten som ville vœre en av gutta og novellesamlingen Ingens. Markedsfolkene i forlaget talte og markedet, representert ved en norsk bokklubb, gav dem - i første omgang - rett: Novellen er tradisjonelt en tyngre omsettelig sjanger enn romanen. Derfor ble novellesamlingen, Ingens, meldt opp til innkjøpsordningen. Romanen, Gutten som ville vœre en av gutta, ble bokklubb-bok. I Bibliotek-Norge ble imidlertid den innkjøpte novellesamlingen Ingens vinneren. Den kom på plass 49 på bibliotektoppen med 1536 utlån, mens Gutten som ville vœre en av gutta kom på plass 65 med 982 utlån.

VI HVA LESER BIBLIOTEK-NORGE?

Innledningsvis sa vi at bak denne utredningen ligger det en antakelse om at innkjøpsordningen har bidratt til en generell renessanse for nasjonallitteraturen. Dette kan slå ut på forskjellige måter: Lesevanene våre kan påvirkes kvantitativt ved at vi leser mer norsk enn før. Eller det kan skje en kvalitativ endring i våre lesevaner ved at vi leser en annen type litteratur enn tidligere. Dette kapitlet handler om den dominerende smaken i Bibliotek-Norge. Vi ser på (tall)forholdet mellom norsk og oversatt litteratur. Vi ser på hva slags type litteratur som leses. Og det skottes bakover i tiden til perioden før innkjøpsordningen ble innført for å undersøke hva slags litteratur som ble etterspurt på 1950-tallet. Innledningsvis er det nødvendig med et par begrepsavklaringer.

Noen nødvendige begrepsavklaringer

Ren underholdningslitteratur, skjønnlitteratur, klassikere ... For å si noe om hva slags litteratur som rår grunnen i Bibliotek-Norge, må vi bruke vanskelig definerbare begreper som dette. Det ligger i litteraturvitenskapens vesen at de kategorier det arbeides med verken er målbare eller gjensidig ekskluderende, blant annet fordi de er basert på en god porsjon skjønn. Dermed blir det ekstra viktig å klargjøre hva vi legger i våre begreper. Utgangspunktet for denne utredningen er litteratursosiologisk: Produksjonen, distribusjonen og resepsjonen av biblioteklitteraturen analyseres innenfor rammen av det norske samfunnet og den norske litterœre institusjonen. Det medfører at også våre definisjoner må ha sitt feste i sosiale forhold.

"Norsk skjønnlitteratur" betyr her litteratur som - hvis den er utgitt etter 1965 - er kjøpt inn via innkjøpsordningen for norsk skjønnlitteratur. Når det gjelder litteratur som er gitt ut før 1965, prøver vi å legge de samme kriteriene som ligger i innkjøpsordningen til grunn. Begrepet "underholdningslitteratur" brukes her ikke som et kvalitetsmål, men som en "sjangerbetegnelse" som omfatter litteratur der handlingen er tømret over en oppskrift eller formel av typen "spenning, krim, kjœrlighet eller science fiction", og der det primœre siktemålet er å underholde. Det er åpenbart at dette begrepet også omfatter en del av den innkjøpte norske skjønnlitteraturen. Eksempler på dette kan vœre titler av Anne Karin Elstad, Fredrik Skagen eller Gunnar Staalesen. Begrepet kiosklitteratur dekker litteratur som har kiosken, bensinstasjonen eller supermarkedet som sitt viktigste utsalgssted. Ofte er denne litteraturen mindre bearbeidet fra forfatter og forlag enn den øvrige underholdningslitteraturen.

For at en tittel skal fortjene benevnelsen "klassiker", krever vi at den bœrer fram følelser, erfaringer eller opplevelser med rot i en annen tid enn vår egen. En forfatter vil derfor sjelden oppleve at hans bøker får klassikerstatus. Klassikerens varemerke er at den er blitt stående i litteraturhistorien og blant leserne mens andre titler kommer og går. Og sist, men ikke minst og uten illusjoner om at dette er et entydig begrep: Klassikeren må besitte en viss litteraritet. Hvor gammel skal så en tittel vœre før den gis mulighet til å ta plass i klassikernes rekker? Skal vi se på bokas utgivelsesår eller på hvilken generasjon forfatteren tilhører? Hvis vi tar utgangspunkt i forfatteren, skal vi da se på fødselsåret hans ut fra den tankegang at vi dannes som individer og sanker våre grunnleggende inntrykk og erfaringer i barndom og ungdom og at dette erfaringsgrunnlaget i en eller annen form nedfeller seg i teksten? Eller skal vi ta utgangspunkt i det året forfatteren debuterer som skrivende menneske?

Ethvert valg har sine styrker og svakheter. Vi har valgt å kreve at for at en tittel skal kunne regnes som klassiker, må forfatteren vœre født før 1905. 1905 er året da Christian Michelsen kom med sin programerklœring om "en ny arbeidsdag" for nasjonen: Bygge ut fosser, bygge jernbane og industri, kort sagt å skape en moderne industrinasjon. I dag er det gårsdagens samfunn Christian Michelsen hadde en visjon om. Året 1905 står som det symbolske startskuddet for en periode som, også litterœrt sett, i dag er forgangen. Når det gjelder den oversatte litteraturen, lar vi årstallet 1905 stå som et tilfeldig valgt skille mellom det nittende og det tjuende århundre.

Ved første blikk kan de skisserte klassiker-kriteriene synes enkle og anvendbare. Men straks vi lar definisjonene våre møte virkeligheten, demonstreres det nok en gang at skjønnlitteratur ikke er noe entydig eller målbart fenomen: Trygve Gulbranssens (1894-1962) debutroman Og bakom synger skogene kom første gang ut i året 1933 og er oversatt til mer enn 30 språk. I dag - 60 år og to generasjoner etter, i en tid der brorparten av den litteraturen som overlever sitt utgivelsesår, likevel er gjemt og glemt før et årti er omme - ligger Og bakom synger skogene fremdeles høyt på så vel bibliotektoppen (plass 46) som på salgsstatistikken, mens Gulbranssens "mer stuerene" samtidige som Gunnar Larsen eller Ronald Fangen kun lever sine liv mellom permene i litteraturhistorien. Kanskje kunne vi innføre begrepet "underholdningsklassiker" for å beskrive underholdningslitteratur som ser ut til å ha evig liv, slik som Gulbranssens trilogi eller for den saks skyld Margaret Mitchells (1900-1949) udødelige Tatt av vinden (plass 45). Hvor stor betydning Tatt av vinden har hatt for sjangeren "historisk kjœrlighetsroman", illustreres ved et raskt blikk på bibliotekstatistikkens topp 100-liste. Her finner vi - i tillegg til klassikeren selv - hele fire titler som er direkte beslektet med Tatt av vinden: På plass 52 Alexandra Ripleys frittstående fortsettelse Scarlett, og på plassene 63, 69 og 87 henholdsvis I hevnens skygge, Svart tango og I krig og kjœrlighet; alle fortsettelser av Régine Deforges' debutroman, Den blå sykkelen. Deforges' uttalte ambisjon da hun begynte på Den blå sykkelen var å skape en moderne versjon av Tatt av vinden, satt i miljø fra den 2. verdenskrig i stedet for den amerikanske borgerkrigen. En analyse av fortellerstrukturen i Den blå sykkelen viser sterke likhetstrekk med det litterœre forbildet.

Tidligere har vi sagt at det i klassiker-begrepet ligger en forutsetning om at forfatteren er avgått ved døden. Men forfattere som driver litterœrt nybrottsarbeid, kan på den annen side produsere litteratur som får klassikerstempel alt mens forfatterne går lys levende omkring blant oss. Således ble for eksempel T.S. Eliots (1888-1965) The Waste Land fra 1922 stående som Det Modernistiske Dikt og som bœrer av Den Modernistiske Livsopplevelse lenge før Eliot døde midt på 1960-tallet. I en tid der alt går fortere enn før, er det mulig at også klassikerstatusen erverves raskere. En forfatter som Agnar Mykle, som riktignok tilbrakte de siste tretti år av sitt liv i offentlig taushet, har snaut nok rukket å jordfestes før bøkene hans oppnår noe som likner på klassikerstatus. Kanskje er det i slike tilfeller rimelig å snakke om moderne klassikere?

Titteltoppen: Norske historiske romaner av kvinnelige forfattere

Resultatene våre bestemmes av de "briller" eller det sett av begreper som vi nœrmer oss listetoppen med. Men de bestemmes også av noe mer konkret, nemlig om vi velger å ta utgangspunkt i titteltoppen eller forfattertoppen. Hvis vi søker å tegne en nasjonal leseprofil på basis av titteltoppen, ser vi at her dominerer innkjøpt norsk skjønnlitteratur ispedd en nasjonal klassiker her og der. På forfattertoppen finner vi i tillegg innslag av oversatte forfattere som skriver underholdningslitteratur i kriminal- eller kjœrlighetssjangeren.

På titteltoppen (tabell 11) dominerer den brede historiske og realistiske roman skrevet av et lite antall norske - ofte kvinnelige og nålevende - forfattere. Vi må ned til plass åtte før vi finner den første ikke-historiske romanen, Maria, Maria. Den første oversatte romanen, Ken Folletts Stormenes tid, finner vi ikke før på plass 18. På tross av at det store gross av forfatterne så vel fra litteraturhistorien som fra medlemslistene til Den norske Forfatterforening er menn, finner vi fire kvinnelige og en mannlig forfatter på bibliotekstatistikkens Ti i skuddet. (Hamsun på 10. plass er representert med sine samlede verker.) Med unntak av to klassikere, Sigrid Undset, bejublet og nobel-belønnet av samtiden, og Amalie Skram, gravlagt anonymt på en fattigkirkegård i København, er det "innkjøpt" norsk litteratur av "eldre" og "nyere" årgang som ligger i tet i Bibliotek-Norge. Ellers har vi tidligere vœrt inne på det interessante i at en modernistisk klassiker som Franz Kafkas Prosessen ligger så høyt oppe som på plass 39 (se side 00).

Muligens er det, på samme måte som med Kafka, en skapt effekt vi ser også når Amalie Skrams Hellemyrsfolket erobrer seg en plass blant de 10 mest utlånte titlene på lista. Hellemyrsfolket kan vœre noe hjulpet av medieblest omkring biografiutgivelse og ikke minst nyoppsetning på Den Nationale Scene i 1993. Men den gode plasseringen kan også vœre et resultat av en annen sterk tendens i samtiden: Interessen for den historiske roman. Da Amalie Skram ble relansert av Pax Forlag på syttitallet i kjølvannet av feminisme og økende interesse for kvinneklassikere, var det samtidsromaner som Constance Ring eller Foraadt som ble nyoppdaget. Disse ble lest som en slags "omvendte dannelsesromaner" i en samtid der kvinneopprør mot mannssamfunnets autoritœre og stivnede normer stod på dagsordenen. Nå er det den historiske og relativt tungt tilgjengelige slektssagaen om Hellemyrsfolket som er mest utlånt av bøkene av Amalie Skram. Den historiske roman skildrer den store historien gjennom den lille, skjebnene til enkeltmennesker og enkeltslekter veves sammen med utviklingen i storsamfunnet. Interessen for røtter og herkomst har fått en renessanse. En nœrliggende tolkning av den solide plassering som den historiske roman innehar, er å se den i lys av dette.

tabell inn. Tab.22

Forfattertoppen: Blanda drops

Som vi alt har pekt på, står underholdningslitteraturen sterkere på forfattertoppen enn på titteltoppen. Forfattere som ligger i tet her uten å ligge like høyt på titteltoppen, er dronningen av den klassiske britiske detektivfortelling, Agatha Christie, en av de fremste norske eksponentene for den historiske kjœrlighetsroman, Vera Henriksen, de romantiske gyserforfatterne Catherine Cookson og Victoria Holt, herregårdforfatteren Elsi Rydsjø, spenningsforfatteren Fredrik Skagen og den (bløtkokt) hardkokte Gunnar Staalesen.

Det er flere grunner til at innslaget av ren underholdningslitteratur er større på forfattertoppen enn på titteltoppen. For det første retter etterspørselen etter den rene underholdningslitteraturen seg ikke i så stor grad mot konkrete titler, men snarere mot spesielle sjangrer eller forfatterskap, mot en sœregen type litteraturopplevelse. For det andre skriver hver underholdningsforfatter svœrt mange bøker, noe som fører til at leserspredningen innenfor forfatterskapet blir stor. Det fører til at selv om ikke hver tittel klatrer så høyt, når forfatterskapet likevel høyt totalt sett.

Alle med et visst kjennskap til den norske litterœre institusjonen vil - etter å ha tatt en titt på forfattertoppen - spørre seg om hvor i all verden det er blitt av den mestselgende forfatter i Norge på 1980- og første halvpart av 1990-tallet, kioskdronninga Margit Sandemo. Sandemo-fravœret skyldes ikke manglende leserinteresse. I skrivende stund har Margit Sandemos Sagaen om Isfolket alene solgt i seks millioner eksemplarer her i landet. I Sandemos forlag, Bladkompaniet, kan de fortelle at i tillegg til salget gjennom landets 5000 bokkiosker, supermarkeder og bensinstasjoner, går i overkant av 30 % av "Sandemo-omsetningen" gjennom bokhandel. Vi finner "rosa-alternativer" til Sandemo høyt oppe på forfattertoppen, for eksempel Catherine Cookson på plass 10 og Victoria Holt på plass 11. Sandemo selv dukker ikke opp før på plass 77. Et blikk på underlagsmaterialet viser imidlertid at dette har mer å gjøre med innkjøpspolitikken i Bibliotek-Norge enn med lånernes preferanser. I de få kommunene i utvalget der Sandemo er kjøpt inn, ligger hun høyt. Som en kuriositet kan det nevnes at i Rendalen, som i måleåret 1993 har høyt utlån av Sandemo kombinert med et lavt total-utlån, topper Margit Sandemo listen med drøye 18 % av totalutlånet.

Klassikernes stilling: Mest norsk

På tross av samtidsforfatternes sterke stilling på titteltoppen, finner vi også noen klassikere her. Hvis vi tar utgangspunkt i bibliotekstatistikkens Ti i skuddet, finner vi to klassikere, begge norske. Hvis vi utvider til de femti beste plasseringene, finner vi åtte norske klassiske titler og fem oversatte. De åtte norske titlene er skrevet av fem forfattere: Sigrid Undset, Amalie Skram og Trygve Gulbranssen med solid feste i ulike typer realisme, Knut Hamsun med mer ekspresjonistiske Sult og til sist Johan Borgens Lillelord. De fem oversatte titlene spenner fra den bredt anlagte realistiske Brødrene Karamasov av Fjodor Dostojevskij (1821- 1881) via den modernistiske klassikeren Prosessen av Franz Kafka (1883-1924) gjennom underholdningsklassikeren Tatt av vinden av ovennevnte Margaret Mitchell til Ringenes herre, eventyrroman med kultstatus av J.R.R. Tolkien (1892-1973) og klassiske Mord på Orientekspressen forfattet av dronningen av den britiske detektivfortellinga, Dame Agatha Christie (1890-1976).

Sett fra et samtids-ståsted virker det merkelig at ikke Tarjei Vesaas (1897-1970), Aksel Sandemose (1899-1965) eller Cora Sandel (1880-1974) når opp blant klassikerne på lånetoppen. Den første Vesaas-tittelen er Isslottet på plass 223, mens vi ikke finner den første Sandemose-tittelen, En flyktning krysser sitt spor, før på plass 588. Den første Sandel- tittelen er Alberte og Jakob på (cirka) plass 250 (på grunn av måleproblemer knyttet til at datamaskinen kun søker etter de ti første tegnene i tittelen, blir de to første bøkene i Alberte-trilogien slått sammen i telleprosessen. Utlånstallet for den enkelte tittel i trilogien må beregnes på bakgrunn av dette).

Så vel Vesaas som Sandemose og Sandel hører til de mest betydelige norske roman- og novelleforfattere i vårt århundre. Alle er de også kjente blant nordmenn flest, Sandemose gjennom den berømte Janteloven (En flyktning krysser sitt spor, 1933) og Sandel ved at hun, som en av de STORE norske novelle-mestrene, er obligatorisk i samtlige norske skolebokantologier. Det samme kan sies om Vesaas, som kanskje er spesielt kjent gjennom sin intense og innenfra opplevde skildring av "bygdetullingen" Mattis, kjent fra romanen - og filmen - Fuglane og novellen Tusten. Men alle disse forfatterne forholder seg i deler av forfatterskapet sitt til en mer eksperimentell tradisjon enn den middle-brow-smak som dominerer så vel på bibliotektoppen som i den norske litterœre institusjonen for øvrig.

Samtidens kanon(er)

Formålet med innkjøpsordningen er å styrke norsk litteratur kvantitativt og kvalitativt. Hvis vi ønsker å si noe om bruken av den (høyst subjektivt definerte) gode litteraturen, er en vei å gå å undersøke hvordan prisbelønt norsk samtidslitteratur gjør det på bibliotektoppen. For å finne eksempler på stor norsk samtidslitteratur, tar vi utgangspunkt i de norske forfattere som har mottatt den gjeveste litterœre hedersbevisningen i Norden, Nordisk Råds litteraturpris.

1964: Tarjei Vesaas

1967: Johan Borgen

1978: Kjartan Fløgstad

1987: Herbjørg Wassmo

1989: Dag Solstad

1995: Øystein Lønn

De to første forfatterne på listen, Tarjei Vesaas og Johan Borgen, debuterte begge før krigen (henholdsvis 1923 og 1925). Likevel står begge for sentrale nye tendenser i norsk etterkrigslitteratur. Tarjei Vesaas' Brannen (1961) og Johan Borgens Jeg (1959) trekkes ofte fram som eksempler på dette. Men selv om både Borgen og Vesaas slo igjennom seint, kan de knappest sies å vœre drevet fram av innkjøpsordningen. Vesaas' skrale plassering på plass 223 har vi kommentert tidligere. Johan Borgen scorer overraskende sterkt på bibliotektoppen der vi finner ham på plass 25 med Lillelord.

Så er vi fremme ved "kulturfondforfatterne". Av disse er det fire som har mottatt hedersbevisningen Nordisk Råds litteraturpris, tre menn og en kvinne. Vi finner dem finfordelt på lista fra Herbjørg Wassmo på plass 6 til Kjartan Fløgstad på plass 900.

Herbjørg Wassmo har som mange andre populœre forfattere fått en blandet mottakelse hos anmelderne. Kritikken av forløperen til Lykkens sønn, Dinas bok, varierte fra de store superlativer til karakteristikker som klisjefylt og ukebladsnœrt. Det er for fristende å peke på at uansett hva en ellers måtte mene om Dinas bok, ville en ukebladredaksjon neppe akseptert en føljetong spekket med bibelallusjoner der den ytre kronologi er erstattet av en indre sammenheng og der leserens forventninger brytes oftere enn de oppfylles. At Herbjørg Wassmo klatrer så høyt som hun faktisk gjør, kan -

snarere enn å vœre et symptom på at hun skriver populœrlitteratur - vœre et uttrykk for den kjønnsmessige sammensetningen av "det skjønnlitterœre Bibliotek-Norge". Fra tidligere leserundersøkelser vet vi at kjønnenes lesevaner er svœrt ulike (Bokhandlerforeningen 1993). På samme måte som i bokklubbene der 3/4 av medlemene er kvinner, er det stor overvekt av kvinner blant biblioteklånerne av skjønnlitteratur.

Etter Wassmo finner vi i tur og orden Dag Solstad på plass 231 med Ellevte roman, bok atten og Øystein Lønn på plass 1999 med Thomas Ribes femte sak. Den klart "smaleste" (smal her forstått som en "lite lest stor forfatter") er Kjartan Fløgstad på plass 900 med Kniven på strupen. Fløgstads neste plassering er Dalen Portland på plass 3385.

Hvis vi skotter til norske nobelprismottakere i vårt århundre, ser vi - når det gjelder forholdet mellom kvinnelige og mannlige forfattere på lånetoppen - samme mønster som ved "Nordisk Råd-forfatterne". Nobelprisvinneren Sigrid Undset klatrer helt til topps med Kristin Lavransdatter (Kransen), mens vi finner den første mannlige nobelprisvinner Knut Hamsun på plass 44 med debutromanen Sult fra 1891.

Lesevaner før og nå

Når vi skal vurdere i hvilken grad den ferske norske litteraturen brukes i all sin bredde, må dette ses i et perspektiv, i forhold til noe. Et mulig referansepunkt er å se dagens utlånsprofil i forhold til norske lesevaner tidligere, før innkjøpsordningen ble innført.

En av ideene bak innkjøpsordningen var å styrke også den smale litteraturen. Svœrt grovt betyr dette i norsk sammenheng å styrke alt annet enn den brede realistiske roman. Dessverre finnes det verken bibliotek- eller salgsstatistikk på tittelnivå fra tiden før 1965. Det nœrmeste vi kommer, er en oversikt over opplagstopper samlet inn av Sverre Tusvik i LITINOR-prosjektet. Det er store svakheter beheftet ved å bruke opplagstopper som popularitetsbarometer, noe også Tusvik redegjør detaljert for. En viss indikasjon kan trolig toppene gi likevel (Tusvik 1994).

På toppen av bokhandelstatistikken ligger - den gangen som nå - humorbøker og biografier ispedd en reiseskildring her og der. Vi ser bort fra dem og konsentrerer oss om de titlene som ville vœrt aktuelle for innkjøpsordningen:

Skjønnlitteratur for voksne med AVERTERT OPPLAG over 10 000

Litteratur som av sjangermessige grunner ikke ville kommet inn under innkjøpsordningen er tatt ut av statistikken (humor, biografier, reiseskildringer m.m.)

1955

Borgen, Johan: Blåtind

Bjørneboe, Jens: Jonas

Fønhus, Mikkjel: Mannen og hunden på den store vidda

Christensen, Synnøve: Døtrene Lindeman

1956

Linna, Väinö: Ukjent soldat

Borgen, Johan: De mørke kilder

Hoel, Sigurd: Ved foten av Babels tårn

Mykle, Agnar: Sangen om den røde rubin

1957

Prøysen, Alf: Julekveldvisa

Martin, Hans: Manns vilje

Dored, Elisabeth: For meg er jorden rund

Magerøy, Ragnhild: Gunhild

Jensen, Axel: Ikaros

Borgen, Johan: Vi har ham nå

Buck, Pearl S.: Brevet fra Peking

Fønhus, Mikkjel: Snøen fyker over Nøsfjell

1958

Pasternak, Boris: Dr. Zhivago

Ramm, Eva: Med støv på hjernen

Boulle, Pierre: Broen over Kwai

Magerøy, Ragnhild: Gunhild. Forbannet kvinne

Hoel, Sigurd: Trollringen

Martin, Hans: Sensommer

Salje, Sven Edvin: Mann av huse

Sandemose, Aksel: Varulven

1959

Prøysen, Alf: Musevisa

Falkberget, Johan: Kjœrlighetens veier (Nattens brød)

Jensen, Axel: Line

Baastad, Babbis Friis: Æresord

Dored, Elisabeth: Jeg elsket Tiberius

Sandbeck, Vidar: Pengegaloppen og andre viser

Henriksen, Hild: Vestover til Østen

Fønhus, Mikkjel: Jerv

Martin, Hans: Hell og lykke følge deg

Nabokov, Vladimir: Lolita

Vaagen, Arne: Vårbrytning i Nesvågen

Stigen, Terje: Stjernøy

Buck, Pearl S.: Stemmer i huset

Bristow, Gwen: Celia Garth

1960

Sandemose, Aksel: Murene rundt Jeriko

Nyquist, Gerd: Avdøde ønsket ikke blomster

Martin, Hans: Marianne og lykken

Sandbeck, Vidar: Gull og grønne skoger

Kristiansen, Kristian: Jomfru Lide

Haslund, Ebba: Barskinger på Brånåsen

Magerøy, Ragnhild: Kjœrligheten spør ikke

1961

Jensen, Axel: Joacim

Martin, Hans: Tre sønner

Henriksen, Vera: Sølvhammeren

Fønhus, Mikkjel: Av ulveslekt

Charles, Theresa: Pass godt på Evelyn

Salje, Sven Edvin: Strand-rideren

Sandemose, Aksel: Felicias bryllup

MacLean, Alistair: Inferno i hvitt

Steinbeck, John: Vår misnøyes vinter

Buck, Pearl S.: Skansene faller

1962

Henriksen, Vera: Jœrtegn

MacLean, Alistair: Møte i rom sjø

Fønhus, Mikkjel: Gullgraverne på Finnmarksvidda

Skouen, Arne: Pappa tar gull

Magerøy, Ragnhild: Lengsel, men ingen vinge

Freuchen, Peter: Gullgravergjengen

1963

Henriksen, Vera: Helgenkongen

MacLean, Alistair: S.O.S. Nordpolen

Dored, Elisabeth: Den fønikiske trappen

Martin, Hans: Løvfallstid

Alnœs, Finn: Koloss

Fønhus, Mikkjel: Eventyreren fra Skredalselvi

Linna, Väinö: Sønner av et folk

Golon, Sergeanne: Angelique i Marokko

Borgen, Johan: Noveller 1936-1961

Aanrud, Hans: Fortellinger

1964

Le Carré, John: Spionen som kom inn fra kulden

Borgen, Johan: Blåtind

Martin, Hans: Arveloddet

Golon, Sergeanne: Angelique på flukt

Fønhus, Mikkjel: Urskogene

Miller, Henry: Krepsens vendekrets

Skouen, Arne: Pappas dans

Hovedinntrykket er at smaken i Bokhandel-Norge omkring 1960 ikke er vesensforskjellig fra smaken i Bibliotek-Norge midt på 1990-tallet. Det er brede realistiske romaner som dominerer den gangen som nå. Det er mulig å skimte ansatser til to forskjeller (med det store forbehold at disse forskjellene kan skyldes at to forskjellige kanaler, nemlig bokhandel og bibliotek, sammenliknes i tillegg til den feilkilden som ligger i at det brukes opplagstopper og ikke salgstall). For det første: Titler skrevet av oversatte underholdningsforfattere (nederlandske Hans Martin er et godt eksempel fra perioden) klatret høyere på listen da enn nå. Denne typen forfattere klatrer i dag rimelig høyt på bibliotekstatistikkens forfattertopp (eksempler: Victoria Holt, Catherine Cookson), men de når ikke opp på titteltoppen der etterspørselen er mer orientert mot konkrete titler enn mot en spesiell type litteraturopplevelse, slik tilfellet ser ut til å vœre på forfattertoppen. For det andre: Smalere titler som Tarjei Vesaas' Brannen eller Aksel Sandemoses Felicias bryllup lå høyere da enn nå. Denne siste observasjonen må imidlertid tas med en klype salt fordi den kan vœre et resultat av forlagenes "skryteannonser" der anerkjente forfattere gjerne profileres.

VII BRAKSUKSESS FOR INNKJØPSORDNINGEN?

Produksjonssiden: En nasjonal litterœr renessanse

Innkjøpsordningen for ny norsk skjønnlitteratur har vœrt en braksuksess på utgivelsesiden (se tabell 23). Det gis ut, selges og lånes ut mer norsk litteratur enn noensinne.

Takket vœre innkjøpsordningen er utgivelsen av ny norsk litteratur i dag på det nœrmeste selvfinansierende. Innkjøpsordningen har bidratt til at også den smale diktsamling eller den eksperimenterende kortprosatekst forfattet av en ukjent forfatter eller endog en debutant har en sjanse hvis redaktøren eller konsulenten tror på prosjektet. Videre bidrar innkjøpsordningen til å holde forfattere i live i påvente av "det store gjennombruddet". Roy Jacobsens gjennombruddsroman Seierherrene (bibliotektoppen plass 5) er et eksempel på en forfatter som skrev for en engere krets i ti år før det store gjennombruddet. Men ikke minst bidrar innkjøpsordningen til å holde i live kunstnerisk verdifulle forfattere som kanskje aldri vil slå igjennom. Et ferskt eksempel på dette er "forfatternes forfatter", Øystein Lønn, som i tretti år (fram til han i 1995 mottok Nordisk Råds litteraturpris) har utgitt sine bøker akkompagnert av øredøvende taushet. Ett unntak finnes dog, da samme Lønn i 1988 skrev bok med skips-Rebere i hovedrollen fikk han publisitet så det holdt (Tom Rebers siste retrett, 1988).

Målsettingen om å drive fram en bred-spektret norsk litteratur er i dag oppfylt. Det er uhyre viktig - ikke minst for et lite språksamfunn som det norske - å knytte sin identitet til egen kultur og egne røtter. Men det er også viktig med impulser utenfra. I dag er det den oversatte litteraturen som må kjempe for sin eksistens i forlagskorridorene.

Tabell 23

Norsk og oversatt litteratur 1964-1993 etter utgivelser

Tabell 23a: Forleggerforeningens bransjestatistikk - norsk og oversatt litteratur for voksne

Tabell 23b: Antall voksentitler under innkjøpsordningen for ny norsk skjønnlitteratur

______________________________________________________________

Tab. 23a Tab. 23a Tab. 23b

Tabellkommentar: Bransjestatistikken inneholder, som navnet tilsier, statistikk for medlemsforlagene i Den norske Forleggerforening. Mer konkret betyr dette statistikk for de medlemsforlagene som har sendt inn underlagsmateriale. Forleggerforeningen opplyser at på den tiden da innkjøpsordningen ble innført, var ikke innsendingen av statistikk fra medlemsforlagene så heldekkende som i dag. Forskjellen på Bransjestatistikken og tallene fra Norsk kulturråd for 1965 illustrerer dette. I 1975 ser situasjonen ut til å ha stabilisert seg.

Hvis en skal bruke Bransjestatistikken til å belyse forholdet mellom den norske og den oversatte skjønnlitteraturen (skjønnlitteratur forstått som noe forskjellig fra kiosklitteratur), inneholder den nok noe "støy" i form av innbundet populœrlitteratur (statistikken omfatter ikke "pocket-bøker"): Fra og med 1984 begynner Bladkompaniet å levere statistikk til Den norske Forleggerforening. Selv om Bladkompaniet først og fremst gir ut pocketbøker, kan dette slå noe ut. I 1993 melder Hjemmets bokforlag seg inn igjen i Forleggerforeningen og begynner - ifølge forlaget selv "sannsynligvis" - å levere statistikk.

Resepsjonssiden: Konsentrasjon i titler, sjangrer og forfattere

I løpet av tretti år er altså utgivelsestallet på nye norske titler nesten tredoblet. Oversikten over kulturfondlitteraturen fra 1992 består av 104 romaner og noveller, 56 diktsamlinger, 7 skuespill og 5 essaysamlinger. Tilsvarende tall for 1986 er henholdsvis 118, 83 og 13 (essayistikk ble ikke kjøpt inn så tidlig som i 1986). Utgivelsesprofilen domineres i norsk tradisjon av tradisjonelle brede realistiske romaner. Men innkjøpsordningen har bidratt til at også andre sjangrer og litteratur skrevet i et mindre tradisjonelt formspråk har en sjanse - i alle fall i forlagskorridorene. Det kan imidlertid se ut som om innkjøpsordningen har vœrt mer vellykket på produksjonssiden enn på resepsjonssiden. En rik og variert norsk litterœr flora har vokst fram. Trass i dette er lesevanene - i alle fall i Bibliotek-Norge - konsentrert omkring en sjanger, den realistiske roman, og et fåtall forfattere, ofte såkalte bokklubb-forfattere.

Et stikkord som karakteriserer lesevanene i Bibliotek-Norge, er konsentrasjon. Konsentrasjon omkring et fåtall norske forfattere, konsentrasjon om en sjanger, den brede realistiske roman, og konsentrasjon om den nasjonale litteraturen. På forfatterfronten viser konsentrasjonen seg ved at av de om lag tusen norske forfattere som har debutert siden 1960, finner vi snaue 5 % representert på de første hundre plassene på bibliotekstatistikken. Den litterœre institusjonen består slik mange har hevdet av en A-stall av bokklubbforfattere og et stort B-lag som oppnår lave salgstall og liten oppmerksomhet. Bokklubbenes force er at de makter å få lødig litteratur i store opplag ut til folk flest. Svakheten i systemet er at den konsentrasjon omkring bestselgerne som med nødvendighet ligger i markedet, styrkes. Sjangermessig kommer konsentrasjonen til uttrykk ved at på tross av at det årlig kjøpes inn mellom femti og hundre norske lyrikksamlinger (1992: 56, 1986: 83), opptrer det ingen diktsamlinger blant de tusen mest utlånte titlene på lista. Samtidig som tallet på utgivelser går oppover, er det altså slik at en betydelig del av den innkjøpte litteraturen brukes lite.

Den mest påfallende tendensen i materialet handler imidlertid om forholdet mellom norsk og oversatt litteratur. På bibliotektoppen regjerer den norske litteraturen med uinnskrenket myndighet (se tabell 11). På de første 25 plassene finner vi 3 oversatte titler, mens vi finner 15 oversatte titler på de første 50 plassene. På titteltoppen finner vi ingen forfattere fra det gamle Øst-Europa, ei heller fra de tre verdensdelene Australia, Afrika eller Asia (Amy Tan er annengenerasjons kinesisk-amerikaner, skriver på engelsk og bor i USA).

Skotter vi til forfattertoppen, finner vi noe flere oversatte forfattere, i all hovedsak underholdningsforfattere, mange av dem med engelskspråklig bakgrunn. Så liker vi vel kanskje best å lese om vår egen historie og kultur, om våre egne røtter, om forhold vi kan kjenne oss igjen i og relatere til våre egne liv? I dette perspektivet blir det et tankekors at også nabolandslitteraturen står så svakt som den faktisk gjør (svenske Marianne Fredriksson på titteltoppens plass 32 "gjør en svale, men ingen sommer"). Til forskjell fra den øvrige oversatte litteraturen har den nordiske litteraturen ikke engang noen "liten" innkjøpsordning å støtte seg til (se imidlertid side 00 om oversettelsesstøtte administrert av Nordisk Ministerråd). På bakgrunn av dette kan det vœre nœrliggende å spørre om innkjøpsordningen har vœrt så vellykket at oppmerksomheten i den norske litterœre institusjonen er snudd mot oss selv på bekostning av impulser utenfra. Også i det øvrige Bok-Norge rår den nasjonale litteraturen grunnen. Forleggerforeningens bransjestatistikk fra 1993 viser at det på måletidspunktet ble solgt dobbelt så meget norsk som oversatt skjønnlitteratur (henholdsvis 6,9 og 3,3 % av totalomsetningen). Bestselgerne er norske på alle fronter. Hos den største av bokklubbene er det norsk litteratur som topper salgsstatistikken.

Det kan se ut som om den etablerte norske litterœre institusjonen marsjerer i takt. Det er de samme skjønnlitterœre forfattere og titler som topper salgs- og lånestatistikker. Ofte er de norske. Hva er det så som etterspørres? Med et amerikansk lånord kan vi karakterisere så vel bestselgerne som smaken i den norske litterœre institusjonen i dag som solid "middle-brow".

Sideblikk til kioskmarkedet

Høna og egget?

Innkjøpsordningen er utvilsomt den viktigste grunnen til at norsk litteratur står så sterkt som den faktisk gjør på bokmarkedet i dag. Et sideblikk til kioskmarkedet (her representert ved markedslederen Bladkompaniet, som på kioskmarkedet alene er langt større enn summen av sine konkurrenter), som ikke er underlagt kulturpolitisk styring av noen art, viser at til tross for at det i måleårene ble gitt ut langt flere oversatte enn norske titler (hvor mange flere går fram av oversikten under), ligger samtlige norske titler salgsmessig foran de oversatte. Det kan altså vœre slik at konsentrasjonen omkring den nasjonale litteraturen ikke bare er et resultat av innkjøpsordningen, men også speiler en tendens i tiden. Dette resonnementet styrkes av at den bestselgende litteraturen i Kiosk-Norge har klare likhetstrekk med den mest utlånte litteraturen i Bibliotek-Norge. I begge kretsløp dominerer den brede historiske kjœrlighetsroman skrevet av norske kvinnelige forfattere.

År Norsk Oversatt

1984 25 67

1985 38 67

1986 32 65

1987 27 62

1988 21 71

1989 6 86

1990 12 83

1991 ? ?

1992 34 68

1993 42 60

1994 41 54

Konklusjon

Materialet både fra 1986 og 1992 viser at for den norske litteraturens vedkommende sørger innkjøpsordningen for at det - i tillegg til norske romaner og noveller - også gis ut norsk dramatikk, essayistikk og lyrikk (gjendiktet lyrikk i oversettelse inkludert). Innkjøpsordningen for ny norsk skjønnlitteratur er en original og rimelig garanti for at det også i framtida skal skrives litteratur på norsk i Norge. Ordningen er et viktig incitament til å beholde variasjonsbredden i den norske litterœre floraen og en verdifull motvekt mot den konsentrasjon omkring bestselgeren som med nødvendighet ligger i markedsmekanismene.

Kritikere av innkjøpsordningen har antydet overproduksjon og sammenliknet produksjonen av norsk skjønnlitteratur med andre nasjoners smørberg eller vinhav. Dette er en kritikk som kun må sies å vœre relevant hvis smøret er harskt eller vinen sur eller fattig på smak. Det er et faktum at norske forfattere produserer og gir ut hyppigere enn sine europeiske kolleger. Hvis dette har å gjøre med innkjøpsordningen og hvis det fører til at det gis ut flere skjønnlitterœre verk enn det er kapasitet til i den norske forfatter-populasjonen, må dette forholdet vurderes sammen med utlånet. Med andre ord: Kvantiteten må vurderes sammen med kvaliteten. Blant annet av denne grunn måtte det vœre interessant å studere den litteraturen som ligger nederst på statistikken, systematisk over flere år enn denne undersøkelsen dekker. Er det smal lyrikk og dramatikk eller eksperimentell prosa skrevet av ukjente forfattere som "samler støv"? Eller er det mer tradisjonell litteratur som i alle fall ikke har formen som barriere mellom seg og publikum? Å gå inn i denne problemstillingen ville helt sprenge utredningens rammer og vil ikke bli gjort her.

På tross av at innkjøpsordningen har bidratt til å dyrke fram en bred og variert norsk litterœr flora, er lesningen fremdeles konsentrert om en sjanger og et fåtall forfattere.

På tross av at det i dag leses mye norsk i Norge, står sjangrer som lyrikk og dramatikk svœrt svakt i Bibliotek-Norge. I framtida bør det vœre et prioritert prosjekt for norske folkebibliotek å sette flere av disse titlene i sirkulasjon. Selv om heller ikke situasjonen i Bokhandel-Norge er noe å juble for, står sjangrene noe sterkere her.

Når det gjelder oversatte romaner og noveller som peker ut over den rene underholdningslitteraturen (og som dermed ikke bœrer med seg den samme "salgsgaranti" som den etablerte underholdningslitteraturen), må disse i meget større grad enn de norske brøyte seg rydning i forlagskorridorene. Det er økonomisk risiko forbundet med å utgi oversatt litteratur, noe som har ført til at sentrale forfatterskap, ikke minst fra språkområder som ligger et stykke unna vårt eget, ikke er tilgjengelige for nordmenn flest. Innkjøp er ingen selvfølge, spesielt gjelder dette den bredere delen av den lødige litteraturen, som har et mulig, men så evig langt fra garantert, salgspotensial.

Oversatte romaner og noveller står generelt sett meget svakere enn sine norske kolleger på kulturfondstatistikken. Gjennomsnittsutlånet for innkjøpte oversatte romaner og noveller i undersøkelsen ligger på 304 (et tilsvarende gjennomsnitt for hele landet ville ligget på ca. 1000). For den norske litteraturens vedkommende er tallende henholdsvis 423 og ca. 1400. Hvis vi utvider perspektivet fra den innkjøpte litteraturen til den generelle bibliotekstatistikken, ser vi at den første oversatte tittelen ikke dukker opp før på plass 18 der vi finner underholdningsromanen Stormenes tid skrevet av suksessforfatteren Ken Follett.

For å synliggjøre den oversatte litteraturen foreslås det med dette å styrke innkjøpsordningen for oversatt litteratur så vel i høyden (antall eksemplarer) som i bredden (antall titler) etter prinsipper som sikrer kulturell, geografisk og ikke minst litterœr variasjon.

TILLEGG

TILLEGG A

TABELLOVERSIKT

Tabell 1

Antall utgivelser - ny norsk skjønnlitteratur 1938, 1950 og 1963

Tabell 2

Antall utgitte titler i Norge totalt 1950-1959

(inkl. barnebøker og kiosklitteratur, nye titler og opptrykk)

Tabell 3

Antall utgivelser - norsk og oversatt litteratur 1964-1965

Tabell 4 a, b og c

Innkjøpt norsk litteratur etter utlån, omløp og reserveringer 1993 (Kulturfondlitteraturen fra 1992)

Tabell 5

Innkjøpt norsk litteratur etter utlån, alle sjangrer 1993

(Kulturfondlitteraturen fra 1992)

Tabell 6

Innkjøpte norske romaner og noveller etter utlån 1993

(Kulturfondlitteraturen fra 1992)

Tabell 7

Innkjøpt norsk lyrikk etter utlån 1993

(Kulturfondlitteraturen fra 1992)

Tabell 8

Innkjøpt norsk dramatikk etter utlån 1993

(Kulturfondlitteraturen fra 1992)

Tabell 9

Innkjøpt norsk essayistikk etter utlån 1993

(Kulturfondlitteraturen fra 1992)

Tabell 10

Innkjøpt norsk litteratur etter bokhandelsalg 1992

Tabell 11

Ny og gammel skjønnlitteratur etter utlån 1993

Tabell 12

Innkjøpte norske romaner og noveller etter utlån 1993

(Kulturfondlitteraturen fra 1986)

Tabell 13

Innkjøpt norsk lyrikk etter utlån 1993

(Kulturfondlitteraturen fra 1986)

Tabell 14

Innkjøpt norsk dramatikk etter utlån 1993

(Kulturfondlitteraturen fra 1986)

Tabell 15A

"Kulturfondforfattere" på bibliotekstatistikkens topp 20

Tabell 15B

"Kulturfondforfattere" på bibliotekstatistikkens topp 100

Tabell 16

Forfattere med skjønnlitterœr (voksen)debut fra og med 1960 etter mest utlånte tittel 1993

Tabell 17

Innkjøpt oversatt litteratur etter utlån 1993

(Kulturfondlitteraturen fra 1992)

Tabell 18

Innkjøpt oversatt litteratur "barbert" utgave (1992)

Tabell 19

Utlån av innkjøpt litteratur fordelt på kommune

(Kulturfondlitteraturen fra 1992)

Tabell 20

Bokklubb-Norge på statistikken over innkjøpt norsk litteratur 1993

(Kulturfondlitteraturen fra 1992)

Tabell 21

Nye og gamle romaner og noveller etter utlån med bokklubbutgivelse 1993

Tabell 22

Forfattere etter utlån 1993

Tabell 23

Norsk og oversatt litteratur 1964-1993 etter utgivelser

TILLEGG B

METODISKE SNUBLESTEINER

Sisyfos møter "den kunstige intelligens"

Mange er de gjenfinningsproblemer som oppstår når datamaskinens ubønnhørlige logikk møter en datamengde skrevet inn, organisert og fortolket av ulike mennesker. På hvert nes sitter det i dagens Bibliotek-Norge forskjellige mennesker med ulik bakgrunn og erfaringer, nok også med forskjellig fortolkning av (de bibliotekfaglige) katalogiseringsreglene, og registrerer biblioteklitteraturen. Dikteren Henrik Wergeland bœrer sitt mellomnavn Arnold i en snau halvpart av kommunene i utvalget, mens han de fleste andre steder er skrevet inn som Henrik Wergeland. Her og der møter vi Henrik A. Wergeland. Et tappert forsøk på å komme seg unna "Arnold-problemet" og liknende ved å begrense antall tegn som datamaskinen søkte etter i forfatter- og tittelfelt, førte til at Simenons 80-90 kriminalromaner med Maigret i hovedrollen ble slått sammen til om lag to titler, Maigret i ... og Maigret og ... Disse to titlene klatret rimelig høyt på statistikken! Forfatteren Alexander (eller var det Alexandr?) Solsjenitsyn opptrer i minst tre ulike transkriberings-tradisjoner, mens dikteren Halldis Moren Vesaas i mange kommuner, men langt fra i alle, er ført opp som forfatter av sin sterke gjendiktning av Bertolt Brecht. Kriminalforfatteren André Bjerke er dels katalogisert under eget navn, dels under pseudonymet Bernhard Borge. Den desiderte vinner på lånetoppen, Sigrid Undsets Kristin Lavransdatter, er dels ført inn som trilogien Kristin Lavransdatter og dels som enkeltbindene Kransen, Husfrue og Korset. I tillegg kommer ulike samleverk.

På første plass på bibliotektoppen rangerer Sigrid Undsets Kristin Lavransdatter. En titt på underlagsmaterialet viser - i de tilfellene det er mulig å sjekke - at det er det første bindet i trilogien, Kransen, som er klart hyppigst lånt ut. På måletidspunktet levde Kristin Lavransdatter i Bibliotek-Norge i utallige utgaver, i ettbindsformat, i en tradisjonell trebindsutgave og gjemt bak permene til hennes "middelalderromaner" så vel som hennes "romaner og fortellinger". "Spesialkjøringer" gjør det mulig å slå sammen trebindsutgavene og enkeltbind, mens problemet samlede verker (plass 207) / middelalderromaner (plass 43) er noe en bare må leve med. De 8763 utlånene av Kristin Lavransdatter er, slik tallene framstår etter bearbeiding, delvis et uttrykk for utlånet av ettbindsutgaven (som omfatter hele trilogien), delvis for ett av de tre bindene i trebindsutgaven. Det reelle tallet på utlånet av trilogien skulle således ligget noe lavere. På den annen side er også Sigrid Undsets middelalderromaner lånt ut 1646 ganger. Kristin Lavransdatter (spesielt Kransen) står trolig for en anselig del av dette utlånet. Uansett truer ikke usikkerheten omkring utlånet av Kristin Lavransdatter (Kransen) førsteplassen. Det er god margin fra utlånet av Kristin Lavransdatter (8763 utlån) ned til Anne Karin Elstads Veiene møtes (4459 utlån). Samme flerbinds-problematikk knytter seg til plass 9, der vi finner Amalie Skrams Hellemyrsfolket. Også her kan "spesialkjøringer" sikre at alle eksemplarene av en tittel kommer med, enten de er katalogiserte som Hellemyrsfolket, bd. 1, eller som Sjur Gabriel. Det vi imidlertid ikke får vite - ved datamaskinens hjelp - er om det er ettbindsutgaven av Hellemyrsfolket som er lånt ut, eller om det er en av de fire titlene i trebindsutgaven. Begge utgaver lever godt i Bibliotek-Norge i dag. Knut Hamsun utgjør i denne sammenhengen et sœrtilfelle ved at hans beste plassering utgjøres av hans Samlede verker i 15 bind (plass 10). Det eneste denne plasseringen forteller oss, er at bindene i Samlede verker til sammen har vœrt lånt ut 3295 ganger. Det er umulig å avgjøre om det er en spesiell Hamsun-tittel som er mye lånt ut eller om lesningen fordeler seg jevnt på forfatterskapet.

Dublett-problemet i alle former og fasonger

Når det gjelder listetoppene som Sigrid Undsets Kristin Lavransdatter eller Amalie Skrams Hellemyrsfolket, er det mulig å foreta "spesialkjøringer" slik at toppen av statistikken blir til å stole på. Når det derimot gjelder lite eller ikke utlånte forfattere, utgjør ulik praktisering av katalogiseringsreglene et hovedproblem. I materialet om innkjøpsordningen som her er publisert, er alle titler sjekket manuelt. I det samlede datamaterialet fra Hva leser Bibliotek- Norge er det et utall titler som kun er registrert med ett utlån. Dette har en av to grunner: A) Tittelen har faktisk ett utlån. B) Tittelen finnes et annet sted i materialet, ført inn på en annen måte, med flere utlån. Svœrt ofte er dette siste tilfelle.

Bibliotekforskningen i Norge er i sin spede begynnelse. Våren 1996 ble det bevilget kr 3,5 millioner per år til et femårig bibliotekforskningsprogram. Dette sannsynliggjør at Bibliotek-Norge i framtida kommer til å stå mer i fokus for forskning enn det som har vœrt tilfellet hittil. Fordi "kruttet ikke nødvendigvis trenger å bli oppfunnet på nytt" stadig vekk, skal det i dette vedlegget presenteres en svœrt kortfattet kokebok over noen av de problemene som må løses i det praktiske arbeidet med bibliotekstatistikk. Hvilket nivå en legger seg på når det gjelder å løse disse problemene, avhenger av hvor nøyaktig en ønsker at resultatet skal bli.

Problem

Forskjellig praktisering av katalogiseringsreglene i de ulike bibliotek slik at samme tittel ikke blir samlet på en plass med ett samlet utlånstall, men opptrer flere steder i materialet med forskjellige utlånstall.

Eksempler

* Serier innført på enkelttitler eller serienavn (Kristin Lavransdatter I, II, III / Kransen, Husfrue, Korset).

* Titler og forfattere innført med identisk begynnelse, men med variasjoner utover i innførselen:

- Forfattere innført med og uten mellomnavn, med initialer eller fullt navn (Wergeland, Henrik; Wergeland, Henrik Arnold; Wergeland, Henrik A.; James, P.D.; James, Phyllis Dorothy).

- Titler innført med og uten sjangerbetegnelse som roman, novelle ... (Ingens, noveller; Ingens).

- Titler innført med og uten undertittel (Sandemose, Aksel: En flyktning krysser sitt spor. Fortelling om en morders barndom; Sandemose, Aksel: En flyktning krysser sitt spor).

Et forsøk på å begrense dette problemet ved å la datamaskinen søke på fœrre tegn i forfatter- og tittelfelt, førte til at titler av samme forfatter som begynner på samme måte (Maigret og advokaten, Maigret og den gamle damen) slås sammen og får et meget høyt utlånstall.

* Forfattere innført med enten reell forfatter eller pseudonym (Bjerke, André: De dødes tjern, Borge, Bernhard: De dødes tjern).

* Titler innført delvis med gjendikter som forfatter, delvis med egentlig forfatter (Halldis Moren Vesaas gjendikter Bertolt Brecht).

Problem

Ulike transkriberingstradisjoner (inkl. tastefeil) fulgt i de ulike bibliotek fører til at samme tittel og forfatter opptrer flere steder på listene.

Eksempel

Solsjenitsyn, Solschenitsyn, Solzhenitsyn.

Problem

Tegn som systemet ikke taklet.

Eksempel

Apostrofer etc.

Problem

En del hyppig forekommende feil som har å gjøre med katalogiserers manglende grep om katalogiseringsreglene.

Eksempel

Forfatter innført i tittelfeltet og vice versa, sakprosa innført som skjønnlitteratur osv. Feilføring av sjangrer er spesielt aktuelt ved biografier og lignende.

Problem

Ukyndighet: En del hyppig forekommende feil som har å gjøre med katalogiserers bruk av "snarveier" for å få datasystemet til å "matche" alfabetiseringsregler o.l.

Eksempel

Titler innført med og uten artikkel (Ambjørnsen, Ingvar: Den mekaniske kvinnen; Ambjørnsen, Ingvar: mekaniske kvinnen).

Bokstaven aa skrevet som aa versus å (Staalesen; Stålesen).

TILLEGG C

INNDELING AV KOMMUNENE I UNDERSØKELSEN

For den som ønsker å danne seg et nœrmere bilde av de kommunene som er med i undersøkelsen, presenteres her et knippe karakteristika etter mønster av Statistisk sentralbyrås normer for kommune-klassifisering. Nœringsgrunnlag og sentralitet er viktige variabler.

Sentralitet:

3a: Kommunen omfatter et tettsted på nivå 3 eller ligger innenfor 75 minutters reisetid (for Oslo: 90 minutters reisetid) til et slikt tettsted.

 

2a: Kommunen omfatter et tettsted på nivå 2 eller ligger innenfor 60 minutters reisetid til et slikt tettsted. Samtidig ligger kommunen innenfor en reisetid på 2 1/2 time (for Oslo 3 timer) til et tettsted på nivå 3.

 

2b: Kommunen omfatter et tettsted på nivå 2 eller ligger innenfor 60 minutters reisetid til et slikt tettsted. Samtidig ligger kommunen ikke innenfor en reisetid på 2 1/2 time (for Oslo 3 timer) til et tettsted på nivå 3.

 

1a: Kommunen omfatter et tettsted på nivå 1 eller ligger innenfor 45 minutters reisetid til et slikt tettsted. Samtidig ligger kommunen innenfor en reisetid på 2 1/2 time (for Oslo 3 timer) til et tettsted på nivå 3. Kommunen fyller ikke kravene til sentralitet som ligger i 2b.

 

1b: Kommunen omfatter et tettsted på nivå 1 eller ligger innenfor 45 minutters reisetid til et slikt tettsted. Samtidig ligger kommunen ikke innenfor en reisetid på 2 1/2 time (for Oslo 3 timer) til et tettsted på nivå 3. Kommunen fyller ikke kravene til sentralitet som ligger i 2b.

 

0a: Kommunen omfatter ikke noen av de kvalifiserte tettsteder og ligger heller ikke innenfor 45 minutters reisetid til noen av disse tettstedene. Samtidig ligger kommunen innenfor en reisetid på 2 1/2 time (for Oslo 3 timer) til et tettsted på nivå 3. Kommunen fyller ikke kravene til sentralitet som ligger i 2b.

 

0b: Kommunen omfatter ikke noen av de kvalifiserte tettsteder og ligger heller ikke innenfor 45 minutters reisetid til noen av disse tettstedene. Kommunen ligger ikke innenfor en reisetid på 2 1/2 time (for Oslo 3 timer) til et tettsted på nivå 3.

 

 

Listen over tettsteder på tre nivåer:

Nivå 3: Oslo, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim, Tromsø

 

Nivå 2: Halden, Sarpsborg, Fredrikstad, Moss, Lillehammer, Gjøvik, Drammen, Kongsberg, Horten, Tønsberg, Sandefjord, Larvik, Porsgrunn, Skien, Arendal, Sandnes, Haugesund, Molde, Kristiansund, Ålesund, Bodø, Narvik, Mo i Rana, Harstad

 

Nivå 1: Askim, Mysen, Ski, Ås, Drøbak, Nesoddtangen, Jessheim, Råholt, Brumunddal, Kongsvinger, Elverum, Raufoss, Hønefoss, Hokksund, Krokstadelva, Mjøndalen, Holmestrand, Notodden, Kragerø, Grimstad, Lillesand, Mandal, Flekkefjord, Vennesla, Egersund, Bryne, Kopervik, Åkrehamn, Leirvik, Odda, Vossevangen, Osøyri, Askøy, Florø, Førde, Spjelkavik, Ørsta, Orkanger, Steinkjer, Namsos, Stjørdalshalsen, Levanger, Brønnøysund, Sandnessjøen, Mosjøen, Fauske, Svolvœr, Hammerfest, Vadsø, Alta

 

For mer fullstendig framstilling av SSBs normer for kommuneklassifisering, vises det til Statistisk sentralbyrå:

Klassifisering av norske kommuner 1993. Oslo og Kongsvinger: 1993.